Om forfatteren Renaud Camus og Mari Skurdal

Innlegget «Lett å bli rebell i slottet sitt» (Klassekampen 27.2.2026) er ikke lett å bli klok på. På tross av en tekst på nesten to tusen tegn, så gis det ingen innsikt i tekstens emne, nemlig den franske forfatteren Renaud Camus.

For det første så mangler teksten grunnleggende fakta. Slik som at Camus, i løpet av sine omkring 50 år som forfatter, har publisert rundt 170 bøker. Hans forfatterskap spenner over en rekke sjangre. Camus har også vært gjenstand for betydelig rosende omtale, riktignok før han inntok politiske synspunkter som ikke ønskes velkommen i de litterære salonger.

I stedet brukes all plass i teksten på alle slags personfokuserte og spekulative uvesentligheter, hvor et angivelig paradoks skal ligge: Camus har gått fra å være en slags avantgardistisk forfatter til å bli, ifølge artikkelen, «en av verdens mest innflytelsesrike høyreekstreme ideologer». Begrepsbruken her taler sitt tydelige språk om den framstillingen det legges opp til.

At forfattere, i tillegg til mennesker generelt, endrer mening i løpet av sine livsløp kan vel knappest komme som en overraskelse på noen. Videre kunne det jo finnes gode, rasjonelle grunner til Camus’ skifte i litterært fokus og videreutvikling av egne meninger. Men den muligheten åpner ikke framstillingen i Klassekampen opp for muligheten av.

Det er videre også merkelig at et ja til remigrasjon framstilles i artikkelen som om det skulle være et slags outrert synpunkt som fordrer en slags psykologisk årsaksforklaring, antagelig i motsetning til ordinær politisk samtale. Det er imidlertid et faktum at ledende politiske partier i en rekke europeiske land nå har remigrasjon som del av sitt offisielle standpunkt. At den hegemoniske norske medie-offentligheten ønsker at ting var annerledes, endrer ikke på den saken.

Framstillingens rammer tillater dermed ikke at det kastes noe interessant og vesentlig lys over hverken personen Renaud Camus eller hans forfatterskap. Forfatterens betraktninger og redegjørelser for sitt eget virke tillegges ingen vekt i framstillingen, ut over som et slags patologisk symptom. Denne grunnleggende forutinntatthet synes å være avgjørende for utformingen av den framstillingen som gis.

La meg til slutt nevne at jeg gjentatte ganger har hatt gleden av å samtale med Camus om ulike temaer i tillegg til å lese flere av hans bøker, og har slik sett et visst grunnlag til å ha dannet meg min egen mening om hvordan ting er.

Min konklusjon blir derfor at den nevnte framstillingen av Renaud Camus og hans forfatterskap i den nevnte artikkelen er helt verdiløs, ut over som et forsøk på å plassere Camus i et skurkegalleri av dem som har andre meninger enn det som tydeligvis er gjengs i Klassekampens egen redaksjon.

Øyvind Eikrem, konstituert partileder Norgesdemokratene