VG fortalte deg om de 40 skadene. Om videoen i badekaret. Om drapstankene mot babyen. De glemte bare å fortelle at de tiltalte for drapet på Preston (13 måneder) er to menn.

Jamie Varley (37), lærer ved South Shore Academy i Blackpool, står tiltalt for drap, seksuelt overgrep og 31 andre tiltalepunkter, blant annet for å ha tatt bilder og video av mishandlingen.

Hans partner John McGowan-Fazakerley (32) er tiltalt for å ha latt drapet skje, for medvirkning til seksuelt overgrep og for grov barnemishandling.

Begge nekter straffskyld. Saken går i Preston Crown Court og er omtalt av britiske medier som en av de mest alvorlige sakene om barnedrap i moderne engelsk rettshistorie.

Det VG valgte å unnlate å fortelle

VG nevner Varleys alder. VG nevner at han er lærer. VG nevner partnerens alder. VG nevner at Preston var ni måneder da han ble plassert hos paret. VG nevner 40 skader, videoen i badekaret, drapstankene.

Men én detalj klarer VG ikke å få plass til: at de tiltalte er to menn.

Sammenlign med hvordan saken dekkes der den faktisk foregår. BBC omtaler dem eksplisitt som «the two men». Lancashire Evening Post navngir begge. The Guardian nevner både navn og forholdet. IBTimes UK gjør det samme. Lesere av britisk presse vet hvem de tiltalte er. Leserne av VG vet det ikke.

VG bruker konsekvent kjønnsnøytrale formuleringer: «partneren», «kjæreste», «paret». Navnet McGowan-Fazakerley nevnes ikke. En norsk leser som ikke følger med på britisk presse, eller på Document, har ingen mulighet til å forstå at dette var et homopar som skulle adoptere et spedbarn plassert i barnevernet.

Hvorfor det faktisk betyr noe

Dette er ingen bagatell. Dette er nøkkelinformasjon i en sak hvor selve spørsmålet er adopsjonsvurderingen.

Et britisk system plasserte et friskt spedbarn hos to menn – der den ene selv skal ha fortalt arbeidsgiver og sosialarbeidere at han hadde «mørke tanker» om barnet, tanker om å drukne eller kvele ham. Trass i denne innrømmelsen, trass i barnets tre sykehusinnleggelser med skader i løpet av fire måneder, trass i barnets brudd i albuen … ble barnevernets plassering gjennomført.

Britiske myndigheter har de siste tiårene gjentatte ganger sviktet hvite barn fordi politisk korrekthet har blokkert sunn fornuft. Rotherham. Rochdale. Telford. Barn ble i årevis utsatt for overgrep fordi tjenestemenn var redd for å bli kalt rasister.

Spørsmålet som må stilles, er om samme mekanisme er i sving her: Ble varsellampene ignorert fordi tjenestemennene var redd for å fremstå som homofobiske? Det er ikke utenkelig. Det er faktisk det første man bør undersøke etter rettssaken.

Sensuren er systematisk

VGs redigeringsvalg er ikke unikt. Det føyer seg inn i et mønster der norsk hovedstrømspresse instinktivt filtrerer bort fakta som kompliserer en progressiv fortelling.

Når gjerningsmannen passer dårlig inn på det progressive kartet, forsvinner han gradvis fra rapporteringen. Når offeret ikke passer, krymper spalteplassen. Det gjelder innvandrere som begår kriminalitet. Det gjelder trans-aktivister som truer med vold. Og det gjelder, som vi nå ser, homofile par i barnevernssaker.

Sakene er for store til å forbigås i stillhet. Så redaksjonene gjør det nest beste: De dekker dem, men uten de fakta som «kompliserer» fortellingen.

Redaksjonene vil forsvare seg med at opplysningen er «irrelevant», at den «ikke tilfører saken noe», eller med Vær Varsom-plakatens punkt 4.3 om gruppetilhørighet. Men prinsippet er lett å teste.

Hadde Jamie Varley og hans partner vært en heterofil mann og kvinne, ville VG da beskrevet dem nøytralt, som «et par»? Ville de unnlatt å nevne at kvinnen var mor og mannen far?

Selvfølgelig ikke. «Mor» og «far» ville stått i ingressen. Det er når fakta er politisk ubehagelige, at de plutselig blir «irrelevante».

Og det er heller ikke irrelevant at når norske lesere møter formuleringen «et par», vil de aller fleste anta at det er snakk om en mann og en kvinne. Når virkeligheten er en annen, skal det presiseres. Alt annet er å lure leseren.

Det grusomme bør ikke tilsløres

Denne saken er en av de mest groteske jeg har lest. Og selv det grusomme må fortelles — for det er først når vi forstår alvoret, at vi skjønner hvor stort sviket overfor Preston faktisk var.

I løpet av knapt fire måneder ble han etterlatt alene i badekaret gjentatte ganger. Paret produserte seksuelt overgrepsmateriale med ham. De påførte babyen mer enn 40 alvorlige skader, som kutt, blåmerker og brudd.

Han var under ett år gammel.

Ifølge aktor ble han også utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, inkludert oral penetrasjon. Obduksjonen fant at dødsårsaken var akutt obstruksjon av de øvre luftveiene – enten ved kvelning med hånd eller mykt stoff, eller ved at gjenstander ble ført inn i munnen hans.

Tretten måneder gammel.

Prisen for å lyve ved utelatelse

Når Norges største mediehus bevisst redigerer bort sentrale opplysninger for ikke å forstyrre en politisk komfortabel fortelling, er det ikke lenger journalistikk. Det er aktivisme.

Preston Davey ble sviktet av et britisk adopsjonssystem som plasserte ham hos mennene som drepte ham. Han ble drept av de to mennene som skulle beskytte ham. Og nå blir han sviktet én gang til — av norske redaksjoner som ikke våger å fortelle hele historien hans, fordi den ikke passer inn på deres kart.

Preston levde i tretten måneder. Han fortjener bedre enn en politisk tilpasset historiefortelling fra venstrevridde aktivister i Akersgata.