Når en mester i tåkelegging feller dom over andre om dårlig dømmekraft

Statsminister Jonas Gahr Støre har de siste dagene vært tydelig i sin tale. Han slår fast at både kronprinsesse Mette-Marit og tidligere statsminister Thorbjørn Jagland har utvist dårlig dømmekraft i sin omgang med Jeffrey Epstein.

Det er lett å være enig i konklusjonen, men det er vanskeligere å svelge budbæreren.

Det oppleves spesielt at nettopp Støre velger å ta rollen som overdommer i spørsmål om dømmekraft. Historien viser at statsministeren selv har en lang rekke svin på skogen når det gjelder vurderingsevne, habilitet og omgang med sannheten.

Den mest alvorlige bristen i dømmekraft kom til overflaten i 2011. Da nektet Støre foran åpent kamera for at han hadde hatt direkte kontakt med Hamas-leder Khaled Meshaal. Han så rett inn i linsen til TV 2 og svarte et kontant nei på spørsmål om samtalene hadde funnet sted. Først da kanalen kunne legge frem bevis fra Damaskus måtte Støre innrømme forholdet. Å lyve direkte til befolkningen om utenrikspolitiske forbindelser med terrororganisasjoner vitner om en dømmekraft som burde diskvalifisere en fra å moralisere over andres feiltrinn.

Vi husker også Tschudi-saken fra 2012. Da bevilget Utenriksdepartementet under Støres ledelse seks millioner kroner til et senter hvor hans gode venn og rederarving Felix Tschudi var sentral. Støre unnlot å få sin habilitet vurdert før pengesekken ble åpnet. Saken endte med skarp kritikk fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det ble slått fast at det var kritikkverdig at han ikke sørget for en grundig vurdering av sin relasjon til vennen før millionene ble utbetalt.

I nyere tid har Støres regjering vært preget av en serie habilitetsskandaler uten sidestykke i norsk politisk historie. Gang på gang har statsministeren måttet bytte ut statsråder som ikke har forstått reglene for habilitet. At Støre som regjeringssjef ikke har maktet å etablere en kultur for ryddighet blant sine egne håndplukkede folk peker tilbake på hans egen ledergjerning og dømmekraft i utvelgelsen av medarbeidere.

Friskt i minne sitter også de grove løftebruddene fra innspurten før siste valg. Støre reiste land og strand rundt og garanterte at ordningen med gratis ferger skulle bestå og at studentene skulle få et reelt økonomisk løft. Fasiten ble en annen så snart stemmene var talt opp. Fergeavgiftene dukket brått opp igjen på flere strekninger på grunn av manglende statlig finansiering, og studentene ble avspist med økt låneramme i stedet for stipend.

Å bevisst villede velgere om deres privatøkonomi rett før et valg er kanskje den ultimate definisjonen på sviktende dømmekraft.

Det fremstår derfor hult når Støre nå rykker ut og feller dom over andre. Det er ingen tvil om at kontakten med Epstein var en feilvurdering av dimensjoner for de involverte, men det hadde kledd statsministeren å utvise en viss ydmykhet. En mann som har løyet om terrorsamtaler, delt ut millioner til venners prosjekter og lurt velgere med falske valgløfter burde kanskje være den siste til å kaste stein i glasshus.

Før Jonas Gahr Støre belærer andre om dårlig dømmekraft bør han ta en lang og grundig titt i speilet. Det han ser der er neppe et sannhetsvitne for plettfri vandel.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!