Kunstnernes Hus har i mange tiår vært en viktig kunstinstitusjon i det norske kulturlivet. Men noe har gradvis skjedd med både profilen og det normative grunnlaget. Årets Høstutstilling var typisk i så henseende, med en visning av verker som mer hørte hjemme på skraphaugen enn i et kunstgalleri. Den kunstnerstyrte juryen virket både faglig ubegavet og lite estetisk skolert. Det samme får vi bekreftet i den nå etterfølgende mønstringen «Bærende konstruksjoner», som prøver å vise at det kunstneriske også kan være forankret i noe teknisk og teoretisk.
Selv om denne tittelen lyder som en mønstring av teknologiske objekter, er de håndplukket av juryen i Kunstnernes Hus for å vise at også kunstverk kan være gjennomvevet av bærende strukturer. Det finnes altså kunstverk som er mer preget av rasjonelle og tekniske virkemidler enn følelser og sanselige kvaliteter. Denne utvidelsen av kunstens identitet, at den ikke bare består av følelser og stemninger, men også kan uttrykke verkets konstruktive bærekraft, er ikke en historisk nyhet.
Helt siden tidlig 1900-tall har kunstnere nedvurdert det sanselig/estetiske for å fremheve det abstrakte og idemessige i verket. Her er Marcel Duchamps «Urinal» selve prototypen på et idebasert verk. Det fremhever ikke bare funksjonsfraværet, men insisterer også på at objektets kunstneriske ide er en sosial konstruksjon som befinner seg utenfor urinalet. Siden verket ikke lenger har behov for en iboende estetikk, kan man også transformere kunstuttrykket til teoretiske og abstrakte strukturer. Slik ser vi nå i Kunstnernes Hus.
Utstillingen av «Bærekraftige konstruksjoner» viser ingen ambisjon om å vektlegge de sanselige/estetiske kvaliteter i kunstuttrykket. Her har juryen satt ensidig fokus på den konstruktive kraften som bærer, hvilket resulterer i at det kun er de teoretisk/intellektuelle strukturene som formgir objektets visuelle uttrykk. Mønstringens mange banale objekter er da også blottet for estetiske kvaliteter. Her kryr det av trivielle objekter som i flere tilfeller kunne blitt kjørt på skraphaugen.
Utstillingen «Bærende konstruksjoner» prøver altså å fremheve noe til-grunn-liggende i formgivingen av kunstverket, men samtidig dukker det opp noe utilsiktet fraværende i denne verkbestemmelsen. Nemlig den kunstneriske sanseligheten i verket. Dette trangsynte fokus på kunstens konstruktive bærekraft har da også resultert i et utvalg objekter som aldri burde vært utstilt i Kunstnernes Hus. For denne ensidige prioriteringen i utstillingens verkutvalg vil også virke estetisk undergravende for hele kunstfeltet. Denne utstillingen var nok et estetisk bomskudd for Kunstnernes Hus.
I en helt annen sammenheng, noterte jeg meg forleden en annonse for et nytt rådgivende ingeniørfirma. Tittelen var NY STRUKTUR, med undertittelen «Bærekraftige konstruksjoner». Her var det ikke mye estetikk å spore, bare at firmaet prosjekterer bærekraftige bygg og konstruksjoner – hele veien fra skisse til produksjonsunderlag. Noe slikt bør kunne være interessant for bærekraftige kunstnere som mangler estetisk dømmekreft.

Bilde fra utstillingen.

Bilde fra utstillingen.

Bilde fra utstillingen.

Bilde fra utstillingen.

Bilde fra utstillingen.
Kunstnernes Hus, Oslo:
Bærende konstruksjoner
Varer fra 13. november 2026 til 21. mars 2027


