Kunstnernes hus i Wergelandsveien 17, er stedet om man vil se årets Høstutstilling. Bygningen ble tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og reist i 1931. Arkitektonisk ble det et stykke modernistisk kassebygg som i beskjeden grad inviterer til kunstnerisk inspirasjon. Denne høsten er årets juryerte mønstring også en utstilling som går på kunstnerisk tomgang. Det er ikke noe nytt, selv om juryene skiftes ut med faste mellomrom.

Årets høstutstilling har allikevel tatt et grep som er oppsiktsvekkende, skjønt det er få som her notert seg at feltet i fasaden, hvor det det vanligvis står KUNSTNERNES HUS, er dekket til med en lysreklame for «Shangri-La». Reklameskiltet ble tidligere brukt av en butikk i Oslo som solgte asiatiske gjenstander, palestinaskjerf, røkelse, drømmefangere og meditasjonshull. Når neonskiltet nå fronter Kunstnernes Hus og årets Høstutstilling, gis det klare meldinger om at den juryerte kunsten er blitt vurdert ut fra mystiske betraktninger og okkulte begrunnelser.

Dette preger da også de fleste av Høstutstillingens utvalgte verker. Det er umulig å forstå hvorfor de er plukket ut som kunstverk. En stor grå pappeske er tapet sammen, og står fritt på gulvet, uten annen visuell informasjon. Objektet er laget av Marius Dahl med tittelen «On the Permanence of the Temporary». Mulig det er noe magisk på innsiden og at det kunstneriske holdes skjult for oss uvitende. Juryen derimot må ha hatt tilgang på den usynlige informasjon, for pappesken har fått en sentral plass i overlyssalen.

Marius Dahl: «On the Permanence of the Temporary», 2026. Papp, papirtape og rammeverk i tre.

Men slik er det i den moderne kunstens Shangri-La. Her er juryen for Høstutstillingen innviede aktører som kan fullbyrde verket ut fra indre meditasjoner. I enkelte arbeider har ikke juryen så mye å tilføye, som i verket «Lost and Found» av Tor Børresen. Arbeidet er nærmest selvforklarende, i den forstand at det viser både prosess og ferdig produkt. Kunstneren har samlet på smykker han har funnet på gaten og bundet dem sammen med nylontråd til en skulptural klump uten formale kvaliteter.

Tor Børresen: «Lost & Found», 1994-2026. Smykker funnet på gaten og nylontråd.

Siden smykkeklumpen mangler alle kunstneriske kvaliteter, må juryen ha bistått med sin skjulte estetikk, som åpner alle dører til Statens Høstutstilling. Det finnes ikke så mange figurative malerier på utstillingen, men det er grunn til å merke seg maleriet til Kristian Evju, som har tittelen «The Project II». Tydeligvis inngår bildet i en serie malerier som tematiserer stadier i Sigmund Freuds liv. Her er det mange visuelle kvaliteter og mye motivisk mening som maleriet selv er bærer av.

Vanligvis er det enklere å akseptere figurasjon når motivet handler om fugler og dyr. Her trenger ikke juryen å bidra med magiske konnotasjoner. Fuglebildet til Vigdis Fjellheim «Still Life» strutter allikevel av levende samliv og visuell variasjon, som om estetikken er en naturlig fugletilstand, og ikke en jury-basert magi. Det er befriende å se verker som fremfører sin egen kunstneriske mening, uten at juryen jukser det til med kvaliteter som ingen kan se.

Vigdis Fjellheim: «Still Life», 2024. Tørpastell på papir.

Juryerte jukseprodukter er det mange av på denne Høstutstillingen. En sosialforankret variant er «120 kilogram 2023-2026», signert av Anna Aniksdal, Sindre Wam og Jonas Løvland, er vel protypen på et juryprodusert arbeide. Det består av 120 kilogram kassert sengetøy fra ulike sykehjem på Østlandet. Etter at sengetøyet er blitt vasket, sortert og sydd sammen av en seilmaker for å skape et monumentalt draperi, har juryen godkjent det som et kunstverk. Nå henger det på tvers av den ene overlyssalen.

Anna Aniksdal, Sindre Wam og Jonas Løland: «120 kilogram», 2023-2026. Kassert sengetøy fra ulike sykehjem på Østlandet.

For øvrig noterer jeg at de 3 innsenderne av neonskiltet Shangri-La har fått status av debuterende kunstnere. Etter det jeg kan forstå har ingen av de tre nyslåtte kunstnerne skapt neon-skiltet, de har bare tatt vare på gjenstanden, og sendt den inn til Høstutstillingens jury. Og sim-sala-bim får skiltet kunst-status. Ja, det får endog en så fremtredende plassering at det nærmest omdefinerer navnet Kunstnernes Hus til et mytisk Shangri-La. Dermed får juryen frie hender og ubrukelige kriterier i normeringen av søkere til Høstutstillingen. Tidspunktet er treffende: I dag er alle kunstnere og like ubegavede. Som nettopp neonskiltets debutanter.

Jeg har hørt rykter om at Nerdrum-kretsen har planer om å starte en figurativ Høstutstilling. Den vil neppe bli en konkurrent til Statens, der jurysystemet er så normativt utvannet at man ikke kan skjelne mellom kunstnerisk kvalitet og makkverk. Jobber man med figurativt maleri må helheten samordnes til en visuell mening på flere tekniske og praktiske nivåer. Kort sagt til et profesjonelt åndsverk. Det er en interessant idé med en konkurrerende Høstutstilling på kunstens premisser.

Anne Karine Thorbjørnsen: «Uten tittel (hvit søyle), (baby blå søyle), (baby rosa søyle), 2025. Tekstilforskalket betongstøp.

Johan Andrén: Anonymous Births», 2025. Forstørrelse av blyantfrottage.

Stefan Christiansen: «Gufne følelser», 2026. Stein, glass, ispopor, kryssfiner, snor og skumgummi.

Ruby Mariama: «Eternal ritual coding device», 2026. Metallstativ, silikon, bivoks, resin og alkoholblekk.

Kunstnernes Hus:
Statens 139 Kunstutstilling, Høstutstillingen
Varer fra 11. september til 18. oktober 2026