Caspar David Friedrich (1774–1840), «En gåtur i skumringen», J. Paul Getty Museum, Los Angeles.
Venstresiden har vunnet det svenske valget med støtte fra Vänsterpartiet, det ekstreme islam-venstrepartiet. Venstresiden bruker muslimske stemmer til å gjøre samfunnet sosialistisk. Muslimer bruker sosialistiske stemmer til å gjøre samfunnet islamsk. Var det noen som sa Houellebecq?
Tidsvinduet som skal gjøre det mulig å løse de alvorlige problemene med innvandring, er i ferd med å lukke seg. Vi er på vei ned i en dyster spiral som virker uunngåelig for Sverige og de vesteuropeiske landene som ligner på Sverige.
Christian Marcussen skrev om disse tingene på X og konkluderte med at «demografi er skjebne og alle konfliktenes mor». Inspirert av hans diagnose vil jeg karakterisere nedturens faser slik:
Kontrafaktisk utgangspunkt: Uten de 130.000 statsborgerskapene som den borgerlige regjeringen tildelte innvandrere fra muslimske land, ville den ha beholdt makten.
Konsekvensen: Hvis den borgerlige regjeringen var blitt gjenvalgt, kunne den ha fortsatt å redusere kriminaliteten og stramme inn utlendingspolitikken. Men regjeringen strammet ikke inn nok, og det kostet regjeringen seieren.
Ugjenkallelighet: Et statsborgerskap kan ikke tas tilbake. Hver innstramning virker bare fremover. En regjering kan stenge porten, men ikke sende innvandrerne ut igjen.
Demografisk medvind: Fødsler og alderssammensetning endrer velgergrunnlaget ved hvert valg, også uten nye statsborgerskap. Den nåværende innvandringen utløser dermed senere innvandring gjennom familiegjenforening og dermed også nye stemmeberettigede.
Terskeleffekt: En borgerlig regjering er kun mulig hvis så mange svensker stemmer til høyre at det oppveier den demografiske utviklingen. Valget viste den motsatte tendensen: Vänsterpartiet var det partiet som oppnådde størst prosentvis fremgang; Sverigedemokraterna gikk mest tilbake av alle partiene.
Belønningsasymmetri: Partier som strammer inn innvandringspolitikken, risikerer å miste stemmer i voksende grupper. Partier som lemper på innvandringspolitikken, kan vinne dem. Over tid presses sentrumspartiene mot åpenhet. Det er kald beregning.
Islamisering gjennom de store partiene: Stemmer fra det islamske Partiet Nyans gikk til Vänsterpartiet og dermed også til Socialdemokratiet. Islamisering opererer nå innenfor de etablerte partiene. Den trojanske hesten. Intet islamsk parti trenger å vinne valg. Det er nok at de store partiene åpner seg for deres velgere.
Taushetsspiralen: Jo større vekt en velgergruppe som den muslimske har, desto mer kostbart blir det å kritisere den. Politikere og journalister lærer å velge ordene med omhu, og til slutt uteblir kritikken.
Håpløshet og «white flight»: Når innbyggerne oppfatter utfallet som gitt, er det tre reaksjoner som viser seg: apati, flukt fra bestemte nabolag og radikalisering. Alle tre svekker tilliten til at avstemninger nytter. Islamisme og militant ekstremisme på både venstre- og høyresiden vinner frem.
Krisenes skjebnebestemte logikk: Den eneste utveien for å forhindre dette, går gjennom valgurnene, og her trer den siste sperren i kraft. For en effektiv høyredreining kommer først når situasjonen er så kritisk at en gjenoppretting virker umulig.
Borgerkrigen: Ekstremismen blir sterkere valg for valg, i takt med håpløsheten. Nederst på trappen ligger borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvordan den kan unngås. Spiralen kan lett tolkes som en dom. Den kan også, i det aller beste scenariet, tolkes som en frist.
Det europeiske hus
Forleden kveld, da jeg lå i sengen min og tenkte på alt dette, sovnet jeg inn og drømte denne drømmen:
Jeg sto foran et stort hus, gikk inn gjennom den høye hoveddøren og befant meg i et svakt opplyst, grått rom av ubestemmelige dimensjoner. I enden var det en åpen dør, og jeg gikk nå gjennom det ene rommet etter det andre, opp trapper til loft, ned trapper til fuktige kjellere som virket dypere enn huset kunne romme. Mine skritt gav et ekko, som om noen fulgte etter like bak meg, men når jeg så meg tilbake, var det ingen der, og korridoren fortsatte i det uendelige mellom veggene, slik at jeg ikke kunne se hvor jeg selv var.
Umerkelig ble gangene trangere. Jeg måtte bøye meg for å komme videre, og gulvet skrånet svakt nedover, uansett hvilken retning jeg valgte, som om huset trakk meg nedover. Det luktet av dyr. Et sted åpnet jeg en dør, men bak den var det bare en steinmur. En annen dør hadde dørhåndtak, men bare på den ene siden, en tredje var låst. Mens jeg forgjeves prøvde nøklene mine, hørte jeg at en annen dør ble låst opp et sted.
Det var merkelig at rommene lignet hverandre. Det samme bordet, den samme stolen, men likevel aldri helt like. Et bilde hang skjevt i det ene rommet, der det hadde hengt rett i det forrige rommet. I et rom stod møblene som om noen hadde flyktet i all hast. En stol som fremdeles var varm å ta på, en uoppredd seng, klær spredt utover gulvet.
Vinduene vendte aldri ut mot noe åpent, bare inn mot enda en korridor eller trapper. Ovenpå hørte jeg hele tiden skritt, en skygge på veggen fulgte bevegelsene mine litt forsinket. Jeg prøvde flere ganger å snu meg for å komme meg ut av huset, men gangen jeg hadde kommet fra, var ikke lenger der. Det hørtes en svakt klagende lyd, som fra et barn, og lyden av tau som ble strammet og av noe som ble knust et sted. Blod sivet ut fra under en dør.
Da forstod jeg: Jeg var gått i en felle.
Alt jeg hadde gjort for å komme meg ut, hadde ført meg lenger inn, til de innerste rommene, hvorfra det ikke fantes noen utvei.
Det svimlet for meg, og jeg styrtet ned gjennom rommene som gjennom en uendelig, mørk sjakt.
