Tyskerne har aldri beseiret Hitler. Dette utsagnet vil normalt bli forstått som en advarsel mot høyresiden: Med AfD gjenoppstår fascismen.
Men jeg mener at det forholder seg stikk motsatt:
Tyskerne ser alt i hitlerismens bilde, de kommer ikke fri fra traumet. «Aldri mer Hitler!», lyder de hese skrikene fra forbitrede struper. Selv et nødvendig oppgjør med «Stunde Null»-kulturen, med «Wir schaffen das», tolkes som Hitlers andre gjenkomst. «Jeg er dypt forferdet over at noe slikt faktisk er mulig igjen. I et land med denne historien», sa for eksempel en tysk biskop i forbindelse med helgens demonstrasjon mot AfD.
Er man interessert i Åndens bevegelser, er det ikke noe land som er mer fascinerende å studere enn Tyskland. Landet med Europas dypeste kultur og mest voldsomme politikk, og den slår nå ut igjen med høyresidens ankomst på den storpolitiske scenen. Skal man forstå AfD og partiets motstandere, må man forstå de intense intellektuelle debattene og bevegelsene som har formet Tyskland i nyere tid, og traumene de springer ut fra.
I det følgende vil jeg omtale 1) historikerstriden om Holocausts plass i tysk historie, 2) debatten om Tyskland skal være en normal stat, og 3) om det er forfatningspatriotisme eller kultur og etnisitet som binder tyskerne sammen (en svært grundig innføring i disse debattene finnes i Jørgen Stauns avhandling «Mellem kantiansk patriotisme og politisk romantik» fra 2002).
Historikerstriden
I 1986 skrev historikeren Ernst Nolte en beryktet artikkel i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung med tittelen «Die Vergangenheit, die nicht vergehen will» (fortiden som ikke vil forsvinne). Den handlet om tyskernes kolossale skyldkompleks over Holocaust. Noltes provoserende tese var at Holocaust var en slags forsinket gjentakelse av bolsjevikenes klasseutryddelse. Med andre ord: Holocaust var ikke et enestående brudd med historien, men del av en bredere voldsspiral i første halvdel av det tjuende århundret.
Sosiologen Jürgen Habermas skrev et svar få uker etterpå, der han beskyldte Nolte for å normalisere nazismen ved å gjøre den sammenlignbar med andre overgrep, og dermed gjøre tyskerne mindre skyldtynget. Historikeren Hans Mommsen bidro også til kritikken av Nolte: Holocaust var noe absolutt unikt som ikke må relativiseres med noe som helst annet i historien. Ved å historisere Holocaust bidro Nolte til å lette forbrytelsens vekt, som Mommsen skrev.
Det store spørsmålet er hvor mye skyld en nasjon kan bære før den bryter sammen under sin egen vekt av dårlig samvittighet. Kan tyskerne i det hele tatt være et vanlig folk? Eller er de for alltid dømt til å være farlige og ondskapsfulle?
Striden er i dag langt fra avsluttet. Den høyrekonservative avisen Junge Freiheit har nettopp publisert et essay med tittelen «Der Historikerstreit 2.0», der forfatteren Felix Dirsch knytter striden om Holocaust til nye kamper om postkolonialisme, slik man kjenner dem fra dagens identitetspolitiske venstreside.
Det er samme grunnmekanisme som i 1986: Kan lidelse og skyld sammenlignes og rangordnes?
Historikeren Karlheinz Weißmann skrev i samme avis tidligere i sommer at «Habermas führte einen skrupellosen Deutungskampf» (Habermas førte en skruppelløs tydningskamp). For nøyaktig 40 år siden førte Habermas en hensynsløs kamp for å knuse tyskernes mulighet til å bli seg selv som folk. Aktuelle tendenser sees i nåtidens forsøk på å kansellere konservative tenkere og frata dem en plattform.
Alt dette har en politisk parallell i den skandaliserte AfD-politikeren Björn Höckes krav om en fullstendig omlegging av erindringskulturen, slik han sa i 2017. Samme år omtalte Höcke Holocaust-minnesmerket i Berlin som «Denkmal der Schande» («skammens minnesmerke»).
Normalstatsdebatten
Etter Tysklands gjenforening i 1990 oppstod en beslektet debatt om hvorvidt det nye, store Tyskland kan og skal bli en «normal» nasjon og stat blant andre. Skal Tyskland føre en vanlig utenrikspolitikk, sende soldater på internasjonale oppdrag og forsvare egne interesser uten konstant selvbebreidelse?
Ja, lød det fra høyresiden, Tyskland må opptre som enhver annen makt, ta ansvar og forsvare seg selv, også militært. Motsatt hevdet venstresiden og de liberale at den tyske veien til nazismen nettopp ikke var et tilfeldig sidespor, men et strukturelt særtrekk i tysk historie. Frykten var at med ønsket om normalisering ville det oppstå en ny fortrengning og en flukt fra den knusende, historiske dommen.
Et symbol på normaliseringen var flyttingen av regjeringen og parlamentet fra Bonn til Berlin i 1999. Det markerte et begynnende oppgjør med Bonn-republikkens forsiktige provinsialisme, som forfatteren Karl Heinz Bohrer kalte det, og en bevegelse mot Berlin-republikkens mot til å våge å opptre slik som andre lands hovedsteder.
Bohrer og andre høyrekonservative så normalitetstrangen som et sunnhetstegn: Nå kunne tyskerne begynne å puste fritt igjen etter et halvt århundres botsgang.
Polemikken om forfatningspatriotismen
Spørsmålet bak disse debattene handler om hva som skal binde tyskerne sammen, dersom hverken tysk kultur, nasjonal stolthet eller den felles historien kan utgjøre det nødvendige bindemiddelet.
Et svar er forfatningspatriotisme. Rettsfilosofen Dolf Sternberger oppfant begrepet i 1979 i forbindelse med en tale ved grunnlovens 30-årsjubileum. Habermas tar over begrepet under historikerstriden og gjør det til kjernen i sin posisjon. Tanken er at borgerne skal knytte seg til grunnlovens prinsipper – rettsstaten, menneskerettigheter, liberalt demokrati – og ikke til nasjonen som et historisk fremvokst kulturelt fellesskap.
Den nasjonale identiteten er altså ikke gitt på forhånd, men er tvert imot et resultat av et fritt, bevisst valg. Nasjonen kan ikke bygge på blod, etnisitet, avstamning, språk og jord, men utelukkende på grunnlovens universelle prinsipper.
Dette fikk den konservative kritikeren Hans-Peter Schwarz til å latterliggjøre Habermas’ idé om forfatningspatriotisme som en «tynnblodet professorfiksjon», som bare tilfredsstiller venstreliberale tenkeres behov for teoretisk konsistens, ikke vanlige menneskers behov for et substansielt tilhørighetsforhold.
Filosofen Rüdiger Safranski skrev i en artikkel i tidsskriftet Akzente i 1995 en svært presis kritikk av forfatningspatriotismen, der han pekte på en grunnleggende selvmotsigelse i hele det liberale prosjektet:
Liberale samfunn kan ikke selv skape sine åndelige forutsetninger, for frihet krever individer med indre bånd til hverandre. Historisk oppstod frie samfunn bare fordi det fantes mennesker som allerede var bundet av religion og sedvane. Og det er et paradoks, mente Safranski: Friheten fungerer bare så lenge det finnes et lager av etiske selvfølgeligheter som det liberale systemet tærer på og ikke selv kan produsere – ja, til og med vil oppløse, hvis kultur og tro oppheves til fordel for abstrakte prinsipper.
Man trenger bare å konkretisere: Masseinnvandring og multikulturalisme kombinert med «ned med oss»-holdningen vil ødelegge ethvert stabilt samfunn.
Slik er det også i Tyskland.
Polemikken mot AfD og den intellektuelle, tyske høyresiden har altså et dypt historisk grunnlag. Det nye er at tiden aldri har vært mer moden for et åndelig og politisk oppgjør med tyskernes håndtering av sin egen fortid. Herunder deres traumatiske tilknytning til Hitler-komplekset.
</hr />
