Grok
I min forrige kommentar skrev jeg at tyskerne aldri har beseiret Hitler, noe som ikke var ment som en anklage mot AfD, men tvert imot som en diagnose av et samfunn som er så uoppløst bundet til Hitler-traumet at enhver revitalisering av høyresiden blir sett på som fascismens gjenkomst.
Et bestemt essay tok på en radikal måte tak i dette skyldkomplekset, nemlig dikteren Botho Strauss’ essay «Tiltagende bukkesang», som ble publisert i Der Spiegel i 1993 og siden har vært formativt for Tysklands intellektuelle høyrefløy.
Essayet retter seg mot den venstreliberale etterkrigsintelligentsiaen, med henvisning til personer som Günter Grass, som ikke tilbyr noe positivt alternativ til nasjonal tilhørighet. For de liberale handler det kun om å dyrke åpenhet overfor det fremmede og å redusere hele høyresiden til en reaksjon mot innvandring.
Strauss snur elegant saken på hodet og viser at den liberale toleransen slett ikke springer ut av noen ekte overbevisning, men tvert imot skyldes det forkrampede, tyske selvhatet.
Tittelen på essayet spiller blant annet på at det ikke lenger er det fremmede, men nasjonen selv, som er syndebukk og må forvises for å skape samhold i det nye, liberale Tyskland. I motsetning til dette fremfører Strauss i sin velkjente, billedrike og suggestive prosa at et samfunn uten felles moralske lover og uten vilje til selvforsvar med tiden vil bukke under for kulturer (sa noen «islam»?) med et sterkere behov for selvheving.
I et senere essay fra 2015, «Den siste tyskeren», spør Strauss lakonisk-kritisk: Kan det skje noe bedre for et folk enn at det blir et mindretall i sitt eget land? Og svarer: Først da blir det virkelig behov for identitet.
Alt dette blir et grunnleggende tema for den nye høyresiden i 30 år fremover.
Fra tanke til institusjon: metapolitikken
Bak den intellektuelle høyresiden ligger en strategisk idé om metapolitikk, hentet fra Nouvelle Droite, den franske nye høyresiden med en skikkelse som Alain de Benoist. Tanken er at den politiske kampen først må vinnes kulturelt og åndelig – i språk, begreper og offentlig debatt – før en parlamentarisk vending kan sette inn. Man erobrer ikke Forbundsdagen først, men derimot ordene som borgerne tenker med.
En annen viktig inspirasjonskilde er Armin Mohler, en sveitsisk-tysk publicist som i 1950 utga avhandlingen «Die Konservative Revolution in Deutschland 1918–1932». Ideen om den konservative revolusjonen blir en del av den nye høyres selvforståelse, og da Mohler dør i 2003, blir tidsskriftet Sezession stiftet av den energiske aktivisten og skribenten Götz Kubitschek som en arvtaker til Mohlers tanker.
Veien dit ble banet av avisen Junge Freiheit, som ble grunnlagt i 1986 som studentavis under ledelse av sjefredaktør Dieter Stein. Fra 1994 ble avisen en landsdekkende ukeavis og samtidig et møtested for nasjonalkonservative stemmer og en inkubator for mange av den nye høyres senere aktører.
En av dem er historikeren Karlheinz Weißmann, som også er medstifter av Institut für Staatspolitik og forlaget Antaios i 2000 sammen med Götz Kubitschek.
Nettopp forlaget Antaios ga i 2017 ut Rolf Peter Sieferles posthume bok «Finis Germania», som viderefører Botho Strauss’ tanker om en selvpålagt og ødeleggende tysk skyldkultur. Boken havnet på Spiegels bestselgerliste, men ble trukket tilbake etter et voldsomt offentlig ramaskrik som er uten sidestykke i bestselgerlistens historie.
Institut für Staatspolitik ble i 2023 av det tyske forfatningsbeskyttelsesorganet klassifisert som «gesichert rechtsextrem» (bekreftet høyreekstremistisk), noe som var en medvirkende årsak til instituttets selvoppløsning i 2024.
Det har altså vært rikelig med motgang og fiender.
Fra metapolitikk til realpolitikk
Avgjørende er nå at Weißmann bryter med Kubitschek, ettersom denne går inn for å knytte tette bånd til AfD og dermed hele det politiske systemet: Høyrefløyen skal søke politisk makt, ikke bare være en intellektuell kraft. AfD oppfattes av Kubitschek som et reservoar for den nye høyresidenes tenkning.
Det er 30 års metapolitisk arbeid omgjort til stemmer og mandater, blant annet særlig Björn Höcke, kjent for sin kritikk av Holocaust-minnesmerket som et eksemplarisk uttrykk for skyldkomplekset som hindrer Tyskland i å bli en normal kulturnasjon.
Det går altså en linje fra Strauss’ avskjedsrede via Sieferles kritikk av skyldkulturen til Höckes krav om en 180 graders vendepunkt i erindringspolitikken. Den samme ideen gjentatt gjennom over tre tiår.
Tyskland er Europas mest fascinerende land, både intellektuelt og politisk, med to sterke tradisjoner – en liberal og en konservativ – i samme nasjon. Det er ikke for mye å si at utviklingen i Tyskland i radikal form speiler kulturkampene i mange andre land, og at landet i større grad enn andre nasjoner er med på å avgjøre Europas fremtid.
Weißmann ga sammen med Kubitschek ut boken «Unsere Zeit kommt» for nøyaktig 20 år siden.
Er tiden endelig kommet for den tyske intellektuelle høyresiden?
Av Kasper Støvring
