Øyvind Strømmen har funnet ut at min redaktør, Hans Rustad, forsyner seg grovt fra ytre høyres koldtbord.
Det er et noe pussig bilde, all den tid vi vet hva Strømmen har på sitt eget fat.
Helt øverst i kommentaren hans, nesten som en fotnote, står det svart på hvitt: Strømmen er kommunestyrerepresentant for MDG i Samnanger. Det er ikke noe han skjuler. Det later derimot ikke til at han synes det er relevant for hvor mye vi skal stole på hans dom over en politisk konkurrents redaktør.
La meg spørre rett ut, Strømmen: Hvordan blir en aktiv partipolitiker en nøytral ekspert på ekstremisme når det er en politisk motstander som skal dømmes?
Ingen har kalt Strømmen «ekstremist» fordi han er MDG-politiker. Dét er heller ikke poenget mitt. Poenget er at Strømmen selv, gang på gang, bruker akkurat denne typen mistenkeliggjøring mot andre. Nettverk, bakgrunn og hvem man har sitert er nok til å diskreditere et helt argument, ifølge ham. Da får han finne seg i å bli målt med sin egen målestokk.
Selv titulerer han seg «journalist og forfatter, med ekstremisme som spesialfelt». Det er et fagfelt der Strømmen langt på vei bestemmer definisjonene selv. Og der han denne gangen fant nettopp det han lette etter: et helt koldtbord.
Det er kanskje ikke så rart at en mann som har viet karrieren til å studere ekstremisme, finner ekstremisme overalt. Kanskje er det derfor Strømmen er så god i jobben sin. Han kjenner terrenget godt. Han er tross alt selv en del av det politiske landskapet han skal dømme andre ut fra.
Strømmen serverer sitt eget koldtbord hver dag, bare fra en annen kant av bordet. Der hvor kongen skal sitte. Han bør passe seg vel for å titte i speilet, da han kanskje en dag vil forstå hvor ekstremt det han ser på, egentlig er.
