I 1683 ledet Jan III Sobieski en allianse av polske og tysk-romerske styrker for å befri Wien, som var beleiret av Det ottomanske rike. Sobieski ledet personlig historiens største kavaleri-sjokkangrep, der 18.000 ryttere – inkludert 3000 vingede husarer – knuste muslimene på mindre enn én time.
Europa sto i 1683 overfor en eksistensiell trussel. En enorm muslimsk hær på mellom 90.000 og 150.000 mann under Merzifonlu Kara Mustafa Pasha hadde beleiret Wien i over to måneder. Byen var ved å falle. En utslitt garnison under Ernst Rüdiger von Starhemberg kjempet desperat for å holde stillingen da redningen kom 12. september – ledet av den polske kong Jan III Sobieski og hans legendariske vingede husarer.
Jan III Sobieski
Jan III Sobieski. Maleri av Marcello Bacciarelli
Jan Sobieski ble 17. august 1629 født inn i en adelig polsk familie i Olesko i dagens Ukraina. Han fikk utdannelse ved Jagiellonian-universitetet i Kraków og reiste derefter Europa rundt og lærte språk og krigskunst.
Han startet sin militære løpebane som frivillig i hæren i 1648 efter å ha vendt hjem fra sin europeiske dannelsesreise. I 1666 ble han forfremmet til felthetman, militær øverstkommanderende på slagmarken, og i 1668 utnevnt til storhetman, øverstkommanderende for den polsk-litauiske hær.
Sobieski kjempet mot kosakker, russere, mot den svenske «Syndfloden» og ikke minst ottomanerne. Hans seier over tyrkerne i slaget ved Khotyn i dagens Ukraina i 1673, gjorde ham til nasjonal helt og banet vei for at han i 1674 ble valgt til konge av Polen under navnet Jan III Sobieski.
Sobieski var en dyktig hærfører, en dypt troende kristen og en mann med stor personlig karisma. Han var kjent for sin tapperhet, sin fysiske styrke og sin evne til å inspirere soldater. Da han dro mot Wien, var han en erfaren hærfører på 54 år med overbevisning om at han skulle stanse muslimenes ekspansjon i Europa.
Det ottomanske rike under sultan Mehmed IV ønsket å trenge dypt inn i Europa. Storvesir Kara Mustafa så en mulighet da kuruc-er ba om hjelp. Ottomanerne erklærte Det hellige romerske rike krig og marsjerte mot Wien i 1683.
Kuruc-er var navnet på ungarske opprørere som kjempet mot habsburgerne i Ungarn mellom 1670 og 1711.
Tyrkernes beleiring av Wien
Beleiringen av Wien startet 14. juli 1683. Ottomanerne gravde tunneler under bymurene, brukte miner og presset garnisonen hardt. Befolkningen i Wien led under sult, sykdom og konstant bombardement. Keiser Leopold I hadde flyktet, og det så mørkt ut for Europa og kristenheten.
Pave Innocent XI arbeidet frenetisk for å samle en koalisjon. Han ga økonomisk støtte og appellerte til europeiske fyrster om hjelp. Den avgjørende alliansen ble inngått mellom Polen-Litauen og Habsburg-monarkiet i mars 1683.
Sobieski lovet å komme keiser Leopold I til unnsetning. I august/september 1683 førte han en polsk hær på 20.000–27.000 mann mot nord.
På veien møtte de og slo seg sammen med tropper fra Sachsen, Bayern og andre tyske stater i tillegg til keiserlige styrker under hertug Charles av Lorraine.
Totalt samlet den allierte unnsetningsstyrken rundt 70.000–80.000 mann. Dette var første gang Polen og Det hellige romerske rike samarbeidet militært mot muslimene i stort omfang. Sobieski fikk den overordnede kommandoen.
Den 6. september krysset polakkene Donau ved Tulln i Østerrike. 11. september nådde de Kahlenberg-høyden nord for Wien. Fra toppen beskuet de muslimene og den beleirede byen.
Slaget 12. september 1683
Slaget begynte tidlig om morgenen. Ottomanerne angrep først for å forstyrre de alliertes oppstilling. De keiserlige styrkene under Lorraine angrep på venstreflanken og i sentrum og tok flere landsbyer (Nussdorf, Heiligenstadt).
Sobieski ventet. Han observerte kampene fra Kahlenberg. Utpå eftermiddagen, rundt klokken 16–17, besluttet han å sette inn det avgjørende angrepet, og klokken 18 startet historiens største kavaleriangrep.
Omlag 18.000 polske, østerrikske og tyske ryttere stormet nedover bakkene. I spissen red rundt 3000 polske vingede husarer – et elitekavaleri kjent for sine lange lanser, massive rustninger og fryktinngydende vingeformede «dekorasjoner» på ryggen som laget en susende lyd under angrep. Sobieski selv ledet angrepet i sin praktfulle rustning og med marskalkstaven i hånden.
Med ropet «Jesus Maria, hjelp!» brøt den massive bølgen gjennom de ottomanske linjer. Janitsjarene og sipahi-kavaleriet ble overveldet. Panikken spredte seg raskt. Da Kara Mustafa flyktet fra sitt røde telt, brøt ottomanernes forsvar sammen.
– Vi kom, vi så, Gud seiret
Slaget varte totalt i rundt 15 timer, men kavaleriangrepet varte bare en halvtime. Ottomanerne tapte leiren, artilleriet og det meste av sitt utstyr. De allierte tok enorme mengder krigsbytte.
Sobieski gikk inn i Wien og ble mottatt som en helt. Befolkningen bejublet ham som selve redningsmannen.
Kong Johan III Sobieski erobrer tyrkernes banner. Maleri av Jacobus Peeters, Koninklijke Bibliotheek, Haag
Sobieski skrev til Paven: «Venimus, vidimus, Deus vicit», «Vi kom, vi så, Gud seiret» – en kristen omskrivning av Julius Cæsars «Veni, vidi, vici», «Jeg kom, jeg så, jeg seiret».
Ottomanerne hadde mistet mange titusener av soldater i tillegg til sårede og deserterte. De allierte tapene var langt lavere, mellom 3500 og 4500.
Seieren førte til opprettelse av Den hellige liga i 1684, en militærallianse organisert av pave Innocens XI, noe som førte til en langvarig offensiv mot muslimene. Habsburg-monarkiet gjenvant store deler av Ungarn i årene som fulgte.
Slaget ble begynnelsen på slutten for muslimenes ekspansjon i Europa. Ottomanerne eller tyrkerne har aldri senere truet Wien militært.
For Polen-Litauen ble seieren en siste triumf. Samveldet var svekket av interne konflikter og gikk inn i en nedgangstid.
Sobieski døde i 1696, skuffet over at Polen ikke fikk større gevinst av seieren.
Et av de mest avgjørende slag i Europas historie
Slaget ved Wien regnes som et av de mest avgjørende i europeisk historie. Det stoppet muslimenes ekspansjon i Europa og styrket europeernes kristne identitet.
De vingede husarene ble et symbol på polsk tapperhet, og Jan III Sobieski ble en nasjonalhelt som fremdeles feires i Polen.
Idag minnes slaget som et eksempel på at et samlet Europa kan stå imot en overmektig fiende. Sobieskis ord til Paven – «Gud seiret» – understreket at det var en hellig krig. Uten Sobieskis seier i 1683 kunne Europa vært som Nord-Afrika idag.
Men det var også en klassisk militær triumf: God ledelse, disiplin og et dristig kavaleriangrep i rett øyeblikk.
De vingede husarene var et av historiens mest visuelt slående kavalerier. De festet trerammer med gåse-, ørne- eller gribbefjær til rustningen. I galopp skapte vingene en fryktinngydende, høy lyd som skremte fiendens hester og uroet motstanderens infanteri. De bar tunge rustninger dekorert med eksotiske dyrehuder for å vise rikdom og status.
Deres viktigste våpen var en 4,5–6 meter lang, hul lanse som var lett nok til å brukes med én hånd og lang nok til å treffe fiendens infanteri før de nådde husarene med egne spyd. De red på spesialavlede polske hester som kombinerte styrken til tunge stridshester med utholdenheten og farten til asiatiske raser og angrep i en tett, murvegg-lignende formasjon.
Kombinasjonen av fart, de lange lansene og det fryktinngytende utseendet gjorde at de kunne bryte gjennom nesten hvilken som helst infanterilinje. Husarene besto utelukkende av velstående polske adelsmenn som finansierte sitt eget utstyr. De trente hele livet på krigføring.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump! E-boken kan du kjøpe her.
Er du lei av medier som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.
