Vi skrev for kort tid siden om de mange elefantene som gikk og spradet i Arendals gater under Arendalsuka, og som ingen ville snakke om. Den største av alle elefantene ligger imidlertid på havets bunn ute i Nordsjøen. I tillegg svømmer mange mindre russiske elefanter langs norskekysten hver eneste dag.
Norske myndigheter tør knapt snakke om det. Verdens største undersjøiske gass- og oljenettverk i Nordsjøen, og de mange russiske LNG-skipene langs norskekysten. Franske, belgiske og spanske myndigheter sier selvsagt heller ikke et pip. Og ingen vil egentlig finne ut av hvem som sprengte Nord Stream I og II.
Vi aner en uendelig uansvarlighet og en uspiselig dobbeltmoral så vel i Oslo som i Stockholm, København, Berlin, Brussel, Paris og Madrid. Og vi skjønner at vår regjering ikke er i stand til å ivareta norske interesser.
Realiteten er den at mens stedfortrederkrigen mellom Russland og de vesteuropeiske NATO-landene raser med uforminsket styrke i Ukraina, fortsetter gass- og oljeeksporten fra Russland til Europa. Mesteparten av den russiske gassen kommer med den russiske skyggeflåten ned langs norskekysten. Og mesteparten går nettopp til Belgia, Frankrike og Spania.
Og mens krigen truer med å eskalere ytterligere, ligger verdens største undersjøiske gassrørnettverk, som forsyner Europa med norsk gass, så godt som ubeskyttet i Nordsjøen. Det er 8600–8800 km langt. Det er vanskelig å beskytte det mot sabotasje, og lite gjøres for å forsøke.
Oljeeksporten fra Russland til EU er riktignok redusert, men det kommer fortsatt olje til EU-landene Ungarn og Slovakia med rørledning over land, samt til flere andre land i Europa gjennom re-eksport av olje og raffinerte russiske petroleumsprodukter via tredjeland.
Eksporten av flytende russisk naturgass til EU er imidlertid fortsatt stor, og den fortsetter å øke. Den nådde et nytt rekordnivå på 10 millioner tonn i 2026. Det er solgt russisk LNG til EU i første halvår til en verdi av ca. 60 milliarder kroner. Mesteparten av denne gassen kommer med den russiske skyggeflåten langs norskekysten.
At vesteuropeiske NATO-land bistår Russland med eksportinntekter, slik at russerne kan holde krigen i Ukraina i gang, samtidig som de bistår Ukraina med våpen og økonomisk støtte, slik at ukrainerne kan holde det gående på sin side, demonstrerer med all mulig tydelighet den vestlig dobbeltmoralen. Det henger ikke på greip. Men dét snakker man ikke høyt om i de europeiske hovedsteder.
I dag kommer omkring 17 % av oljen og 30 % av gassen til EU fra Norge. Omtrent like mye kommer fra USA. Men 15 % av gassen kommer fortsatt fra Russland, like mye som kom gjennom Nord Stream I, inntil den ble tatt ut av drift rett før den ble sprengt i filler i 2022. Resten av gassen kommer fra «andre», først og fremst fra Algerie og Midtøsten.
Ser en bort fra krigen i Ukraina, er sprengingen av Nord Stream I og II i Østersjøen 26. september 2022 det mest omfattende angrepet på sivil energiinfrastruktur i Europa i nyere tid. Nord Stream-sprengningen er imidlertid for ingenting å regne sammenliknet med konsekvensene dersom gasskrana i Nordsjøen skulle bli stengt ved en sabotasjehandling.
Sprengningen av Nord Stream førte tilsynelatende til etterforskning, men endte raskt med en øredøvende stillhet. Sverige og Danmark avsluttet etterforskningen uten å slå fast hvem de skyldige var. Tyskland har gått lenger, men fire år etter er det fortsatt ingen endelig rettskraftig avklaring med hensyn til hvem som egentlig sto bak.
Noen trodde det var russerne selv som sto bak, for å vise hvor avhengig og sårbar Europa er på energisiden, og for på den måten å legge press på Vesten for å få Ukraina til forhandlingsbordet. Jeg var selv en av dem som helte i den retning.
Andre mente det var amerikanerne som sto bak, godt hjulpet av norske marinestyrker. Redaksjonen i Document la seg på den linjen. Tyskerne mener nå at ukrainerne selv sto bak. Foreløpig synes det sistnevnte å være mest sannsynlig. Men det foreligger ennå ingen avklaring, og det er usikkert om det noensinne vil gjøre det.
Sverige avsluttet etterforskningen i februar 2024. Påtalemyndigheten konkluderte med at svensk jurisdiksjon ikke strakte seg lenger, at svenske borgere ikke var involvert, og at sabotasjen ikke truet svensk sikkerhet. Etterforskningsmaterialet ble overlevert Tyskland.
Danmark gjorde det samme. Politiet og PET fant ikke grunnlag for å reise straffesak, selv om handlingen var forsettlig sabotasje. Nå nettopp kom det fram at danske myndigheter i 2024 avviste tysk rettshjelp til avhør på Bornholm og Christiansø med henvisning til mulige trusler mot statens sikkerhet. Danske myndigheter viste til at samarbeidet gikk over i et etterretningsspor, noe som må leses som et signal om at full etterforskning og full åpenhet ikke ble prioritert.
Tyskland har imidlertid tilsynelatende ikke lagt saken helt død. Føderal påtalemyndighet har identifisert en gruppe på rundt sju personer, i hovedsak ukrainske statsborgere knyttet til seilbåten «Andromeda». I juli 2026 ble ukraineren Serhii K. tiltalt for medvirkning til krigsforbrytelse, angrep på sivile objekter, eksplosjon og ødeleggelse av infrastruktur.
Ifølge anklagen skal han og andre militære ha handlet «på vegne av statlige organer i Ukraina» for å stanse de russiske inntektene fra gasseksporten. En annen mistenkt, Vladimir Z., ble pågrepet i Kroatia 19. august 2026.
Ukraina avviser selvsagt statlig involvering og har tilsynelatende åpnet egen etterforskning. Ingen er dømt. Hvem som ga ordre på øverste nivå, er fortsatt uavklart. Dét er den politisk eksplosive siden av saken. Med det vi vet nå, heller jeg til at ukrainske myndigheter og Zelenskyj selv står bak.
Hvordan saken er blitt behandlet av svenske og danske myndigheter, er påfallende. At den ikke er blitt etterforsket og rettsforfulgt, er merkelig. Sannsynligvis er svaret på gåten for belastende for NATO og regimet i Kyiv til at det tåler dagens lys mens krigen fortsatt pågår.
Men særlig for Norge, som eier og opererer Europas største undersjøiske gassrørnettverk, er ikke dette en uvesentlig og fjern baltisk affære. Det er et varsel.
Det er et varsel om at det internasjonale normsystem, folkeretten og havretten settes til side, også i de nordiske land, når det passer slik og vitale interesser står på spill. Man har rett og slett ikke vært interessert i å forfølge saken. Som eier og operatør av olje- og gassinfrastrukturen i Nordsjøen er det direkte i strid med norske interesser.
Og det er et varsel og et signal om hvor utsatt den samme infrastrukturen er, og om hva som kan skje med den dersom krigen i Ukraina eskalerer ytterligere.
I et slikt scenario vil et angrep mot norsk infrastruktur i Nordsjøen, og dermed mot europeisk energitilførsel, måtte anses ikke bare som en mulighet, men som sannsynlig.
For realiteten er den at Russland, eller hvem som måtte se seg tjent med det, med enkle midler og uoppdaget kan stenge hele gass-, olje- og strømtilførselen fra Norge til Europa.
Strømeksporten utgjør en så liten andel av Europas strømforsyning at det ikke vil ha noen betydning om strømkablene kuttes, annet enn at norske husholdninger får billigere strøm, slik vi hadde før det ble lagt strømkabler til Tyskland og England.
Men om noen skulle bestemme seg for å stenge petroleumskrana, og EU mister 30 % av gassforsyningen og nærmere 20 % av oljetilførselen, vil det få dramatiske konsekvenser både for volum og pris i det europeiske gassmarkedet, for prisdannelsen på olje og gass globalt og for norsk økonomi. Og det vil kunne få uante militære følger.
Det er dette som er den virkelig store elefanten som det snakkes minst mulig om. At Europa fortsetter å kjøpe gass og olje fra Russland mens krigen raser for fullt i Ukraina, er ille nok. Det samme er det forhold at både Sverige og Danmark, og trolig de øvrige NATO-landene, neglisjerer folkeretten og ikke er interessert i å etterforske sprengningen av Nord Stream-rørledningene. Det sier mye om Vestens pragmatiske forhold til folkeretten.
Men verst av alt er sårbarheten og at Nordsjøen kan stenges med svært enkle midler. Gassco opererer et nett på rundt 8600–8800 kilometer rørledninger – det mest omfattende i sitt slag i verden. Med dagens teknologi er det ingen sak å stenge det. Det er enklere å stenge olje- og gasskrana i Nordsjøen enn å stenge Hormuzstredet.
Langeled, Europipe, Franpipe, Zeepipe og de øvrige systemene er ikke bare kommersiell infrastruktur. De er Norges viktigste bidrag til europeisk energiforsyning og landets mest verdifulle strategiske ressurs. Konsekvensene for Norge og Europa ville være store og påvirke energiprisene i lang tid fremover.
Nordsjøen har fått økt betydning, ikke redusert betydning. Etter at russisk rørgass til Europa ble sabotert, er Nordsjøen blitt både handelsvei, energiprovins og et sikkerhets- og geopolitisk hotspot.
Storbritannia, Tyskland og Frankrike er de tunge aktørene. Nederland inngår i samme bilde. Scenariene for å sikre seg kontroll med energitilførselen til Europa, kan være flere.
Et de facto felles kondominium der stormaktene i praksis koordinerer overvåking, beredskap og kontroll; et britisk-nederlandsk-fransk tyngdepunkt med Tyskland som både partner og potensiell konkurrent; eller en mer fragmentert orden der hver stat sikrer sine felt og rør i egne farvann, mens de små kyststatene tilpasser seg som best de kan. Alternativene er flere.
Uansett hvilken variant som vinner fram, er poenget det samme. Norge kan ikke nøye seg med å være leverandør og alliert. Landet må posisjonere seg politisk og militært for å sikre eierskap, jurisdiksjon og reell innflytelse over det som skjer så vel på som under overflaten i Nordsjøen.
I en direkte konfrontasjon mellom øst og vest er olje- og gasskranen i Nordsjøen blant de første målene som vil bli sabotert eller truet. Det er ikke spekulasjon. Det er den enkle militærstrategiske logikken i en stormaktskonflikt. Den som kontrollerer energiflyten, kontrollerer motstanderens evne til å føre krig og opprettholde samfunn.
Nord Stream viste at slike anlegg lett kan rammes uten at noen stormakt åpent tar ansvar, og uten at det internasjonale normsystemet responderer med den tyngden internasjonal rett ellers tilsier.
Så mye for den skandinaviske rettsstaten når saken ble for politisk. Så mye for folkeretten når alliansehensyn, etterretningssamarbeid og frykt for å «svekke Ukraina» eller «gi Russland poeng» veier tyngre enn kravet om at noen skal stå til ansvar.
Norge trenger ikke late som om Tyskland ikke har etterforsket. Tyskland har etterforsket. Norge trenger heller ikke å late som om Sverige og Danmark har gjort jobben ferdig. De har avgrenset den.
Det norske utenriksmyndigheter bør gjøre, er å si klart og tydelig ifra om at sabotasje mot undersjøisk energiinfrastruktur ikke kan bli et unntak fra internasjonal rettsorden, uansett hvem som utfører den. At heller ikke allierte kan få politisk immunitet. At norske rør og felt ikke kan være avhengige av andres velvilje når neste ladning festes på 80 meters dyp.
Det er mange elefanter her!
Hvem står egentlig bak sprengningen av Nord Stream-rørledningene?
Hvorfor forfølges ikke saken folkerettslig?
Hvorfor fortsetter EU å kjøpe gass fra Russland – og slik bidrar til at Russland kan holde i gang krigen mot Ukraina?
Hvem vil tjene på det hvis den norske gasskrana i Nordsjøen stenges? Cui bono?
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
