Foto: Meg Smaker / GoFundMe.

Dagens sensur er langt mer sofistikert enn mobb som går amok. Sensurfronten har langt flere virkemidler å spille på. Woke har innført en ny sensibilitet, der selv en empatisk dokumentarfilm om jihadister får islamofob-stemplet.

Meg Smaker heter en kvinnelig, ung filmskaper som intervjuet jihadister på et saudi-arabisk rehabilitetssenter. Filmen «Jihad Rehab» ble hyllet av både The Guardian og Variety, og var invitert til Sundance Film-festivalen.

Men da muslimske filmskapere og kulturarbeidere stemplet filmen som «islamofob», fikk festival-ledelsen kalde føtter og tilbakekalte invitasjonen.

Smaker fortalte nylig om venstresidens beskyldninger mot filmen under The Megyn Kelly Show:

Muslimske kritikere har fått et nytt våpen i hendene: Hvordan kan en hvit kvinne tro at hun kan portrettere arabiske menn?

New York Times skriver om saken:

Arabiske og muslimske filmskapere og deres hvite støttespillere anklaget Smaker for islamofobi og amerikansk propaganda. Noen mente at rasen diskvalifiserte henne: En hvit kvinne dristet seg til å fortelle en historie om arabiske menn.

Smakers film har blitt nesten urørlig, og ute av stand til å nå publikum. Prominente festivaler trakk tilbake invitasjoner, og kritikere i dokumentarverdenen gikk til sosiale medier for å presse investorer, rådgivere og til og med vennene hennes til å trekke navnene sine fra rulletekstene. Hun er nær ruintert.

Muslimer og woke-intelligentsiaen danner en front, og når de går sammen, betyr det økonomisk ruin i dagens USA. Kulturarbeidere i Europa vil få føle trykket. Det kan virke som om de unngår det ved å være forebyggende underkastede, dvs. de innstiller seg på de nye normene i utgangspunktet.

Boikotten har også et økonomisk element. Dette er konkurrenter som slåss om de samme pengene.

Mange arabiske og muslimske filmskapere – som i likhet med andre i bransjen kjemper om penger og anerkjennelse – fordømte «Jihad Rehab» for å komme med en altfor velkjent synsvinkel. De sier at Smaker er den siste hvite dokumentaristen som forteller historien om muslimer gjennom en linse av krigen mot terror. Disse dokumentarskaperne, sier de, tar sitt hvite, vestlige blikk og påberoper seg å filme ofre med empati.

Det begynte med Lawrence of Arabia, svermingen for det arabiske/orientaliske. Hopp frem til Edward Said og hans kritikk av Orientalismen. Den vender våpenet mot Vesten, og venstresiden har fortsatt langs samme spor i det som helt tydelig er et kulturelt og politisk selvmord. De har nå fått selskap av muslimer som bor og arbeider i Vesten, og har lært seg den rette woke-jargong.

Den arabiske filmskaperen Assia Boundaoui hånet filmen i en artikkel for Documentary Magazine, og ba festivaler om å la muslimer lage «filmer som ikke er opptatt av krig, men av livet».

«Å se språket mitt og hjemlandene til folk i samfunnet mitt bli brukt som bakteppe for hvite frelsertendenser er kvalmende», skrev hun. «Praten er bare empati, men energien er Indiana Jones.»

Etter at Sundance trakk seg, fulgte South by Southwest-festivalen etter. Slik går det når alle de store festivalene følger samme politiske linje. Det samme ville skjedd i Skandinavia, der alt er marinert i venstreside og woke. Her dukker ikke spørsmålet om alternative stemmer opp en gang.

Konsensus som omfatter islam, setter en effektiv stopper for kritikk.

Smaker er oppgitt:

«Jeg har hverken pengene eller innflytelsen til å kjempe mot dette», sa hun til New York Times. «Jeg er ikke sikker på om jeg ser noen vei ut av dette.»

Selv forsøker hun nå å finansiere distribusjon av filmen med en innsamling på GoFundMe.

Breitbart

 

Joe Scarborough og Mika Brzinski er overrasket over at det er venstrefløyen som går løs på filmen, de trodde det skulle være høyrefløyen.

 

Kjøp billetter til Document-møtet i Ulsteinvik her!

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.