Christopher Rådlund, Montparnasse 2008 (oil on canvas 2.5 x 1.2 meters)

Lørdag åpner Christopher Rådlunds soloutstilling på Galleri Semmingsen. Den svenske kunstneren som har gjort sitt hjem i Norge har i lang tid vært en ledende skikkelse innen den nye figurative tradisjonen. Det er ikke grunnen til at utstillingen er viktig. Heller ikke det at størrelsen på utstillingen gjør dette til Rådlunds debut som etablert kunstner. Utstillingen er viktig fordi den markerer det lenge etterlengtede bruddet med postmodernismen.

Vi lever i en brytningstid hvor nye og gamle tanker gnager på røttene til de etablerte sannheter. Rådlunds bildeunivers gir, i likhet med Caspar David Friedrichs «»Abtei im Eichwald», et blekt og på mange måter anklagende bilde av den verden vi har skapt. Og han gjør det med et bildespråk som bryter gjennom tillærte normer.

Folk flest vil like bildene. Hvorfor? Fordi Rådlunds bilder er vakre. For Rådlund er skjønnhet en verdi som er viktigere enn neseskuende samfunnskritikk. I Norge har kunst i sin dominerende form sluttet å være vakker. Målet er å sjokkere, å bryte moralske tabuer. Det er ikke skjønnhet, men originalitet – nær sagt uavhengig til hvilken moralske pris – som har vært vår ledestjerne. Kunst som dyrker heslighet og, nå som den har mistet sin evne til å sjokkere, har blitt sjelløs og steril.

Kunsten har mistet sin funksjon som fellesskapets samlede erkjennelse. Den har mistet sin relavans i samfunnsdebatten, erstattet av kjønnsforskere og komikere. Fagliggjøringen av kunsten har bidratt til å fremmedgjøre publikum. De har svart med å slutte å kjøpe kunst – og kunstnerne har blitt statens leilendinger. Det er et trist trekk ved postmoderne kultur: det er en kjærlighetsløs kultur fast bestemt på å skildre den menneskelige verden som uverdig kjærlighet. Rådlunds kunst gir oss en vei ut av dette.

Årets viktigste kunstutstilling?
Trykket som leserinnlegg i Klassekampen – lørdag 20.03.2010