Den franske filosofen Alain Finkielkraut er velkjent for leserne av denne bloggen. Han er nylig blitt intervjuet i Haaretz. Temaet er de siste ukers vold i Frankrike, eller hva Mark Steyn kaller «the first welfare-funded Jihad in history».

Volden har stort sett blitt forklart som et sosioøkonomisk problem. Volden skyldes at ungdommen ikke får jobb. Og innbyggerne i de franske drabantbyene anfører diskriminering og rasisme som årsaker til at de ikke får jobb. Dette er feil, mener Finkielkraut:

Look, in France there are also other immigrants whose situation is difficult – Chinese, Vietnamese, Portuguese – and they’re not taking part in the riots. Therefore, it is clear that this is a revolt with an ethno-religious character.

Hvis rasisme er hovedårsaken til at folk ikke får jobb, hvorfor er det da slik at sørøst-asiater som indere, kinesere, koreanere, filippinere og vietnamesere som regel gjør det svært bra i Frankrike eller andre vestlige land? Jeg har snakket endel med franskmenn jeg kjenner om denne saken. De er stort sett enige om dette: Frankrike, med sin etatisme og mangel på entreprenørånd, har skapt et politisk klima der en omtrent må ha statlig tillatelse for å pusse nesen. Store grupper av innvandrere overvinner likevel disse hindringene, fordi de er vant til å arbeide hardt for å oppnå noe – hvis ikke, hadde de ikke maktet å etablere seg i Vesten. De har aldri blitt fortalt av sine foreldre at økonomiske forskjeller skyldes diskriminering. De har derimot blitt oppdratt til å ta det fulle og hele ansvar for sitt eget liv. Finkielkraut er inne på kulturforskjeller i holdninger til skole, utdannelse og arbeid:

When parents send you to school, is it in order for you to find a job? I was sent to school in order to learn. Culture and education have a justification per se. You go to school to learn. That is the purpose of school. And these people who are destroying schools – what are they really saying? Their message is not a cry for help or a demand for more schools or better schools. It’s a desire to eliminate the intermediaries that stand between them and their objects of desire. And what are their objects of desire? Simple: money, designer labels, sometimes girls. And this is something for which our society surely bears responsibility. Because they want everything immediately, and what they want is only the consumer-society ideal. It’s what they see on television.

Sosialarbeidere i forstedene forteller om noe av det samme – manglende vilje til å arbeide:

Some of the youths in the ghettos don’t make integration easy, Emmanuel Drugy, director of a temporary job agency in Aulnay-sous-Bois, near Clichy, said in a phone interview.

«Some of them are unskilled and some don’t respect working hours,» he said. «The youngsters have lived without rules all their lives. Some even show up with a joint in their mouth to ask for a job.»

Situasjonen blir ikke bedre av at mange av de mannlige tredje-generasjons innvandrerne ennå oppdras som små konger som kan kreve hva som helst i kraft av å være menn. Hvordan dette går ut over deres kvinnelige slektninger og naboer er godt beskrevet her.

Arkitektoniske forhold har også blitt tillagt forklaringsverdi; bygningene i drabantbyene er så stygge at en ikke kan holde seg fra å sette fyr på naboens bil eller barnehagen på hjørnet. Jeg har reist endel i øst-Europa. Der kan en virkelig snakke om heslig arkitektur. De sovjetisk-inspirerte bomaskinene rundt Berlin, Praha, Budapest og Warszawa må være noe av det minst estetiske som er skapt. Disse bygningene er glovarme om sommeren og iskalde om vinteren, og elektrisitet og vannforsyning svikter stadig. Likevel hører en ikke om frustrerte pragere som truer med å rasere Hradcany. Og lavtlønte, overarbeidede polakker tilbringer sin velfortjente sommerferie med å plukke jordbær i Norge.

Finkielkraut hevder at motivasjonen for volden er hatet mot Vesten. Hovedansvaret for hatet plasserer han der det hører hjemme – hos foreldregenerasjonen:

«I was born in Paris, but I’m the son of Polish immigrants. My father was deported from France. His parents were deported and murdered in Auschwitz. My father returned from Auschwitz to France. This country deserves our hatred: What it did to my parents was much more violent than what it did to Africans. What did it do to Africans? It did only good. It put my father in hell for five years. And I was never brought up to hate. And today, this hatred that the blacks have is even greater than that of the Arabs.»

I tillegg får utdannelsesinstitusjonene og den post-modernistiske lærerstanden sine pass påskrevet:

But what appears to disturb Finkielkraut even more than this «hatred for the West,» is what he sees as its internalization in the French education system, and the identification with it by French intellectuals. In his view, this identification and internalization – which are expressed in shows of understanding for the sources of the violence and in the post-colonial mindset that is permeating the education system – are threatening not only France as a whole, but the country’s Jews, too, because they are creating an infrastructure for the new anti-Semitism.

A propos antisemittisme: Utryggheten franske jøder føler er godt beskrevet her.

Massemedias funksjon som mikrofonstativ for voldsmennene bør ikke undervurderes. I sin iver etter å fremstille halv- og helkriminelle som romantiske opprørere med legitime krav, har mediene helt bensin på bålet:

These people were treated like rebels, like revolutionaries. This is the worst thing that could happen to my country. And I’m very miserable because of it. Why? Because the only way to overcome it is to make them feel ashamed. Shame is the starting point of ethics. But instead of making them feel ashamed, we gave them legitimacy. They’re `interesting.’ They’re `the wretched of the earth.’

Finkielkraut er pessimist og mener kampen er tapt. Den blinde destruksjonstrangen har vunnet over klassiske verdier som flid, disiplin og evne til å tenke langsiktig – fordi det er mer behagelig å benekte virkeligheten enn å ta den inn over seg:

«No, I’ve lost. As far as anything relating to the struggle over school is concerned, I’ve lost. It’s interesting, because when I speak the way I’m speaking now, a lot of people agree with me. Very many. But there’s something in France – a kind of denial whose origin lies in the bobo, in the sociologists and social workers – and no one dares say anything else. This struggle is lost. I’ve been left behind.»