Neal Ascherson var der, i de elektriske dagene på Gdansk-verftet da streikekomiteen forhandlet med myndighetene i to og en halv uke. Gjensynet med Gdansk sier noe om hva det er blitt av Polen, og hvor mye Solidaritet har betydd for omverdenen.

Allerede den gang forsto man at det var historiske hendelser som utspant seg. En fri streikekomite forhandlet med myndighetene som likemenn, og vant! Men man kunne ikke ane rekkevidden:

At Gdańsk, the Soviet «Titanic» hit an iceberg which drove a fatal hole far below its waterline; and although it took everyone years to realise that the whole system was sinking, it sank. But having said that, the tale of historic triumph is only a part of the story.

I Norge har bildet av Solidaritet bleknet. Det er Walesa vi husker. Ascherson peker på hvilken enorm inspirator Solidaritet har vært for ikke-voldelige politiske bevegelser helt opp til våre dager:

… It shattered the self-confidence of ruling communist parties, and provided an example of non-violent mass protest which is still studied and followed, most recently in Belgrade, Tbilisi, Kiev or in Bishkek. Earlier, it had influenced the peaceful mass movements in 1989 which overthrew despotism in Czechoslovakia, East Germany, Hungary and the Baltic nations.

And the memory of Gdańsk in 1980 helped to inspire the Chinese students and workers who occupied Tiananmen square that year, only to be massacred by the army (whose officers had in turn been inspired by the martial-law putsch which suppressed Solidarity in December 1981).

Den norske venstresiden svermet for Solidaritet i 80-årene. Men hva kan det komme av at den sammenhengen Ascherson peker på, ikke er alminnelig anerkjent i Norge? Burde det ikke være inspirerende at den anti-autoritære strømningen har fortsatt som en bølge, fra Gdansk og helt frem til revolusjonen i Serbia, Tiblisi, Ukraina, Beirut og Bishkek? At også studentene på Tienanmen hentet inspirasjon fra Solidaritet, var jeg ikke klar over. Det er uhyre interessant.

Her hjemme er det som om historien er blitt «ausgeklammert», som om disse revolusjonære hendelsene er satt i historiske parenteser, parkert.

Det burde i høy grad appellere til den anti-autoritære tendensen som var essensen hos 68-generasjonen. Eller er noe av forklaringen at den i Norge ble forvandlet til noe totalitært?

Det er lett å se en sammenheng mellom impulsene fra Solidaritet, Glasnost, Tienanmen og fremveksten av menneskerettsbevegelsen. Det gjelder også retten til humanitære intervensjoner. Liberalere, engasjerte journalister og skribenter oppdaget at militærmakt kunne brukes til å redde liv. De tvang frem handling i 12. time i Bosnia og sørget for at Kosovo ble reddet.

Men i Norge var venstresiden motstandere av militærmakt. SV bebreider fortsatt Halvorsen og Solheim for bombingen av Serbia! Og RV var direkte serbervennlige.

Er det noe rart venstresiden befinner seg i en bakevje? Den har de selv skapt. Ap har heller ikke erkjent dette, men vil ha gammel vin på nye flasker.

Det «nye» med satsing på FN-sporet høres mistenkelig likt UNPROFOR-linjen i Bosnia.

Anarkosyndikalisme

En glemt side ved Solidaritet var at den ikke bare banet veien for borgerrettigheter, avskaffelse av sensur, preken i radio, organisasjonsfrihet osv. Den sto også i en anarkosyndikalistisk tradisjon i Europa, som mente arbeiderne kunne styre seg selv. Det var slett ikke bare begeistring å spore på borgerlig side over Solidaritet. De likte ikke ønsket om arbeiderstyre, og da unntakstilstanden kom, var det mange som mente de hadde gått for langt.

At the heart of the project was the idea of «self-management», or workers’ control. A vision deeply rooted in Poland’s pre-communist labour tradition, this was the idea of occupation strikes which would become the nucleus of a quite new form of society – a decentralised producers’ democracy, in which workers elected their own management and voted on their own production and pricing plans.

In other words, Solidarity was not only the beginning of something but the end of something. This was the last great manifestation of European anarcho-syndicalism, the utopian dream of replacing the state with industrial democracy based at the place of work. Several of the intellectuals who advised the strikers at Gdańsk, especially Jacek Kuroń, had written brilliantly (and clandestinely) about this vision.

Markedsliberalisme

En forklaring på hvorfor venstresiden i Norge falt av lasset, er at Solidaritet var en politisk suksess, men ikke en sosial. Markedsliberalismen triumferte. I frustrasjon koblet mange ut det tidligere Øst-Europa.

Unwittingly, Solidarity cleared the way towards a quite different social form: a liberal democracy based on extreme laissez-faire capitalism. And that society, as it emerged in Poland after 1989, destroyed the power of organised labour, brought about mass unemployment and left Polish employees almost helpless in the face of market forces.

There is much bitterness, with unemployment in Poland at around 20%. Opposite the commemoration conference in Warsaw, the staff of the Europejski Hotel have all been summarily sacked and the hotel shut by new French owners, who treated a pay demand as insufferable cheek from the natives. «Nobody wants to help us or stand up for us,» I was told. «Solidarity? Huh – the leaders are all too busy making money and careers for themselves!»

Denne nedturen, hvor idealene ble kastet ut gjennom vinduet og det bare gjaldt å karre til seg, har virket sterkt desillusjonerende, ikke bare på polakkene.

Resultat: høyrenasjonalisme

A friend of mine who formed the first Solidarity union at Przemyśl, on the Ukrainian border, went back there for the anniversary. He told me in horror:

«They are all on the paranoid ultra-nationalist right now! They think that being in the European Union is somehow a new partition of Poland. And they say that Brussels and the crypto-Communists in government are preparing a crusade for free abortion on demand. In order to wipe out the Polish nation.»
He smiled painfully. «The worst of it is a statistic. In 1980, we had 40,000 Solidarity members in that district. And now the district has just about 40,000 people unemployed».

Oppstand og opprør går som en rød tråd gjennom polsk historie. Polakkene føler skam over at de har sviktet idealene fra 1980, skriver Ascherson. Solidaritet-flagget vaier ikke fra husene til vanlige folk, men inne i de store bankene er det utstillinger.

The victory and defeat of Solidarność
Neal Ascherson