De serbiske chetnikene og jihadistene i Irak har en ting til felles: de var/er slaktere. De har forkjærlighet for å slakte mennesker, særlig sivile. Over begge vaier svarte flagg, symboler på død og destruksjon.

Det finnes en forbindelse mellom symbolene og handlingene: noen av de serbiske militsgruppene brukte svarte flagg med dødninghoder. Abu Musab Al-Zarqawis gruppe bruker svarte bannere som symboler. De vaier ved innfarten til byen Qaim og på websidene.

NRK viste igår en ARTE-TV film om Zarqawi, som var en film om en film en arabisk journalist hadde laget. Iblandet kommentarer fra «eksperter». To ting var interessante. Det ene gjaldt Ansar al-Islam.

Zarqawi rømte med sine menn fra Afghanistan, via Iran, til de «frigjorte» områdene til Ansar al-Islam i Nord-Irak. Til tross for at Zarqawi er strengt sunni, var det folk i det shia-dominerte Iran som ville hjelpe dem. Neppe uten at myndighetene stilltiende eller aktivt godtok det. Zarqawi etterlot en betrodd medarbeider som skulle bygge opp en celle, ble det sagt.

Vi husker også at mullah Krekar reiste gjennom Iran.

At Zarqawi var i Ansar al-Islams område er ikke nytt, men synes uomtvistelig. Det sier noe om hva slags folk mullah Krekar omgås. Det er ikke tilfeldig at han snakker jihadist/salafistenes sak.

Det andre interessante var at en av Zarqawis menn forteller i et intervju hvilke aksjoner de har gjennomført i Irak: En navngitt person var det som kjørte ambulansen full av sprengstoff inn i Najaf som drepte storayatollah Hakim for to år siden. Det var også Zarqawis menn som sprengte FN-hovedkvartet i lufta, og dermed Sergio Viera de Mello, emne til en fremtidig generalsekretær.

En målestokk på den radikaliseringsprosess de har vært igjennom, er forakten og hatet mot shiaene. Det er ikke bare de vantro som ikke er noe verdt. Heller ikke shiaene fortjener noen nåde. Bare død.

Eksterminisme

Ideologien til chetnikene og jihadistene har noe til felles i den totale forakten for fienden, og metodene inviterer til eksterminasjon.

Europeere bør ikke glemme det når de grøsser ved synet av jihadistene.