Historier kan fortelles på mange måter. En av de sterkeste avsnittene i den britiske journalisten James Brandons kidnappingshistorie er da han greier å befri seg selv og rømme fra kidnapperne. Han kommer ut i den kvelende natta, ser et lys i det fjerne, og det er en offentlig bygning med vakter. Han puster lettet og er sikker på at dette er redningen. Men ikke før har han slappet av før det dundrer på døra: det er Sadrs menn som er der for å hente ham. Han er forrådt av en av vaktene.

Sammenlign NTBs versjon av dette avsnittet, med Brandons egen. Det er tankevekkende:

Men kort tid etterpå ble han tatt til fange igjen, og måtte gå med på å gjøre et filmopptak der han fortalte at han ville bli drept hvis ikke amerikanerne trakk seg bort fra den beleirede irakiske byen Najaf.

In the distance I could see a floodlit government building and made my way towards it. I hammered on the perimeter gate which was eventually opened by uniformed guards.

I dived through, imagining that I was finally safe. But I could not have been more wrong.

I explained my plight and the guards seemed sympathetic. They gave me water, helped me wash my wounds and promised to call the British Army to come and rescue me. Relief washed through me as I realised how much pain I was in. I congratulated myself on escaping, and on having such a good story to tell, though I also feared no one would believe it.

Suddenly the guards came rushing back in. The Mahdi army militia fighters loyal to Sadr were at the gate. They told me to hide under the blankets on a bed used by men on the night shift, feigning sleep so that the militia would go away. Ten seconds later, I heard boots charging up the hall. The blanket was ripped off and I found myself looking into the faces of 15 enraged kidnappers. One of the guards must have tipped them off – either that or the woman from the house had told them what had happened.

‘I heard the terrifying click of the trigger in my first mock execution’By James Brandon
(Filed: 15/08/2004