Det er akkurat nå i juni fjellheimen eksploderer i vår og sommer helt samtidig, med nyutsprunget fjellbjørk, gjøk som galer og heilo som sveiper inn og gir enda mer musikalsk omriss.

Jeg kjører inn til siden og parkerer midt i fjellheimen.

Rundt meg ligger avlange og rare snøflekker og smelter bort. I slike omgivelser behøver du og jeg slett ikke en politisk messe om Guantanamo-basen på Cuba. Men det var akkurat det NRK serverte der nede i bilen bak meg! Jeg raste høyst ufrivillig inn i NRK P2s messe, i en ellers uskyldig og himmelblå passasje over Tydalsfjella her forleden, i en nesten ny Volvo v70. Jumpet ut av bilen og opp på en liten nut i nærheten, for å få mer nærkontakt med den ultimate, mangfoldige og friske naturen. Mens bilradioen stod stille på selvsøk der nede..

Etermedia er fortsatt slik satt sammen at P-4, Radio Norge og Radio-E6 raskt forvitrer på vei opp i høylandet, mens selvsøket på bilradioen tryller frem NRK P-1, NRK P2, NRK P3 og så tilbake til NRK P-1 igjen! Noe skal de fortsatt ha å holde på med, de 3.500 statsansatte kringkastingsarbeiderne; en slags vernet politisk bedrift og en trøstesløs politisk anakronisme.

Hver nordmann betaler snart en krone hver til hver kringkastingsmedarbeider! Et statsreservat for mer eller mindre skjulte politiske messer. Norge kom sammen med Albania inn i 1980-årene før NRK-monopolet ble opphevet, med relativ effekt. Urmarxismen har hengt seg opp og blitt forseglet og forsteinet under Statens merke i svulstige betongbygg og haller på Majorstua og med ditto store regionsavdelinger; for så å bli posisjonert i høvelige politiske doser og frekvensområder i etermedia ut over hele Norge, døgnet rundt. Det de har tapt på kvalitet, tar de nå igjen på kvantitet. Nå er OL-sendingene ute av NRK Fjernsynet. Vi får en vekker, en påminnelse og ikke minst en bekreftelse på rariteten som ligger i at Staten skal drive kringkastingsvirksomhet som overgår alle andre i året 2011. Det dreier seg om landets fremste opinionsdannende organ, stadig med flere egne kanaler, multimedia-plattformer og stadig med 3.500 ansatte – på statlig lønnsslipp. Andre produsenter skal liksom ”konkurrere” på like vilkår med dette monsteret. Det blir som med Statens kjøreledninger på jernbanenettet og Telenors kjøreledninger på mobilnettet. Det bare er slik.

Magadrag og karva blad?

Og der var de sannelig igjen, i Tydalsfjella! Bilvinduene på bilen stod åpne i den parkerte Volvo’en, og jeg begav meg opp på en liten nut, med bilen femti meter nede på avkjørselen bak meg. Jeg speider over et enormt landskap som favner Trollheimen og Sylene, et stort stykke av det naturgitte, vakre Norge: Det var Skjærtorsdag også i Tydalsfjellene, og NRK P2 helt samtidig, med klart lydbilde der nede i bilen bak meg.

Jeg stod der på nuten min under en blå himmel og så drivende hvite skyer sveipe over Trollheimen, akkurat da en enslig rypestegg lander elegant med en fantastisk indre loop, tett inntil en avlang, smeltende snøfonn – med Sylene drapert i bakgrunnen. Den selvsøkende radioen har funnet NRK P2 på enda en frekvens: Det skulle handle om de kritiske forholdene på Guantanamo. Akkurat nå. På tradisjonelt vis innleder en kvinnelig kommentator med knusktørr, instrumentell og litt innhul stemme – en lang politisk messe, hvor den politiske livsverden nok en gang skal rammes inn og limes sammen med utallige referat fra alle de andre programinnslagene NRK har laget om Guantanamo. De tres ned over hodene på tusenvis av radiokonsumenter, som kanskje i ren vanvare – som meg – overhører nok en politisk messe. Det er som å få det servert i blodrød politisk innpakning i en kaffeautomat. Det bare renner ut.

Det er på grensen til en usaklig digresjon, men likevel: Jeg klarer ikke å finne noen fornuftig slutning på hvorfor alle likestilte og urbaniserte kvinner som kjører sine politiske messer i NRK har tørr og sånn litt hul stemme; de kan ikke alle ha tatt magadrag med karva blad siden de var født. Det kan naturligvis skyldes asfaltstøv og alt for lav takhøyde i statsstudioene. Men jeg lar videre slutninger om lydbildet ligge; jeg har på min nut i Tydalsfjella mer enn nok med å favne det kringkastingsstatlige motivasjonsgrunnlaget, kongruensen og sammenhengen generelt og spesielt i det klamme og påtrengende politiske budskapet som eser utover som en materie rundt meg.

Alt er åpenbart veldig urettferdig og fælt på Guantanamo-basen innekilt i NRK-kulturen, hvor verdens fremste terrorister stadig sliter fælt med amerikanske avhørere, i følge det stadig like utmalende budskapet på bilradioen. Det som mer saklig sett er så inntil margen fortærendes er dette sære geografiske og politiske utvalget av moralske anfektelser! Er det ikke jøder og Israel det uavlatelig er noe feil med, – denne uka klistres Gaza-flotillaen inn i sendeplanene nok en gang, – må det selvsagt være Guantanamo-fengslet i NRKs jammerdal. For hvilken gang skulle nå et program nå kjøres om dette? Jeg vræler ut min protest over fjellheimen. Hallo verden! Er det noen Gud der ute, så se å krymp vekk dette gjennompolitiserte statlige kringkastingsmonstret slik du allmektige sørger for at snøen forsvinner i Tydalsfjella akkurat nå! Ja, la det hele statsinstitusjonen smelte vekk i møte med lyset og sola, som de tunge, grå snøfonnene i Tydalsfjella!
NRK P1, NRK P2 og NRK P3..

Spørsmålene er mange: Hvorfor er linjenett og bakkestasjoner for transformering av radiosignaler fortsatt slik i året 2011 at den selvsøkende bilradioen bare finner frem til NRK P1, NRK P2, NRK P3 osv. i det vi kommer opp i et par hundre meters høyde og litt vekk fra asfaltjungelen? Det dreier seg om modellmakt og definisjonsmakt, hvor Guantanamo-basen på Cuba stadig er noe av det aller verste i verden.

Der oppe på nuten min i Tydalsfjella kom erkjennelsen av at også dette med frekvensområder kan jeg alt for lite om. NRK har est ut over siden Mot Dag’istene var med da de første spadetakene ble satt ned i vollene på Marienlyst i 1930-årene. Jeg må sammen med mine medvandrere og medkjørere slepe på NRK P1, NRK P2 og NRK P3 langt inne i Tydalsfjella i juni 2011, som var det ekko fra skjærsilden og et univers med en stjerne som til forveksling ligner dem du ser over Kremls murer om kveldene. NRK P2s sending om Guantanamo maser seg innpå i beksvart kontrast til ryper og alt annet som er uttrykk for et uendelig mangfoldig skaperverk rundt meg. Den politiske messen har intet i min livsverden og gjøre. NRK-uvesenet er som en osteklokke, en politisk sekt på makronivå som i sin statlige overstyrte selvsikkerhet – og svulstighet – ikke evner å ta opp i seg at dette landet er svært mangfoldig, også politisk.

Jeg stod der lenge og lufter fjæra sammen med en fjellrype, og orker ikke gå ned til bilen og slå av den akk så selvsøkende radioen som nå i ti minutter har fanget opp NRK P2 og dens politiske Guantanamo-messe, som stadig freser for seg selv, så aldeles som et misfoster, som en zombie i tranedans, som en klase sement i rabarbragrøt! Av alle steder på Cuba hvor politiske fanger finnes, finner statskringkastingen utelukkende (!) frem til Guantanamo, noe annet ville rett og slett vært så rystende at folk med selvsøkende radio i den politiske korrekthets ånd kunne ha kjørt av veien. Kort sagt, det kunne vært trafikkfarlig om mange bilkjørere plutselig skulle utsettes for tusenvis av politisk ukorrekte fanger på Cuba – slengt ut i eteren; fanger som ikke var i amerikansk forvaring på Guantanamo, men som navnløse er sperret inne i kubanske Gulag-leire, slik politiske fanger blir oppbevart i alle totalitære land, enten de er kommunistiske, fascistiske, nazistiske eller islamistiske, eller i hybrid-varianter som i dagens Syria.

Jeg ser for meg spetakkelet på NRKs redaksjonsmøter i uker og måneder fremover om NRK P2 kanskje ved en glipp grep fatt i teamet politiske fanger på Kuba, eller eksempelvis i dagens Syria. Alternativt: Tenk om en eneste medarbeider hadde protestert i det Guantanamo kom på sendeplanen for n’te gang, vrælt og sendt mikrofonstativ, skiftnøkler og politiske manuskripter rett i studioveggene? Det ville vært noe.

Mystisk profilundersøkelse
Siden det har relevans i denne sammenhengen, kan vi gå noen måneder tilbake og kaste et blikk på tirsdag 22. mars. Da kunne tidsskriftet Kampanje fortalte sine lesere om NRKs egen ”profilundersøkelse”, som angivelig avdekker at (sitat) – 74 prosent av alle nordmenn opplever at de får valuta for lisenspengene. Hvis dette virker utrolig, så les det en gang til.

Men det NRK ikke fortalte klart nok i sine pressemeldinger om denne merkelige profilundersøkelsen som altså løfter statskringkastingen opp i skyene, er at lyttere og seere har hatt anledning til å uttrykke seg i glidende og høyst flytende former – fra litt enig til helt enig – og helt uenig, i overganger hvor både misforstått høflighet og flokkmentalitet isolert kan gi dramatiske utslag, isolert sett. Så til de nakne tallene: Bare 20% av NRKs konsumenter har i følge den samme undersøkelsen krysset av for ”helt enig”; altså dem som mener de faktisk får valuta for lisenspengene. Hvilket ikke er i nærheten av 74%. Slik kommer perspektivforskyvingen akkurat slik Sovjet-lederne boltret seg i statistikker i møte med Stalins trøstesløse planøkonomi.

Uttrykt på en annen måte: 80% – av de spurte – har ikke sagt seg helt enig i at NRK gir dem valuta for lisenspengene. Siden det randomiserte utvalget ikke er i nærheten av å fange folkedypets røster og stemninger, sitter vi igjen med en sterk følelse av den politiske elitens trang til selvbekreftelse og legitimering av statlig kringkastingsvirksomhet, etter hvert i en så gigantomanistisk format at det nærmer seg det tragiske og komiske helt samtidig. Dette uvesenet har ikke bare overlevd Berlinmurens fall, det er halt godt inn i et nytt årtusen, takket være farlig mye likegyldighet ute blant folk. En likegyldighet som stimuleres av den samme politiske eliten som har NRK som ett av sine viktigste politiske instrumenter.

La meg tvære litt til på NRKs profilundersøkelse: Ut fra de nevnte 74% som mente NRK-lisensen gav dem valuta for lisenspengene, var altså 20 prosent ”meget enig” i påstanden. Det oppgis videre at dette skal være en dobling siden 2002, da kun ti prosent opplevde å være ”meget enig”! Det er så vi kan høre hurraropene. Med andre ord, i den grad vi skal tro noe som helst på dette: I dag er dobbelt så mange ”enige” i at de virkelig får noe igjen for lisenspengene som de var i 2002. Skal vi så tro på dette? Nei, det skal vi slett ikke! Til det er definisjonsmakten alt for stor, med bukk og havresekk gjemt for det meste av innsyn. Så behørig, så lenge og ettertrykkelig at folk snart ikke vet forskjell på havresekk og bukk. Men holdt oppe av lisenspenger, skattekroner og rikelige doser av likegyldighet i befolkningen.

Ifølge undersøkelsen og rapporten som NRK har fått utarbeidet var ”85 prosent innom et av NRKs tilbud på en gjennomsnittsdag i 2010”. Det lyder umiddelbart imponerende. Jeg ble ufrivillig fanget inn som en av dem på min selvsøkende bilradio i Tydalsfjellene! Det var ikke mitt valg. Heller ikke i på togstasjonen på Røros litt tidligere på dagen, der NRKs radio rumlet i bakgrunnen. Siden NRK sender i flere kanaler døgnet rundt med sine enorme statlige budsjetter skal det godt gjøres å ikke snappe opp bruddstykker av sendingene enten du vil eller ikke. Igjen: Dette handler stadig om rå politisk makt og kvantitet likeså mye som kvalitet. Alt går tilsynelatende til værs i NRK, også antall statsansatte og ikke minst de enorme statlige overføringene til statskringkastingen.

Med bortgjemt publikumsservice

Det NRK ikke forteller i sin profilundersøkelse er at 2010 var et spesielt heftig år for NRKs publikumsservice: Dette service-kontoret ligger bortgjemt i Mo i Rana (!), og mottok i alt 101.702 henvendelser fra lisensbetalerne i fjor, heter det. Det er ny rekord. 52 prosent av henvendelsene er imidlertid definert under kategorien ”spørsmål”, mens 29 prosent er definert ”klager”. Det betyr at NRK mottok ca. 30.000 klager i fjor, hvilket tilsier at ikke alle kan mene at de får valuta for lisenspengene?

Hva som faktisk defineres og kategoriseres som klager og spørsmål lever vi på utsiden mer eller mindre lykkelig uvitende om. Men ren magafølelse sier meg at det burde oppta oss mye mer. Statistisk kan vi altså selv ut fra det skjøre materiale som er frigitt konkludere med at ca. 30.000 nordmenn som klaget på NRK i fjor ble sluset inn til publikumsservicen i Mo i Rana. Hvor mange som ikke nådde frem, eller som ble stående og vræle i oppgitt harme som meg, i Tydalsfjella, vet vi ikke noe om.

I en annen avdeling – samme sted – sitter nå en egen namsmann under vignetten Statens Innkrevingssentral med solid gasje og krever inn NRKs lisenspenger fra gjenstridige landsmenn, som får trukket både i lønn og pensjon om de nekter å betale lisenspenger. Om de aldri ser eller hører noe på NRK. Her vinker Sovjet-staten igjen til oss. Jeg ser gliset til Stalin og Yassir Arafat smelte sammen på en nut over bilen med den selvsøkende radioen langt inne i Tydalsfjellet.

Rent mentalhygiensk er det en befrielse bare å få refleksjonene delt med andre, som på sin side burde våkne og bidra til at NRK smelter bort, som de vasne snøfonnene i møte med sola i Tydalsfjellene. Det handler slett ikke bare om OL-sendinger som nå er tapt til TV2. Det handler om å fjerne demokratisk underskudd og anakronismer fra ideologiske systemer og tidsepoker vi for lengst burde ha lagt bak oss, lært av og så kastet på den historiske skraphaugen.

Den politiske kampen mot NRK som landets fremste opinionsdannende organ og politisk anakronisme bør bli en selvfølgelig del av viktige bestrebelser på reelt politisk klimaskifte. Du behøver egentlig ikke kjøre over Tydalsfjella for å innse akkurat det.

Roy Vega

http://www.kampanje.com/medier/article5535979.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10091249