Iraks statsminister Nouri al-Maliki forsøker å overbevise Irans president Mahmoud Ahmadinejad om at den nye planlagte sikkerhetspakten mellom Irak og USA ikke representerer noen trussel mot, eller er rettet mot Iran.
Iran har trodd det kunne innkassere gevinsten av USAs eventyr. Hvis USA skulle få gjennom sikkerhetspakten har USA tatt tilbake mye av kapitalen: da vil USA ha et betydelig militært nærvær rett utenfor Irans stuedør, og Irak vil ikke være like lett å infiltrere. En sikkerhetspakt vil også bety en politisk alllianse, ikke minst på oljesiden. Derfor gjør Iran alt for å vise sin misnøye. Eks-president Akbar Hashemi Rafsanjani sa i uken som gikk at Iraks folk og regionen ikke vil godta en slik avtale, en dulgt trussel om å stikke kjepper i hjulene.
Men at avtalen i det hele tatt legges på bordet er et tegn på at sunni-statene ønsker å demme opp for Irans innflytelse. Iran har selv bidratt til at USA får beholde et fotfeste i Irak.
Det er heller ingen god reklame at den som protesterer sterkest mot avtalen er Moqtadah al-Sadr som regjeringen har gått til krig mot.
Avtalen må vedtas av Iraks nasjonalforsamling, og det sies at det må modifikasjoner til. Det er seriøse innsigelser innen al-Malikis shia-koalisjon. Hvis disse ikke innfris må den vente til neste president er på plass i USA.
Man ser nå konturene av en struktur i Irak der exit-strategien til Obama fader ut, og viker plassen for et fortsatt samarbeid med et selvstendig Irak.