I Norsk Redaktørforenings brev til Document står sannhetsbegrepet sentralt. Styret påstår at vi ikke er sannhetssøkende. Det er en dristig påstand, især når den ikke belegges med ett eneste eksempel.
Hvorfor ikke? I enhver annen sammenheng ville en så alvorlig anklage blitt svekket uten eksempler. Jeg mistenker at svaret er at det er fordi redaktørene og mange journalister ikke leser oss. Men de «vet» allikevel hva vi skriver.
Hvordan «vet» de det? Ut fra sin woke-intuisjon.
De vet at vi skriver det stikk motsatte av dem: om Trump, innvandring, klima, kjønn, demografi. Og selvfølgelig om islam. Men de tåler ikke ta våre konkrete artikler for seg og til seg.
Hvorfor ikke? Det vekker for stor indre motstand og fare for kognitiv dissonans. De ville måtte innlede en indre dialog. Kanskje komme i tvil.
Da heller leve i løgnen. Da blir mediene som troll. De lukter kristenmannsblod. De skyr instinktivt fortellinger som går dem imot, som kan rive vekk grunnlaget de står på.
De har store problemer med å gjengi oss korrekt; bare det å gi en sannferdig fremstilling, byr dem imot.
Denne kveling av opposisjonen er for at den store majoritet kan sveve i villfarelse om at alt er i sin skjønneste orden. Mediene tar rett og slett ikke sjansen på å slippe alternative synspunkt til. Derfor lukkes kommentarfeltene.
Korrektiv?
Spørsmålet lyder i sin enkelhet: Tåler Redaktørforeningen et korrektiv? Eller er det bare plass til én versjon?
Alt snakket om standarder og presseetikk er røyklegging av dette grunnleggende spørsmålet.
Hvem sin rett?
På 1960-tallet stilte vi spørsmålet: Hvem sin rett? Hvem har sagt at? Hvem har bestemt?
Dette sprang ut av erkjennelsen av at også loven kan tjene andre og flere herrer. Den gangen ble det satt inn i et klasseperspektiv.
Men samme spørsmål er gyldig i dag: For å forsvare sin legitimitet, må alle med makt kunne begrunne sin praksis og stilles til ansvar.
Men dét vil ikke dagens presse.
Nå er det bare lov med ett svar:
Norsk Redaktørforening må bestemme seg for om de tåler en helt annen fremstilling av virkeligheten, eller om de vil lukke det offentlige rom og kun tillate én versjon.
Det er et alvorlig spørsmål.
Det aner meg at styret er i tvil. Hvis foreningen ekskluderer Document, vil det være et signal om at norsk presse ikke tåler motstemmer.
Det finnes en myriade av signaler som peker i en slik retning.
Gaute Skjervø åpnet ballet under Arendalsuka, hvor han fikk lov til å si at vi ikke er journalister. Vi skaper «amerikanske tilstander». Det er et hedersord i mine ører, men sier kanskje noe om hvorfor vi er hatet. Vi har vært MAGA i ti år.
Trump har gjenreist demokratiet i Amerika, men ifølge generalsekretær i Redaktørforeningen er amerikansk medieverden «et ørkenlandskap».
Da begynner avstanden i virkelighetsoppfatning å bli stor.
Flertallsdiktatur
John Stuart Mill har som forsvar for ytringsfriheten at demokratiet må ta sjansen på å slippe alle til, for det er noe som heter flertallets diktatur. Derfor må man ha åpninger hvor kritikk kan komme frem, og det kan ikke være portvokterne som bestemmer hvem det skal være.
Elementært, Watson, men glemt i det nye Norge, som beveger seg med syvmilsskritt mot islamisering.
Gaute Skjervø ville at vi skulle miste vår plass i Redaktørforeningen og pressestøtten. Programleder Lilla Sølhusvik kastet med hodet mot publikum bak seg: – De som har makt til å gjøre det, sitter bak meg.
Det er en myte at det fins et stort rom for dissidenter og kjettere i norsk historie. Å degge for denne myten i dagens situasjon, kan bli fatalt.
Vi trenger all den dissens vi kan få.
Representasjon
Når vi ser betydningen av å være medlem av foreningen, har det selvsagt noe å gjøre med representasjon. Vi lever i et representativt demokrati, dvs. mange vil mene at det ikke fungerer, at folk ikke slipper til hverken i mediene eller i styre og stell.
Men hvis Document kan være medlem av foreningen, vil det være en legitimering av oss og vårt syn, og ikke minst av våre lesere. Det sitter nok langt inne å erkjenne dét. Men pressen eksisterer ikke for sin egen skyld. Dens øverste dommer er det norske folk. Folket har også en rett til å bli hørt, og ikke bare å bli tatt til inntekt.
– Jeg er også kommunistenes konge
Vi ble for flere år siden kontaktet av Slottet, som ville vite hva vi sto for. Jeg fortalte da om vårt kjetterske syn med vekt på Trump og minnet om hva kong Haakon VII hadde sagt da Christoffer Hornsrud ble den første statsminister fra Arbeiderpartiet: – Jeg er også kommunistenes konge.
Det er en rørende historie fra det gamle Norge:
Etter stortingsvalget høsten 1927 var Arbeiderpartiet blitt Stortingets største parti. Den avtroppende statsministeren Ivar Lykke (Høyre) anbefalte kongen å henvende seg til Bondepartiet i stedet. Kong Haakon fulgte likevel de parlamentariske spillereglene og ba Hornsrud danne regjering.
Arbeiderpartiet var på den tiden fortsatt revolusjonært: det gikk inn for væpnet revolusjon og skrev i regjeringserklæringen at oppgaven var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn – uten monarki. Beslutningen møtte sterk motstand fra borgerlig side. Kongen skal da ha stått fast med de berømte ordene: «Jeg er også kommunistenes konge» – for å understreke at han var konge for hele folket, ikke bare for bestemte partier eller grupper.
Regjeringen Hornsrud satt bare i 18 dager, men episoden blir ofte trukket fram som et viktig eksempel på at Haakon fulgte konstitusjonelle prinsipper også overfor det revolusjonære arbeiderpartiet, noe som på sikt bidro til å befeste monarkiet.
Fasit?
Her ligger nettopp den konflikten gjemt som Redaktørforeningen tror den kan unnslippe ved å innbille seg at den kan definere sannhetsbegrepet i journalistikken og sitte på fasiten.
Det er definisjonen på overmot.
Det gamle Norge hadde råd til å innrømme et revolusjonært parti regjeringsmakt. Det nye Norge er i tvil om det tåler et opposisjonsorgan.
Det gamle Norge tålte kommunister, det nye Norge mener at nye nordmenn kommer fra Afghanistan og at «ytre høyre» ikke tilhører det nye fellesskapet.
Man slapp Klassekampens redaktør Sigurd Allern inn i foreningen, til tross for en historie med støtte til folkemord og væpna revolusjon.
Nå er det støtte til en president som har gjort et historisk comeback og vunnet en knusende seier som ikke blir tålt.
Norsk presse anerkjenner ikke Trumps legitimitet, slik de heller ikke anerkjenner vår.
De desavuerer alle andre oppfatninger og verdier enn sine egne.
Vi vil advare og si at det er en farlig vei arkitektene bak det nye Norge har slått inn på.
Klusser med den lille bibel
Under begravelsen til kong Harald presterte preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, å utelate kjerneordene fra “den lille bibel”, Johannes 3.16: At så har Gud elsket verden for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Troen på Ham var utelatt. Abdikasjonen og avsvergingen av Kristus skjedde i Oslo domkirke for øynene på en hel verden. Det var som Peter i borggården som avsverget Jesus: Jeg kjenner Ham ikke.
Slikt er ikke en tilfeldighet. Det var et statement. Fykse Tveit er Palestina. Hoffsjefen Heian Engdal er Palestina, det samme er hans kone Marte. Barth Eide er Palestina.
Når Jonas Gahr Støre ser ut fra sitt kontor, ser han ned på plassen dekorert av en palestinsk kunster som hyllet Hamas-morderne 7. oktober.
Dette er det nye Norge. Forsvarsverkene er brutt ned.
Vi fikk et forvarsel da NTNU-professor Bassam Hussein slapp unna med å si at 7. oktober var «den vakreste ting som er skjedd i vårt århundre».
I spill
Fredsprisen til Navi Pillay viser at dette ikke er feilskjær. Det er hvem de er. Dette bringer vanære over Norge. Det er en trussel mot alt vi har kjært.
Det er en invitasjon til alle de krefter som vil ødelegge vår sivilisasjon.
Men store deler av det norske kommentariatet svermer for islamofascisme.
Pillay har kalt Israels krig i Gaza for folkemord.
Iran drepte 40.000–50.000 mennesker mellom 8. og 9. januar.
Den iranske ambassadør blir invitert til Slottet etter massakrene.
Norge har havnet på feil side av historien.
Nasjonen er i spill.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
