Agnolo Bronzino (1503–1572), «Josef tilgir sine brødre», Uffizi, Firenze. Foto: arte.it / Wikimedia Commons (cc by-sa 4.0).
1 Hold søskenkjærligheten levende! 2 Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. 3 Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.
Brevet til hebreerne 13, 1–3
Bibeltekstene til dagens søndag har kjærligheten som tema, enten det er Jesu kjærlighet til oss eller menneskets kjærlighet til sine medmennesker. Ovenfor finner vi en tekst fra Paulus, men den kanskje sterkeste av dagens tekster finner vi i Ruts bok og historien om Rut og hennes kjærlighet til sin svigermor.
Budskapet om nestekjærlighet overfor våre medmennesker ble tidlig forkynt for jødene. Allerede i 3. Mosebok sier Gud til det jødiske folk at de skal elske innflytterne til landet de bor i som seg selv.
Men hva kan vi kreve av staten? Spørsmålet ble aktuelt under den amerikanske revolusjonen. Her ble det for eksempel slått fast i uavhengighetserklæringen at staten skal sikre innbyggerne retten til å søke egen lykke. Rettighetene var samtidig forankret i en moralsk orden som eksisterte før staten.
Men gradvis har noe skjedd. Perspektivet er blitt snudd. Budskapet rettes ikke lenger først og fremst til den som skal vise kjærlighet, men til den som mener å ha krav på den. Budet til mennesket om å elske sin neste, er i økende grad blitt omformet til et krav som mennesket kan stille til andre og til samfunnet. Nå er det samfunnet som skal legge til rette for individets krav, krav som ofte blir fremstilt som grunnleggende menneskerettigheter.
Årsaken til denne utviklingen er kompleks, men vi kan likevel se en forandring i rettighetsforståelsen: fra rettigheter som først og fremst skulle beskytte mennesket mot vilkårlig statlig makt, til rettigheter som i stadig større grad innebærer krav som enkeltmennesket kan rette mot staten.
Det handler om kravet til staten og dens forpliktelse til å sørge for vår «rett til å forfølge lykken». Den blir ofte forstått som vår rett til å forfølge vår subjektive forståelse av lykke. Men når denne lykken defineres uten å være rotfestet i en moralsk orden, oppstår spørsmålet om hvem som skal avgjøre hvilke ønsker som skal omdannes til rettigheter.
Når retten ikke er forankret i en moralsk orden, kan retten til frihet bli forstått som retten til for eksempel selv å definere sin identitet (kjønn, nasjonalitet osv.), retten til å få gjennomført bestemte valg som abort, eller retten til at samfunnet skal anerkjenne ens egen forståelse av historien og tilhørighet.
Men kristendommens Gud gir oss ikke en generell rett til å kreve at vår neste skal oppfylle våre ønsker eller bekrefte vår egen forståelse av det gode.
I dag blir uavhengighetserklæringen ofte trukket frem som et grunnlag for liberale rettigheter og individets frihet til selv å forme sitt eget liv. Men dersom vi ser på hvordan en av erklæringens sentrale samtidige, John Adams, forstod frihet og lykke, får vi et ganske annet bilde.
John Adams hadde en forståelse av frihet og lykke som forutsatte en moralsk orden, og som står langt fra en forståelse av lykke som rent subjektiv tilfredsstillelse.
Uavhengighetserklæringen starter med at rettighetene er gitt av «deres skaper». Derfor er vår frihet innordnet i en moralsk orden som eksisterer før staten. Staten skaper altså ikke rettighetene; den skal beskytte dem.
Og «retten til å søke lykken» må også forstås ut fra datidens syn. Det betyr ikke «rett til å gjøre hva som helst som føles godt». Erklæringens formulering hadde røtter i klassisk og kristen naturrettstenkning, hvor happiness kunne bety menneskets realisering av sine egenskaper eller det gode liv – ikke bare subjektiv tilfredsstillelse.
John Adams skrev mye om forutsetningen for et godt samfunn. Han pekte blant annet på at:
the happiness of society is the end of government (samfunnets lykke er statens formål).
Og kanskje enda mer interessant at:
the happiness of man, as well as his dignity consists in virtue (menneskets lykke, så vel som dets verdighet, ligger i dyd).
John Adams argumenterte videre for at et godt styre måtte bygge på moralsk dyd, fordi samfunnets lykke ikke kan skilles fra borgernes moralske karakter. Ja, for Adams var dyd ikke et hinder for lykken. Dyd var en forutsetning for den.
Hva John Adams mente, var at mennesket er skapt for et godt liv, men at det gode liv forutsetter dyd, og at dyder derfor er en forutsetning for virkelig menneskelig lykke.
For Adams gjaldt dette ikke bare enkeltmennesket. Også våre demokratiske institusjoner forutsetter moralsk selvbeherskelse hos dem som forvalter makten. De kan bare overleve dersom borgerne har moralsk selvbeherskelse.
I vår egen tid ser vi imidlertid en politisk utvikling der moralsk selvbeherskelse i økende grad erstattes av ønsket om å fremstå som gode ved å legge til rette for et liv som ikke er grunnlagt i en moralsk orden. Vi er altså vitne til mennesker som bruker loven og institusjonene til å fremme krav overfor medborgere, krav som leder samfunnet i en retning vi inntil helt nylig ville ha avvist.
Vår feilaktige forståelse av den kristne nestekjærligheten hindrer oss i å forsvare det som er godt og rett.
Problemet er ikke at vi har fått for mye nestekjærlighet, men at vi har glemt hva ekte nestekjærlighet er. Den kristne kjærligheten spør først: Hva kan jeg gjøre for min neste? Vår tids rettighetsforståelse fører til at spørsmålet snus på hodet: Hva skylder min neste meg?
Men min neste har ikke en generell rett til å kreve at jeg og andre skal oppfylle hans ønsker eller bekrefte hans egen forståelse av det gode. En slik forståelse av nestekjærligheten er et resultat av både manglende moralsk selvbeherskelse og de dydene et godt samfunn forutsetter, men resulterer også i seg selv i en degradering av av moralsk selvbeherskelse.
