Det er ingen nyhet at man blir overvåket. Det må til. Det finnes kameraer overalt, hvert lille kortkjøp registreres umiddelbart og lagres: bompasseringer, nettkjøp, minibankuttak. De vet hvor de har oss. Til enhver tid. Selv i utlandet. De mest interessante av oss blir til og med kamerafulgt med satellittøyne. Livet går om ikke sin gang, så i hvert fall videre.
Det man kanskje ikke er fullt så klar over, er at de – altså de som overvåker oss – slett ikke synes dette er nok. Derfor satses det nå tungt på sivile overvåkere som følger mer gammeldagse metoder, og som har politiinstruks. De lusker. De sniker. De stiller seg rett bak deg. De hører hva du sier og ser hva du gjør. I sann tid. Det er umulig å se på dem at de er spioner. Ikke før de kniper deg. Og da er det for sent. Det er dyktige folk.
De aller mest fremmelige er skikkelig moderne. I Thailand for en tid tilbake, og distrahert av (sikkert nøye planlagt) støy fra naboens løvblåser, oppdaget jeg plutselig en drone hengende utenfor badevinduet. Jeg var på ingen måte presentabel, og rev i befippelsen ned persiennen, mistet balansen og ramlet over toalettet. Nå summet det virkelig ivrig utenfor vinduet, og ikke kunne jeg påberope meg vått hår som bortforklaring heller, der jeg lå og sprellet i en meget uverdig stilling. Da jeg kom tilbake med langkosten, var dronen forsvunnet. Et eller annet sted i nabolaget bor altså en sivilovervåker med drone.
Tilbake i gamlelandet er ingenting for lite til å bli registrert. De har såpass mange overvåkere ute at det ville være ren sløsing med dyktig arbeidskraft om man ikke utvidet søket til det ubegrensede «alt», altså absolutt alt. Ønsker man det perfekte samfunn, trenger man tjenestemenn og -kvinner som ved minste mistanke tar affære umiddelbart.
Jeg luftet vår bitte lille pelsdott av en gneldrehund her forleden, med lorteposen klar og trenet blikk for de små tegnene som innvarsler lorting. Halen opp, ryggen krum, et brydd sideblikk, hunden liker ikke å bli iakttatt under denne svært private seansen, og jeg setter derfor blikket i nøytral, og inntar ventestilling med lorteposen rede, men ikke for rede – da blir det lortepress, og det liker de heller ikke. Da hunden enkelte ganger velger «spankulerende lorting», en krevende øvelse, særlig i høyt gress (og ikke minst i høstmørke), får makker – altså eier – nå et problem, da lortene kan bli små, tallrike, spredd utover, av ulik konsistens og slett ikke så enkle å finne.
Det var mens jeg sto bøyd over åstedet og famlet etter de gjenstridige gjenstandene, at overvåkeren blandet seg inn. Et par meter bak meg sto hun, en eldre dame i sivil. «Hei der!» sa hun anklagende. «De glemmer visst disse!» Pekekloen gjorde huggende bevegelser mot bakken, de onde knappenålsøynene hennes blinket, jeg så ned i gresset, der lå to ruker som like gjerne kunne vært den gamle damens verk, det hadde i hvert fall ikke vært plass til dem i min hund. Men slapp jeg unna? Slett ikke! Lortepose forplikter. Jeg tror overvåkerne regner en radius på 5 meter fra nyåpnet lortepose, alt innenfor denne sirkelen er nå ditt ansvar, om det så har gått en elefant forbi.
Sivilovervåkerne følger deg med skarpe øyne hvis du er så lettsindig å kjøre bil i Oslo sentrum. Du kan ikke engang sette av din kone, altså kortest mulig stans for av-og-på-lessing, før de er over deg og hamrer i panseret. «Ingen parkering her!» Og nåde deg hvis du slapp henne av i sykkelfeltet. Da praktiserer visstnok de miljøgrønne aktivistene arvesynd. Selv ikke dine barnebarn kan sove trygt.
I parkeringshusene kjører overvåkerne sakte rundt i sivile biler og bruker hornet på alle tilløp til mistenkelig oppførsel. Jeg så med egne øyne en eldre mann som skvatt så han mistet begge handleposene sine da en sivil overvåker med korte, huggende hornstøt signaliserte at han brukte for lang tid på å lesse inn varene. Det innebærer, som man skjønner, at eldre menn ikke bør bevege seg inn i parkeringshus til fots uten å ha installert pacemaker.
Overvåkerne bruker alltid hornet i parkeringshus. Det er effektivt. Men husk pacemaker hvis du skal inn der til fots.
En særlig effektiv undergruppe er de stumme vitnene, de som alltid har igjen minst 38 % på batteriet. De oppstår på sekundet så snart noe skjer. En krangel på fortauet, et sammenstøt i trafikken, en mann som mister besinnelsen – og straks står de der på rekke og rad med mobilen løftet. Tause, med tomme alien-øyne. Ingen sier noe. Ingen griper inn. De bare filmer.
Før samlet folk seg rundt et opptrinn for å se. Og kommentere med lave stemmer. Nå står de der, som i transe. De dokumenterer. Noen ganger havner snuttene på VGs nettside, pakket inn i tvangsreklame som du må igjennom før opptaket endelig begynner å rulle. De fleste ender på TikTok, Instagram eller Facebook. For den som blir filmet, er det egentlig ett fett. Klovn er klovn.
Sivilovervåkerne blander seg opp i alt du gjør. De er veldig godt trent. De ser med en gang at du jukser med avfallssorteringen, at du tok på brødet som du likevel ikke kjøpte, at du handlet brennevin på polet for annen gang denne uken, at du bruker bilen unødig, at du faktisk har bilder på veggen og bokhyller i stuen, at haveflekken din er nabolagets skam og at du sa «neger» til en bekjent på torsdag.
De har en egen avdeling med commandoovervåkere som tar seg av sosiale medier og kommentarfeltene. De slår til uten forvarsel og sitter med de virkelig moderne våpnene: algoritmisk nedgradering, «downranking» og – man tør nesten ikke si ordet høyt – «shadow banning». Da er du fucked. Du er fremdeles der, men ingen ser deg. I vår tid er det omtrent det samme som ikke å finnes.
Commandoavdelingen har dessuten tallrike frivillige kadetter, tidligere kjent som tystere og sladrehanker. De rapporterer anonymt alt de mener bør bringes til øvrighetens oppmerksomhet, hvoretter en webmaster eller en trett robot slår av eksistensen din.
Selv har jeg en Facebook-konto som Facebook har stengt fordi de tror jeg har hacket meg selv. Det sitter nok commandoovervåkere et eller annet sted og fniser over saker som dén når de har frivakt, og leser høyt fra alle de fortvilte henvendelsene fra mennesker som ikke skjønner hva som skjedde. De vet bare at de ikke finnes lenger. Alle sosiale veier inn i samtiden er stengt.
Trøsten må være at det er til fellesskapets beste. Vi som overvåkes, er sanden i maskineriet. Men de politisk korrekte tjenestemenn og -kvinner gnukker og gnir oss så vi yter mindre og mindre motstand, og til slutt er vi gnukket helt bort. Da er endelig fremtiden her.
De er tause. De dokumenterer. Deg. Velkommen til fremtiden.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
