Betyr remigrasjon at alle innvandrere skal kastes ut? Vil remigrasjon føre til borgerkrig i Europa? Er remigrasjon i det hele tatt mulig å gjennomføre? Det gir Martin Sellner svar på i boken «Remigration».

Flere partier i Europa har remigrasjon som en del av sitt program, og har utarbeidet egne dokumenter om dette. Noen av disse partiene er AfD i Tyskland, Restore i Storbritannia og Norgesdemokratene i Norge. Norgesdemokratene arrangerte også i juni 2026 sin andre konferanse om remigrasjon i Oslo.

En av opphavsmennene bak dagens ide om remigrasjon er Martin Sellner (født 1989) fra Østerrike. Han er en av grunnleggerne av Identitær-bevegelsen i Europa, og er en aktiv samfunnsdebattant, journalist og forfatter. Han startet nylig en tenketank og lobbyvirksomhet, Institute for Remigration.

På grunn av sitt arbeid er Sellner også en av de meste utestengte og sensurerte politiske stemmene i dagens Europa. Han er blitt nektet innreise til både Tyskland og Storbritannia, og har fått sine bankkonti stengt flere ganger.

Sellner har skrevet en bok om remigrasjon, og den ble nylig oversatt fra tysk til engelsk. Dette er en omtale av den engelske versjonen av boken, som har tittelen Remigration.

I denne boken presenterer Sellner sine tanker om hva remigrasjon er, hvorfor det må gjøres, og kanskje aller vikigst: hvordan det kan gjøres.

Hva er remigrasjon?

Men først, hva er remigrasjon? «I motsetning til det mange tror, er ikke remigrasjon synonymt med deportasjon», skriver Sellner i bokens første kapittel.

Han bruker videre et sitat fra det tyske Federal Agency for Civic Education for å vise at ideen om remigrasjon ikke er ny, og allerede brukes av noen europeiske stater: «Retur-migrasjon eller remigrasjon er returneringen av migranter til deres opprinnelsesland eller til stedet der migrasjonen startet.»

Både Tyskland og Østerrike og flere andre europeiske land, inkludert Danmark og Sverige, har programmer og ordninger som skal oppmuntre til remigrasjon og som gir økonomisk støtte til det.

Sellner mener at disse programmene kan utvides og økes for å oppmuntre mer til frivillig remigrasjon, sammen med andre typer tiltak.

Hvem skal remigrere? Gruppe A: Asylsøkere

Det neste store spørsmålet blir så: Hvem er det som skal remigrere? Her nevner Sellner tre hovedgrupper: asylsøkere, ikke-statsborgere uten oppholdstillatelse, samt ikke-assimilerte statsborgere og deres etterkommere.

For remigrasjon av den første gruppen mener Sellner at det langt på vei vil holde å faktisk håndheve de allerede eksisterende lovene om asyl og opphold.

«Politisk asyl må igjen bli en eksepsjonell individuell beskyttelse som kun gis til dem som faktisk blir forfulgt og kommer fra et naboland», skriver Sellner.

Derfor må alle asylsøknader vurderes på nytt og trekkes tilbake der det ikke er behov for beskyttelse. Dagens system med familiegjenforening må avsluttes, og alle former for gjenforening må skje i migrantenes egne hjemland.

De som får avslag på søknad om asyl, må holdes i utsendelsessentre til de kan bli transportert ut, og de som nekter å dra, må deporteres og betale for reisen selv.

For dem som ikke kan sendes tilbake til sine hjemland, skal trygge sentre eller byer i Nord-Afrika opprettes, spesielt for dette formålet. Migrantene kan, når de ønsker det, forlate disse sentrene og byene, men får ikke reise inn igjen i Europa.

Dette minner om måten Australia stoppet ulovlig innvandring på ved å sende asylsøkere til spesielle sentre på øyer utenfor landet. EU-parlamentet godkjente nylig at asylsøkere kan interneres i land utenfor unionen.

Gruppe B: Ikke-statsborgere uten lovlig opphold

Den andre gruppen som skal remigrere, er ikke-statsborgere uten lovlig opphold. Hvis disse ikke kan sendes tilbake til sine opprinnelsesland, må også de sendes til remigrasjonssentre utenfor Europa.

Kriminelle utlendinger skal deporteres og sone eventuelle fengselsstraffer i sine hjemland. Ønsker ikke hjemlandene å gå med på dette, må det opprettes fengsler for dette utenfor Europa.

Sosiale ytelser som går til ikke-statsborgere, må stoppes. Det samme gjelder sosiale ytelser til ikke-etniske statsborgere som oppholder seg i utlandet.

Ikke minst skal utsendelse av penger av diasporaer til andre land skattlegges kraftig.

Gruppe C: Ikke-assimilerte statsborgere

Ifølge Sellner er den tredje kategorien som må remigrere, statsborgere som enten ikke kan eller ikke vil assimilere seg i landets hovedkultur. De får valget mellom å assimilere seg eller remigrere.

«Dette vil ikke krenke menneskeverd eller prinsippet om likhet, fordi slike tiltak ikke vil være tilfeldige eller basert på etniske karakteristikker, men alltid avhenge av økonomiske og sosiale faktorer, og tilby assimilering som et alternativ», skriver Sellner.

Senere i samme kapittel skriver han: «Landets dominerende kultur og press for assimilering og de-islamisering skal gå hånd i hånd med å tilby attraktive og lite byråkratiske muligheter til å forlate landet og dra hjem. Assimilering skal være som å bestige et høyt og utfordrende fjell, mens remigrasjon skal være som en lett og komfortabel tur tilbake til dalen.»

For ikke-assimilerte statsborgere med flere statsborgerskap, skal det europeiske statsborgerskapet inndras, slik at disse havner i gruppe B og kan sendes ut. Også statsborgerskap som er blitt gitt nylig eller på falskt grunnlag, kan inndras. Det samme gjelder ved forbrytelser som terrorisme eller alvorlig gjengkriminalitet.

For å kunne vite hvem som har assimilert seg og hvem som er en økonomisk eller kulturell byrde for landet, skal det gjennomføres en årlig og detaljert assimilasjonsrapport, med oversikt over landbakgrunn, religion og annen informasjon.

Insentiver for remigrasjon

Sellner mener også at remigrasjon ikke automatisk vil føre til samfunnskonflikter, blant annet fordi det skal gjøres ved hjelp av klare insentiver.

Blant annet skal alle som velger å remigrere, motta en signifikant økonomisk bonus som blir betalt ved oppgivelse av statsborgerskap og utreise. Dette gjelder også de av landets egne statsborgere som skulle ønske å prøve lykken i et mer multikulturelt land.

Spesielle byråer kan opprettes der man kan få praktisk hjelp til å finne nytt hjem eller jobb eller språkopplæring i landet man ønsker å remigrere til.

Samtidig skal landets hovedkultur styrkes gjennom synlig historie, symboler, flagg og krav om assimilering. Landets hovedkultur skal også de-islamifiseres. Det betyr blant annet at alle organisasjoner som fremmer politisk islam, vil bli stengt og forbys.

Slik ser Sellner for seg at etter hvert som hovedkulturen styrkes og muligheten for å leve i landet komfortabelt uten å assimilere seg, minsker, vil disse prosessene forsterke seg selv og være med på å øke den frivillige remigrasjonen.

Remigrasjon er både etisk og nødvendig

Sellner legger hele tiden vekt på at «remigrasjon skal være en politikk som er i tråd med allerede eksisterende lover, verdig, ikke-voldelig og som respekterer menneskerettighetene, personlige rettigheter og eiendomsretten.»

For landets egne ressurser, indre sikkerhet, demokrati, etnokulturelle identitet og mer har en klar egenverdi.

«Migrantene har sine egne land der de kan leve og bygge en fremtid. Slik jeg ser det, oppveier ikke migrantenes ønsker om individuelle fordeler vårt kollektive ønske om å ha en egen kultur. Vårt krav om remigrasjon veier moralsk sett langt tyngre enn migrantenes ønsker om økonomiske fordeler.»

Det er heller ikke slik at remigrasjon automatisk vil føre til borgerkrig. Sellner påpeker at migranter som er assimilerte og som ikke utgjør en økonomisk byrde, også vil nyte godt av reduksjonen i kriminalitet og samfunnsmessig uro.

Derimot mener Sellner at: «Bare remigrasjon kan avverge den tidsinnstilte demografiske bomben og redusere det økende potensialet for borgerkrig.»

Boken «Remigration» er både kort og skrevet på et klart og lettfattelig engelsk. Den presenterer flere løsninger og argumenter for vår tids kanskje største, men også vanskeligste politiske spørsmål. Det alene gjør boken verdt å lese.

Kjøp boken på Document Forlag