Å gjøre godt er blitt en besettelse for politikere og medier. Hele verden er blitt en misjonsmark.
I gamle dager kom bladet Utsyn med et forsidebilde av en mann som viser frem en åker og sier til følgesvennen: Se, grøden er moden, det er klart for innhøsting.

Det var selvsagt menneskene som skulle høstes. Utsagnet har eskatologiske forventninger. Endetid er ikke det samme som apokalypse. I Bibelen tror man at det skal bli trengselstider, og når det ser som mørkest ut skal Jesus komme igjen.

Men den ateistiske-hedonistiske kulturen kan ha en lignende eskatologi innebygget, forkledt som misjonering.

Globalisering og migrasjon er blitt deres misjonsmark. Dagsnytt kunne fortelle at aldri har verdens flyktningpopulasjon vært større: 50 millioner. I dag legger Venstre frem et hasteforslag i Stortinget om å endre forskriftene slik at Norge kan ta imot syke og sterkt handikappede fra Syria. Dagens regler legger begrensninger på mottak av personer med sterke og varige pleiebehov. Ganske enkelt fordi den kommunale kapasiteten er begrenset.

Slike begrensninger finnes ikke i hodene på Skei Grande og Hareide. De blir høye på godhet.

De hører ikke gong-gongen.

For noen uker siden ble det meldt at det presser på 300.000 mennesker i Libya som vil til Europa.

De lovløse tilstandene som sprer seg i Midtøsten, Sahelbeltet og Maghreb-landene gjør at godhetsindustrien vil få mye å gjøre i årene som kommer.

Fremdeles gjør Statistisk Sentralbyrå og Oslo byråd gode miner til slett spill: Veksten er et bevis på suksess. Det er omtrent som med Stalins femårsplaner; stadig høyere til man blir svimmel av suksess.

Men under det stive smilet merkes panikken.

Underbevisst forstår folk at bildene de ser fra Syria og Irak er varsler. Hva slags fremtid venter disse landene? Og hvor mange millioner kommer til å flykte? Og hvor skal de flykte? Ann-Magrit Austenå vil aldri finne på å si at det finnes en grense for hvor mange Norge eller Europa kan ta imot. For dem er dette ikke bare en plikt. Det er oppfyllelsen av et løfte. De er en slags siste-dagers-hellige. Godhetsindustrien er en sekt.

De har ikke den oppslutning de later som. De eksisterer ene og alene fordi staten backer dem opp, politisk og økonomisk.

Tilstrømmingen har alllerede resultert i en migrasjon innad i de europeiske landene. Den vil øke. Ingen later som om det nye Norge blir noe Disneyland.

Men det finnes andre og enda mørkere scenarier.

Spengler alias Goldman skriver at det vi ser er begynnelsen på den muslimske sivilisasjonens oppløsning. Han mener den imploderer som en svart stjerne.

Det er allerede spådd at den sekteriske krigen i Syria, som nå har spredt seg til Irak, er begynnelsen på en muslimsk tredveårskrig. Da dette ble ytret første gang for et par år siden, lød det vel pessimistisk. Med den siste utviklingen i Irak er det ubehagelig plausibelt. Hvordan vil resten av verden stille seg?

Obama har hele tiden markert uvilje mot å ha noe med Syria å gjøre. Det er kun trusselen om et nytt 9/11 som tvinger ham til å komme Irak til unnsetning. Hvis den kunne ville resten av verden snu ryggen til det som skjer. Det er håpløst, meningsløst.

Det 20. århundres katastrofe var nihilisme inkarnert. Jihadismen har samme farge. Man trenger bare se en video fra Libya, der muslimer vandaliserer en gravlund over falne i annen verdenskrig, for å forstå at noe er alvorlig galt.

Libya var landet en frivillig allianse av NATO-land befridde. Man skulle være fødselshjelpe for den arabiske våren.

Skjendingen av gravene, og alt arbeidet de nedlegger i å knuse gravstener og slå ned et massivt stenkors, alt mens de roper på Allah, er et varsel om et samfunn som imploderer. Det er ren nihilisme. Samfunnet fortærer seg selv og bare en askehaug blir igjen.

Problemet for verden er skalaen dette skjer i. Omfanget. Hvordan skal verden kunne hamle opp med så svære problemer. Verden har gjennomgått en hurtigopplæring. Som Goldman sier: Hvis noen hadde fortalt George W. Bush om disse problemene før invasjonen av Irak, hadde han nektet å tro det. Og han ville ikke fått noen med seg på nasjonsbygging.

No-one could have walked into the Oval Office in 2001 and told then president George W Bush that his job was to manage the inevitable decline of Muslim civilization:
..
No-one could have gone to American universities and recruited the soldiers, spies and diplomats to execute a plan which preferred the slow and inevitable spread of human misery to a cataclysmic alternative.

De som sendes ut har heller ikke de samme forutsetninger lenger for å gjøre en god jobb.

The British Raj ruled India with just 3,000 regular officers, as Sir John Keegan observed, but these were officers trained in Greek and Latin at British schools and who knew the history of Rome’s decline as well as their American counterparts today know the plot of the Game of Thrones.

De har optimismen, men når denne blir knust har de mindre å stå imot med.

I Danmark pågår en stor debatt om det finnes noe slikt som en universell demokratisk kultur, eller om dette er noe som er særmerket for Vesten. I Norge blir ikke spørsmålet stilt en gang. Man jubler ved tanken på at mennesker fra såkalte R3-land skal dra fra analfabetisme i Pakistan til å bli gode sosialdemokrater, i det minste ved valg. Den mentale bagasjen de har med, legger de visst av seg på Oslo lufthavn Gardermoen.

Man leker at Oslo er blitt en lille-New York, uten å spørre hva som gjør USA til USA.

Americans seem to think that because they had the good grace to stumble into world history a couple of hundred years ago, everyone else should stop what they are doing and emulate them. That point of view is not as ludicrous as it sounds: no nation has ever been more successful than the United States, which has brought more prosperity and security to more people than any other political experiment in human history.

America’s genius lies in assimilating individuals of all ethnicities into a state based on a laws rather than race or language, and Americans assume that because Hindus, Muslims, Jews and Christians cohabit peacefully within their borders, they should be able to do so everywhere. That ignores the possibility that those individuals who wanted to leave peacefully with people of other ethnicities abandoned their home culture, leaving behind those who did not.

De som vil leve sammen som individualister drar til USA. De andre blir igjen, eller hentes til Europa av slektninger.

Det er ikke helt sant. Bare siden oktober i fjor har det kommet 60.000 enslige mindreårige til USA. De sendes nordover av foreldre i land som Guatemala, Honduras og El Salvador, pga kriminalitet og bandevold. Også USA merker trykket.
Men bare Europa jubler over aloe som kommer og gjør det til en tankeforbrytelse å stille spørsmål om hvor mange båten kan bære.

Goldman stiller et brutalt spørsmål: Hvilke kulturer er bærekraftige?

Which cultures are viable and which are not? Individuals of all cultures are viable Americans, but that is not necessarily true of the culture they left behind. I have argued for the past dozen years in this space and in my book How Civilizations Die (Regnery 2011) that Muslim civilization will not survive: it passes directly from infancy to senescence.

Det er altså ikke enkeltmennesket som ikke er bærekraftig. Det er kulturen og samfunnene.
Goldman ser for seg en revival for den sterke mann. Det lyder plausibelt. Vladimir Putin, Narendra Modi, Bashar al-Assad og Abdel Fatah al-Sissi i Egypt er bare begynnelsen. I Libya forsøker eks-general Kifta å gjøre det samme. Det er bare et tidsspørsmål før Vesten begynner å backe disse sterke menn.

Men det sitter langt inne, og Europa reagerer som vanlig ikke på krisen før det nesten er for sent.