Hans Rustad Punk jihad kaller Nidra Poller opptøyene utenfor Paris. Hun sier det foregår et «psykodrama»: Hvilken versjon av hendelsene kommer til å seire? Blir det myten om politiets neglisjering av døde innvandrergutter, noe a la al-Durra, eller vil mediene stoppe opp og spørre: Hva er det som skjer?
Etablerte medier vil gjerne tro på «vennenes» versjon, at politiet bare stakk av, slik NTB skrev i natt. Det gjør det lettere å rettferdiggjøre/forstå volden i gatene. Men andre kilder sier at politiet ventet en halv time.
Police investigators and several eyewitnesses corroborate the patrolmen’s version of the accident. The police car was going at a normal speed, no sirens, no hot pursuit. The mini-motorcycle came down a side street at high speed and made a left turn, crashing directly into the police car. The police remained on the scene for approximately twenty to thirty minutes until the fire department ambulance arrived.
Kronologi og detaljer er viktig: En patruljebil som rykket ut, måtte snu fordi den ble angrepet. Hvis man utelater den opplysningen, blir det lett å si at politiet sviktet.
Journalists are unwelcome, often assaulted, but they are getting the story out.
According to concurrent reports, the rage broke out immediately. The police claim the motorcycle ran into their patrol car at an intersection; the enraged know better—the police car in hot pursuit of the innocent boys, Moushin and Larami, smashed into their motorcycle. Moushin’s uncle was outraged because the bodies were left lying in the fire station. But it seems that the forces that came to pick them up had to turn back because they were attacked. The boys had gone out to do a little bit of rodeo, a favorite sport in the banlieue projects. Le Parisien posted You Tube videos filmed by reckless kids.
Reckless, yes, but when they get wrecked it’s the fault of the police, the Peugeot dealership, and McDonald’s.
Poller, som bor i Paris, sier områdene kalles «quartiers sensibles» – følsomme områder. Tidligere bodde jødiske immigranter fra Nord-Afrika her.
The euphemism for these enclaves — «quartier sensible»—bears a nugget of truth if correctly translated as «touchy neighborhoods.» Villiers le Bel is in the administrative district of Sarcelles / Garges-les-Gonesses about 20 km north of Paris. Not so long ago Sarcelles was the home sweet home of Jewish refugees from North Africa; today it is their nightmare. They endure constant attacks and harassment from the permanently enraged African-Arab-Muslim residents who live cheek by jowl with their still neat clean streets.
Utfallet av psykodramaet, eller opprøret, for det er det er, eller rettere en revolt, avhenger av hvem som vinner PR-krigen. Det ligger en innebygd argumentasjonsrekke i mange av reaksjonene fra gateplane. Hvis en unggutt dør pga halsløs kjøring, må det per definisjon være politiets skyld, hvis de blir jaget fra stedet har de sviktet, og det rettferdiggjør ungdommenes herjinger og angrep på politiet, som har vist at de er fiendtlige. Dette suppleres av onkler som forteller at likene ble lagt i en brannstasjon. Hvilken krenkelse. Poller er skarp: Hun ser at det er noe av den samme dynamikken som i tilfellet Mohammed al-Durra. Hans død ble et frikort til og legitimerte alle midler.
Hvor mange kommer til å sluke en lignende myte når det er nabolaget som brenner?
Le Parisien reports that they burned down a Peugeot dealership, sacked a train station and shops, tore up a McDonald’s, stole the day’s receipts and attacked customers, smashed and burned cars, and are still going strong. A police commissioner who tried to talk to the mob was attacked with iron rods; his face and skull are fractured. A police station was burned down, seven policemen were injured.
