En bølge av rå og brutal ungdomskriminalitet skyller over Norge. Vi ser ran, vold, knivstikkinger og ydmykelse, ofte utført av barn mot andre barn.
Mens politirapporter fylles og lokalsamfunn kjenner på en voksende utrygghet, sitter det politiske Norge fast i en berøringsangst som er i ferd med å bli direkte farlig. Alle ser elefanten i rommet, men nesten ingen tør å navngi den:
Den eksplosive økningen i ungdomskriminalitet er uløselig knyttet til en hodeløs innvandringspolitikk og en mislykket integrering.
En selvpålagt munnkurv
Debatten som burde handlet om årsaker og løsninger, har i stedet blitt en øvelse i omskrivninger og bortforklaringer. Offentligheten fôres med en analyse som peker på alt annet enn det åpenbare. Det snakkes om fattigdom, utenforskap og sosioøkonomiske faktorer. Dette er reelle problemer, men de er bare en liten del av hele bildet.
Tausheten er øredøvende når det kommer til den massive overrepresentasjonen av unge med innvandrerbakgrunn, spesielt fra visse ikke-vestlige land, i disse kriminelle miljøene.
Politikere, medier og såkalte eksperter vegrer seg for å snakke om kulturkonflikter, æreskodekser, klansystemer og en forakt for det norske samfunnet som gror i visse parallellsamfunn. Å nevne dette blir ansett som stigmatiserende, som å «sparke nedover». Resultatet er at vi ikke lenger har en ærlig samtale.
I stedet for å konfrontere de virkelige problemene, driver man med en form for symbolpolitikk som ikke forholder seg til problemets røtter.
Når fakta blir kontroversielt
Statistisk sentralbyrå har i årevis lagt frem tall som viser denne skjevheten. Men i stedet for å bruke disse faktaene som et grunnlag for en målrettet politikk, blir de som peker på dem, ofte anklaget for å ha dårlige motiver. Man har skapt et debattklima der det å beskrive virkeligheten slik den er, har blitt en kontroversiell, nesten hatefull handling.
Dette er en fallitterklæring. Man kan ikke løse et problem man nekter å definere. Når vi ikke kan snakke åpent om at gjengene i stor grad består av unge med bakgrunn fra Somalia, Pakistan eller Marokko, kan vi heller ikke sette inn tiltak som er tilpasset de spesifikke kulturelle og sosiale utfordringene disse gruppene står overfor.
Vi ender opp med generelle tiltak som treffer alle, men ikke hjelper noen.
Konsekvensen av denne farlige tausheten er at problemene får vokse i fred. Gjengene blir mektigere, volden blir råere, og avstanden mellom storsamfunnet og disse parallellsamfunnene blir større. De som betaler prisen, er ikke bare ofrene for volden, men også de mange lovlydige innbyggerne i disse områdene som tas som gisler av kriminelle. Inkludert de mange med innvandrerbakgrunn som ønsker å leve i fred og trygghet, men som ser sine egne barn bli rekruttert inn i en destruktiv livsstil.
Det er på tide å forkaste berøringsangsten. En ærlig og faktabasert diskusjon om hvem som begår kriminaliteten, og hvorfor, er ikke rasisme. Det er en forutsetning for å kunne finne løsninger som virker.
