Som apropos til temaet USA og Europa. Jeg leter etter artikler skrevet av estlenderen Tönu Parming, og underveis finner jeg selvfølgelig mye interessant, blant annet en presentasjon som Rein Taagepera holdt i Tyskland i 1998 med temaet «Is the USA a Model for Europe». Den handler om hvilket utdanningssystem de baltiske landene bør velge. Han kommer med en sammenligning av debattkulturene over Atlanteren, mentalitet og hvordan man presenterer samme sak – amerikanerne på en positiv måte, europeerne «kritiske», ifølge ham.

Ellers må det bemerkes at det knapt kan snakkes om «europeisk» antiamerikanisme, siden holdningene nok er ganske annerledes i Øst- og Sentral-Europa som følge av erfaringene med kommunismen, og ikke minst ( i alle fall gjelder det de baltiske landene) har et betydelig eksilmiljø bodd i USA, gjort akademiske og andre karrierer helt fram til idag. Det er betydelige «amerikanske» forbindelser til den nye eliten og befolkningen i det hele tatt. Det handler om vest-europeisk USA-hat, først og fremst.

M.a.o. er det sprengstoff her for EU når de nye baltiske og sentraleuropeiske landene blir medlemmer, hvis Frankrike og Tyskland skal lede EU inn i en varig konflikt med USA.

Her er Taageperas observasjon:

Debating Culture

One side aspect is the debating culture at scholarly meetings. Europeans tend to be supercritical in an ad hominem way, while Americans tend to be naively positive. An Estonian who grew up in Sweden and then settled in Canada put it bluntly (and not only regarding scholars): «The Americans say ‘Everyone is just great, but I am the best.’ The Europeans say: ‘Everyone is lousy, but I am the least lousy.’ » There is some truth in this caricature.

When first attending a conference in Europe, I was surprised at the ad hominem style of comments made during the discussion of presentations. «Professor N [the presenter] is a recognized authority in his field; therefore it is amazing that he fails to realize that…» In contrast, the typical American introduction to the same question might be: «Thanks for a great talk. There is one aspect that still puzzles me, but I am certain you can clarify it.» And then the question would follow.

In a way, it’s a matter of whether one assumes guilt or innocence at the start of the trial. I once succeeded in waking up a somnolent audience at a conference in Kiel by presenting my talk in the form of an ad hominem attack on myself (Takespeare 1987), but in general I believe the positive format is more conducive to scholarly exchange.