Begrepet samtidskunst har lenge vært en tidsriktig bestemmelse av toneangivende kunst. Selv om samtiden aldri ligger i ro, men forskyver seg stadig fremover, må begrepsbruken, om den skal ha gyldighet, justeres i bakkant til å betegne kunst i fortid. Det vil si utdatert kunst. Bruker man begrepet samtidskunst så må man vite når den oppstår og til hvilken tid den har uttømt sitt kunstneriske potensiale.
Uansett vil samtidskunsten etter en tid ende opp som fortid. Samtid og fortid henger her sammen i et gjensidig tidsforløp, som i forkant definerer det nye, og i bakkant setter sluttstrek for all nyskapende kunst. Samtidskunsten som historisk epoke ligner på alle andre epoker i historien. Den begynner med noe nyskapende og ender opp som utgått på dato og uomgjengelig fortid. Slik er historiens gang, eller mer presist, kunsthistoriens gang.
Problemet for en kunsthistoriker er at han ikke vet når en epoke er slutt, heller ikke når den starter. Overgangen fra fremtid til samtid forutsetter at det nye representerer noe helt annet enn den nå utgåtte samtid. Man må først sette sluttstrek for den eksisterende samtiden, og så påvise at det nye i fremtiden representerer en annen samtidsfokusering enn den nylig avsluttede. Slik er historiens gang i det kunsthistoriske fagfeltet. Tiden kommer og tiden går, mens det nye alltid består.
Modernismens gjennombrudd på tidlig 1900-tall åpnet for det «nyes» kategori i kunstforståelsen. Tidligere forsto man bare at kunstnerne skapte og forsvant ut av historien, mens verkene deres levde videre i en slags tom tidløshet, sammen med andre utvalgte kunstverk. Bruken av det «nye» som klassifiserings- og kvalitetssikringsbegrep fikk umiddelbar tilslutning i kunstforståelsen. Her hadde man et anskuelig begrep som umiddelbart kunne lokalisere og bestemme kvalitetene i et nyvalgt kunstverk.
Fremtiden ble ikke lenger noe problem, det nye var allerede eksponert i samtiden som en estetisk moderne markør. Det store problemet ligger i samtidens opphør. Logikken tilsier at også det nye en dag blir utdatert, for ellers vil ikke fremtiden ha noen funksjon. Samtiden må forskyves i begge ender. For det nye kan ikke eksistere i samme tid som det utdaterte. Løsningen kan være å krympe samtiden til bare å fremheve det nye, men da har heller ikke samtiden noen holdepunkter for å bestemme hva som er nytt eller utdatert.
Begrepet om samtidskunst er en dekonstruksjon av kunstens situering i tid og rom. Her er samtiden et statisk tidsrom som normerer det nye og fjerner det utdaterte, uten at det skjer gjennom kunstnerisk evaluering. Samtiden er åpen i begge ender, her beveger tiden seg helt uavhengig av kunstneriske nyheter. En datering er selvsagt mulig, men en kunstnerisk kvalifisering er ikke tidsavhengig. I så fall ville tiden, som er i permanent bevegelse, ikke kunne sette grenser for en samtid og en samtidskunst.
Begrepet om samtidskunst vokser ut av modernismens monomane jakt på det nye. Det er en strategisk metode for å hindre fortidens kunst i å vitalisere samtidens fremtidsfokuserte kreativitet. Slik sett har fremtiden blitt en normativ styring av samtiden, i den forstand at all kunst med nyhetskarakter både fronter samtiden og justerer grensen mot fortiden. Men siden grensen alltid er der og samtiden stadig utvides i forkant, må fortiden også forskyves bakover, langt bakover, til det tidspunkt da det nye markerer sin samtidshistoriske gyldighet på tidlig 1900-tall.
På den måten blir fortidshatet konsistent og aktualisert, slik også fremtidslengselen utpeker det nye i full frihet, uten å ha noen samtid som setter grenser. Det eneste som nå eksisterer er en massiv fortid som truer med å sluke fremtidens kreative fornyelse. Situasjonen er absurd. Det nye blir fortid før det har blitt samtid. Når hele historien slik blir fortid må vi kanskje søke etter noe i fortiden som er mer kunstnerisk tidløst, noe som kan fylle samtiden og historien med en dypere mening.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
