Når inflasjonen kommer utenfra eller fra staten, kan ikke Norges Bank fjerne årsaken. Den kan bare gjøre husholdningene fattigere nok til at etterspørselen faller.
Norges Bank møtes igjen 24. september. Styringsrenten står på 4,25 prosent, og sentralbanken har tidligere varslet at det kan bli nødvendig å sette den videre opp. Begrunnelsen er velkjent: Inflasjonen er fortsatt for høy. I august var konsumprisveksten 3,3 prosent, mens KPI-JAE var 3,0 prosent. Målet er 2 prosent.
Derfra går resonnementet nesten på autopilot: Norsk økonomi går fortsatt rimelig godt. Arbeidsledigheten er ikke dramatisk høy. Prisveksten er over målet. Altså må renten holdes høy – kanskje enda høyere.
Men før man skriver ut medisinen, bør man kanskje spørre hvilken sykdom man egentlig behandler.
For rente er et meget spesielt virkemiddel. Norges Bank kan ikke produsere mer strøm. Banken kan ikke senke olje- og gassprisen i Europa. Den kan ikke redusere fraktkostnader, bygge fabrikker i Norge, gjøre kinesiske varer billigere eller bestemme hva en utenlandsk produsent krever for varen sin.
Den kan heller ikke vedta et mindre statsbudsjett.
Det Norges Bank kan gjøre, er å gjøre penger dyrere.
Og da skjer noe ganske konkret: Boliglånet blir dyrere. Bedriftens finansiering blir dyrere. Nybygg blir mindre lønnsomt. Investeringer utsettes. Boligetterspørselen faller. Forbrukerne får mindre igjen etter at banken har tatt sitt.
Dette er ikke en polemisk beskrivelse av rentevirkningen. Det er langt på vei Norges Banks egen. Bankens forskning viser at en renteøkning etter hvert gir lavere BNP, høyere arbeidsledighet og lavere bolig- og aksjepriser. Den raskeste effekten på inflasjonen kommer gjennom valutakursen: Høyere rente kan styrke kronen og dermed gjøre importerte varer billigere i norske kroner.
Det er altså ikke slik at rente ikke virker.
Spørsmålet er hva den virker på.
Vi har flyttet produksjonen – men beholdt etterspørselen
Store deler av vareproduksjonen som tidligere fant sted i Vesten, er gjennom flere tiår flyttet til land med lavere produksjonskostnader. Det har gitt billige varer og høyere levestandard. Men det har også gjort de vestlige økonomiene mer avhengige av import.
Det får konsekvenser når inflasjonen kommer.
I en økonomi med stor innenlandsk produksjonskapasitet kan økt etterspørsel i større grad møtes med økt produksjon. Flere arbeidstimer, flere skift, nye maskiner og større produksjon kan gi flere varer.
Når produksjonskapasiteten befinner seg på den andre siden av kloden, fungerer det annerledes. Økt norsk kjøpekraft skaper ikke nødvendigvis flere norskproduserte varer. Den skaper større etterspørsel etter varer produsert i euro, dollar eller yuan.
Da blir valutakursen avgjørende.
Svekkes kronen, blir varen dyrere før den i det hele tatt har nådd butikkhyllen. Norges Bank har selv vist hvordan en svakere krone slår igjennom i prisene på både importerte konsumvarer og innsatsvarer.
Så kommer et ledd som ofte forsvinner fra den makroøkonomiske fortellingen: importøren og distributøren.
Det er ikke nødvendigvis slik at verdensmarkedet sender en vare til Norge til en ferdig norsk pris. Mellom fabrikken og kunden finnes importører, grossister, kjeder og distributører. De bestemmer hvilke varer de tar inn, hvor store volum de kjøper og hvilke marginer de krever.
I et marked med hard konkurranse begrenses denne makten. Men der markedet er konsentrert, eller én aktør sitter på sterke distribusjonsrettigheter eller merkevarer, blir bildet et annet. Da er det ikke bare produksjonskostnaden ute som bestemmer prisen hjemme. Konkurransen og markedsmakten i import- og distribusjonsleddet betyr også noe.
OECD peker nettopp på at konkurranse begrenser bedriftenes mulighet til å velte kostnadsøkninger over på kundene, og trekker frem norsk dagligvare som et marked med få store aktører. Konkurransetilsynet dokumenterer samtidig fortsatt betydelige forskjeller i kjedenes innkjøpspriser.
Dette gjelder selvfølgelig ikke alle importmarkeder. Men prinsippet er viktig: Tilbudet i Norge er ikke nødvendigvis identisk med den tekniske produksjonskapasiteten ute i verden. Det er den mengden kommersielle aktører finner lønnsomt å tilby her.
Og Norges Bank kan ikke gjøre noe med denne markedsstrukturen.
Den kan bare gjøre kunden fattigere.
Den norske rentefellen
Det er her norsk økonomi får en særlig ubehagelig kombinasjon.
Vi har en svært åpen økonomi, stor importavhengighet og en valuta som kan bevege seg kraftig. Vi har samtidig husholdninger med høy gjeld og et lånemarked der flytende rente dominerer. Norges Bank beskriver selv høy husholdningsgjeld som en sentral sårbarhet.
Da kan én prosent høyere rente gjøre langt mer skade på husholdningsøkonomien enn én prosent høyere varepriser.
En familie med fire millioner i boliglån får isolert sett 40.000 kroner høyere årlige rentekostnader dersom lånerenten øker med ett prosentpoeng, før rentefradraget. For å få den samme belastningen gjennom vareprisene, måtte en familie som bruker 400.000 kroner i året, møte ti prosent prisøkning på hele dette forbruket.
Det forteller hvor kraftig rentevåpenet er i Norge.
Og dersom prisveksten samtidig kommer fra energi, svak krone, importerte innsatsvarer og høyere kostnader utenfra, får husholdningen først den opprinnelige prisøkningen – og deretter renteøkningen som skal bekjempe den.
Først blir varen dyrere.
Så blir lånet dyrere.
Men staten fortsetter
Dette blir enda mer problematisk dersom offentlig etterspørsel samtidig holder aktiviteten oppe.
Mens husholdninger tvinges til å redusere forbruket når renteutgiftene øker, fungerer ikke staten på samme måte. Offentlig sektor kan opprettholde investeringer, ansettelser og forbruk gjennom budsjettene. Norges Bank har selv lagt til grunn at offentlig etterspørsel fremover kan vokse raskere enn Fastlands-BNP.
Dermed kan pengepolitikken og finanspolitikken trekke i hver sin retning.
Staten opprettholder etterspørselen.
Norges Bank forsøker å redusere den.
Men Norges Bank sender ikke renteøkningen til Finansdepartementet. Den sender den til boliglånet.
SSBs ferske prognose viser riktignok ikke noen norsk resesjon. Fastlands-BNP ventes å vokse 1,4 prosent i år. Men det er heller ingen glødende høykonjunktur. Husholdningenes konsum falt i andre kvartal, byggeaktiviteten er svak, og SSB anslår arbeidsledigheten til 4,6 prosent i 2026.
Derfor holder det ikke å gjenta at «økonomien går godt» og «arbeidsledigheten er lav».
Spørsmålet er hva som faktisk driver prisene.
Hvis problemet var at norske husholdninger lånte hemningsløst og løp hverandre ned i butikkene, ville rentevåpenet vært enkelt å forstå. Da hadde for høy privat etterspørsel vært både diagnose og behandlingsmål.
Men hvis prisbildet i stedet er en blanding av valutakurs, energi, importerte kostnader, svak produktivitetsvekst, offentlig etterspørsel og markedsstruktur, blir vurderingen langt vanskeligere.
Da kan renten fortsatt få inflasjonen ned.
Men den gjør det ikke nødvendigvis ved å fjerne årsaken.
Den gjør det ved å presse ned andre deler av økonomien til den samlede etterspørselen blir svak nok.
Det er en vesentlig forskjell.
Norges Bank kan ikke bygge fabrikken vi flyttet til Asia. Den kan ikke produsere billig energi, skape konkurranse mellom importører eller redusere statens utgifter.
Den har én hovedspak.
Renten.
Og når nesten alle problemer skal behandles med den samme spaken, bør spørsmålet før neste renteheving ikke bare være om inflasjonen er over 2 prosent.
Det bør være:
Hvor kommer inflasjonen fra – og hvilken del av norsk økonomi er det egentlig vi er i ferd med å bremse for å få den ned?
Globaliseringen flyttet ikke bare arbeidsplassene. Den flyttet selve tilbudssiden i økonomien ut av rekkevidden for norsk pengepolitikk.
