Det er nok svært få som bruker tid på Canadas nyere historie, men den er faktisk til å få forstand av.
Som den canadiskfødte – nå USA-bosatte – kommunikasjonseksperten og politiske kommentatoren Emma-Jo Morris fortalte for et par dager siden i The Alex Marlow Show, har Canadas politiske forvandling gått uvanlig raskt. Selv i Morris’ barndom, i årene rundt 2007, fremsto Canada som et land uten større politiske problemer – et fredelig og harmonisk sted hvor folk kunne konsentrere seg om sine personlige problemer, som politikerne ikke kan løse.
Men hva skjer når det ikke er politiske problemer å løse? Da får politikerne det vanskelig, for de lever av å påstå at de løser problemer. Svaret i Canada er det samme som i de europeiske landene: Er det ingen problemer, skaper politikerne dem selv – samtidig som de lover velgerne å løse dem.
Den canadiske problemskapingen består hovedsakelig i masseimport av utlendinger som ikke nødvendigvis vil ha noe med den gamle canadiske kulturen å gjøre. I dag er en tredjedel av Canadas innbyggere født utenfor landet.
Men det er slik det skal være, for, som Emma-Jo Morris påpeker, har Canada ifølge politikerne ingen essens, ingen indre kjerne, og derfor ingenting å samles om. Canada har på kort tid blitt et sted hvor alle kulturer, klaner, kaster og tilhengere av politiske ideologier fritt kan ta plass – med den indre oppløsningen som en slik omveltning alltid medfører.
I flere vestlige land som har gjennomgått samme utvikling som Canada, snakket man inntil nylig om behovet for «integrering» av de mange innvandrerne. Det har man stort sett sluttet å snakke om – for det finnes ikke noe å integreres i. Som det har vist seg, kan ikke integrering pålegges av staten, det er noe den enkelte innvandrer selv må beslutte. Men selv om fremmede fra fjerne strøk skulle ha lyst til å bli integrert, blir spørsmålet i Canada og de øvrige vestlige landene: i hva?
Når fremmede ankommer et vestlig land som bekjenner seg som multikulturelt, må de nødvendigvis konkludere med at de er like integrerte som alle landets øvrige innbyggere, for det finnes ingen nasjonal kultur å bli en del av. Og enhver som hevder at det finnes en nasjon, blir av politikere, eksperter og medier stemplet som rasist eller Hitler-tilhenger. Så hvem våger å si at Canada er canadisk, Danmark dansk, Tyskland tysk osv.?
Men som Emma-Jo Morris bemerker, trenger selv et oppløst samfunn noe å samles om, og hvis det ikke kan være nasjonalfølelsen, blir det hatet mot andre. I Canada er det blitt antiamerikanisme, nærmere bestemt Trump-hat. Det samme gjelder i Europa. Kan vi ikke holde sammen om noe, kan vi i det minste hate i fellesskap.
Morris kunne i denne sammenheng ha henvist til den tyske juristen og statsrettslæreren Carl Schmitt, som i 1932 gjorde seg bemerket med boken «Der Begriff des Politischen» (Begrep om det politiske), som skulle få stor innflytelse i nazistpartiet, som Schmitt meldte seg inn i året etter. Schmitts tese var at politikk handler om å skille mellom venner og fiender. Ifølge ham dreier det seg om å sikre sin egen gruppes overlevelse.
Selv hadde Carl Schmitt ingen problemer med å peke ut sin fiende og sin venn. I august 1934 publiserte han en forsvarstale for Hitlers drap på flere hundre partikamerater og nasjonalkonservative under «De lange knivers natt» med tittelen «Der Führer schützt das Recht» (Føreren beskytter retten).
Og hvis det ikke lenger finnes noen nasjonal kultur, og man ikke vil erkjenne noen kontinuitet mellom generasjonene, men hevde at alt er nytt, må det nødvendigvis ende i en katastrofe.
Foreløpig holdes Vesten sammen av antiamerikanisme og hat mot Trump. Hvem vil de multikulturelle beordre oss til å hate når Trump har gått av? Og når ingen av problemene de har belemret oss med, er blitt løst?
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!
