Multikulturalismens triks er genialt i sitt hykleri: Det krever likhet mellom systemer som fornekter likhet. Samtidig har den moralske relativismen, vår tids store intellektuelle svindel, gjort dømmekraften til en dødssynd. Slik har vi trådt inn i en verden av relativisme og barbari.
Hva skal man si om en kultur der en kvinne blir idømt førti piskeslag for en forbrytelse som består i å ha gått i bukser og T-skjorte?
Eller en kultur der en mann som ligger med en annen mann, får hundre piskeslag og deretter blir sperret inne i en celle i fem år?
Eller en kultur der «apostasi» (å bytte religion) betraktes som en så avskyelig synd at selv en gravid kvinne kan bli dømt til døden?
Lovlydige innbyggere i Belfast har all rett til å spørre seg om menn fra en sånn kultur bør få bo i gatene deres.
Om en sånn kultur ville jeg si at den er fremmed. Eller rettere sagt: Jeg ville si at den er tilbakestående, fremskrittsfiendtlig, umenneskelig og underlegen i forhold til den friere og mer barmhjertige kulturen vi i Vesten har hatt gleden av å leve i hittil.
Så hvorfor ble den nordirske parlamentarikeren Jim Allister angrepet i Underhuset i London for å ha antydet at den blodtørstige mannen fra Belfast kom fra en «fremmed kultur»?
Han ble irettesatt av Hilary Benn, statssekretær for Nord-Irland.
I denne politiske striden om begrepet «fremmed kultur» ligger hele det vestlige paradokset.
Opptrinnet minnet meg om Silvio Berlusconi, som etter 11. september 2001 sa at vår kultur var «overlegen». Han ble gjenstand for en moralsk prosess fra de samme pene menneskene som i dag ikke synes det er noe rart at uskyldige borgere blir halshugget i våre gater.
Eksemplene med de tre straffene som er nevnt ovenfor, dette statlige barbariet, er hentet fra landet der halshuggeren i Belfast ble født: Sudan, som er 97 prosent islamsk.
Dette betyr at halshuggeren fra Belfast, Hadi Alodid, som i Sudan var politimann (apropos den evinnelige «fattigdommen» som italienske aviser babler om), vokste opp i et land hvor kvinner utsettes for føydal vold, eks-muslimer trues med hengning og homofile anses som så foraktelige at de kastes i fengsel.
Men relativismens kult fortsetter å herje i institusjonelle miljøer. Det samme ritualet. Den samme tomheten. Ledere snakker. Gatene brenner. Disse to realitetene vil aldri møtes.
Det finnes ord for det folk opplever: De er forsømt.
Vi har et system der de politisk ansvarlige – «ansvarlige» er her bare en talemåte – masseimporterer utlendinger med en kultur som ikke lar seg assimilere, uten å spørre seg om dette vil gå bra. Et system som plasserer disse folkegruppene i allerede sårbare nabolag og kaller det integrering. Et system som sender de uønskede fra land til land, fra Paris til Belfast, og stempler dokumenter underveis. Og når trykkokeren eksploderer, henter det samme systemet frem sine «eksperter» og «spaltister» for å forklare at den virkelige volden er den som kommer fra dem som har brutt sammen, ikke den som fikk dem til å bryte sammen.
Men for venstresiden finnes det ingen verre tankeforbrytelse enn å trekke et moralsk skille mellom kulturer. Den moralske dømmekraften anses i dag som intoleranse.
Det er bare å lese de italienske avisene om Belfast. La Repubblica: «Belfast, politiet mot idiotene». Il Manifesto: «Pogromen du ikke forventer». La Stampa: «Fremmedfrykt og fattigdom ødelegger oss». Corriere della Sera: «Musk besatt av Storbritannia, det nye korstoget for innvandringsmotstanderne i Belfast». Huffington Post: «Belfast og andre avgrunner. Hudfargen er igjen viktigere enn fakta».
Tusenvis av linjer om «høyreekstreme», Elon Musk, Nigel Farage, rasisme, digital koordinering via WhatsApp og én linje om det faktum som alt stammer fra («en stygg kriminalsak»).
Ellers har jeg aldri sett lignende overskrifter når jøder blir jaktet på i Europa.
Og når det passer å ødelegge og brenne i Black Lives Matters navn, kan avisene beskrive opptøyene som «fiery but mostly peaceful».
Hvordan skal man beskrive kulturen i Afghanistan, der kvinner blir kneblet i offentligheten? Eller i Saudi-Arabia, der det er ulovlig å forkynne det glade budskap om Jesus Kristus offentlig? Eller i Eritrea, der homofile blir pågrepet av staten og utsatt for grusom vold?
Jeg ville kalle dem fremmede kulturer. Og underlegne kulturer.
Det italienske utenriksdepartementet har uttrykkelig advart mot å reise til Afghanistan og Sudan, men slipper likevel kjepphøye unge menn fra nettopp disse landene. Det er ikke «rasen» til disse mennene som bekymrer folk med sunt vett. Det overveldende flertallet lever godt i et fleretnisk samfunn. Nei, det er kulturen deres.
Det sosiale eksperimentet med moralsk relativisme har vært en katastrofe. Det er på tide å avslutte det.
Sagrada Família-basilikaen i Barcelona sett fra luften den 30. mai 2026. Foto: Emilio Morenatti / AP / NTB.
Vesten har skapt Dante, Shakespeare, Mozart, Sagrada Família, medisiner mot sykdommer og begrepet universelle menneskerettigheter. De andre har skapt håndbøker som foreskriver hvor mange steiner man skal bruke for å steine en ulydig kone.
Halshuggeren vokste opp i et moralsk miljø som anser vestlig barmhjertighet som en svakhet man kan utnytte.
Overlegenhet er ikke noe man forhandler om. Det er noe man forsvarer. Ellers vil det om noen tiår ikke lenger bare være parlamentarikere som blir kritisert. Da vil vi alle angre på at vi ikke sa fra før.
