Overnasjonale undersøkelser har i en årrekke vist at det går stadig dårligere for norske skoleelever, og at lese- og skriveferdighetene er på et bunnivå. Samtidig har politikerne våre arbeidet – med noe som nesten virker målrettet – for å framskynde forfallet.
Skolen i Norge er ikke ødelagt av mangel på reformer eller «nytenking», men på grunn av dem: Altfor mange skolepolitiske endringer er blitt igangsatt av politikere og partier som har hatt en form for politisk, idémessig eller verdimessig egeninteresse.
Resultatet er blitt en skole der elevene skal læres til å «synse» litt om alt, særlig om det «synses» riktig for læreren og storsamfunnet.
Havariet har Venstres fingeravtrykk over seg: Selv når andre partier har hatt statsråden, er det ofte Venstres skoleideal – mer reform, mer verdistyring og mindre faglig forpliktelse – som har trukket skolen i feil retning.
Kunnskapsløftet – som ble fallet
I 2004 var en ny skolereform på gang. Det skulle lages nye planer i alle fag til erstatning for R-94. Den nye planen fikk navnet Kunnskapsløftet.
Som daværende lærer ved Bondelia videregående skole på Gjøvik var jeg så heldig – eller uheldig – å bli utvalgt til å gi lokale innspill til reformen. Det var mange dyktige kolleger som tok arbeidet alvorlig. Men de fleste av oss hadde vel allerede da en følelse – innerst inne – av at det meste likevel ville bli bestemt et annet sted: i departementet, direktoratet eller byråkratiet.
Den gangen var vi likevel litt idealistiske. Møtene våre handlet om faget: Hvordan kunne den nye planen gjøre elevene flinkere? Hvordan skulle vi gi dem mer kunnskap? Hvordan ville vi som lærere få grunnlag til å vurdere dem rettferdig og presist?
Dette er nå svært mange år siden, og det er lenge siden jeg var lærer på Gjøvik. Det er en periode jeg husker tilbake på med glede, men jeg har en tanke om at jeg sluttet som lærer like før den videregående skolen ble ødelagt av ulike politikeres reformiver, drevet fram av ideologiske kjepphester.
Siden dess har jeg fulgt skolen og skolepolitikken, særlig via mine engasjement ved eksamen, sensur og arbeid med privatister. Det jeg har sett, er ikke oppløftende:
Over tid har elevenes fagkunnskap gradvis blitt svekket. Ikke nødvendigvis fra ett år til det neste. De aller tydeligste fallene skjer fra én læreplan til den neste. Med hver reform får læreren nye dokumenter, begreper og ambisjoner å forholde seg til. Og ved hver reform blir elevene mer og mer svekket – både når det gjelder fag, trygghet og identitet.
Norsk skolepolitikk styrker ikke skolen. Den river fundamentet vekk fra den
I mange år har det blitt heiet fram endringer som skulle løfte skolen: Lærerne måtte få mer formell kompetanse, med dertil hørende videreutdanning og lange utdannelsesløp. En «gruppe-masteroppgave» om for eksempel John Dewey skulle endre alt for alle!
Tiltakene har ikke bare vist seg å være nytteløse, men har virket mot sin hensikt.
Mastergradskrav for lærere har utrolig nok gjort elevgruppen dummere, ikke flinkere. Nye læreplaner har ikke gitt mer kunnskap. Stadig mer politisk og verdimessig språk har heller ikke gitt elevene bedre ferdigheter i lesing, skriving eller regning – selv om man skrev inn «regning» som et kompetansekrav både i historie- og religionsfaget. Det virket absurd ved innføringen av Kunnskapsløftet – og det virker fortsatt absurd i dag. Det skulle visstnok handle om at «å regne i religionsfaget» handler om «å kunne bruke statistikk, tabeller og annet tallmateriale».
Dette blir vel dekket i faget matematikk? Eller hvorfor skal det påpekes at det nettopp i religionsfaget skal handle om regneferdigheter?
Fagplanene i norsk skole har bidratt til at vurderingsgrunnlaget for en lærer eller sensor nå er nesten umulig.
Norsk
I norskfaget er litterær kanon, språkhistorie, litteraturhistorie og presis tekstforståelse nesten utradert. Elevene skal kunne litt om en «selvvalgt tekst» innenfor en litterær epoke og «mene noe» om identitet, kultur, samiskhet, norskhet og mangfold. Det kan sikkert være interessant og meningsgivende i en samtale på kafé eller pub, men det er ikke det samme som å kunne norsk som fag.
En elev i dag skal selvsagt fortsatt kunne sin Ibsen, Bjørnson, Wergeland, Garborg, Snorre og Hamsun. En elev skal også kunne analysere en novelle. En elev skal vite hva litterære virkemidler er. En elev skal kunne skrive noenlunde grammatisk korrekt.
Sistnevnte krav har ikke vært en selvfølge siden «fagfornyelsen» – eller kanskje allerede siden «Kunnskapsløftet».
Religionsfaget
Det samme har skjedd i faget religion og etikk, et fag jeg kjenner godt: Tidligere kunne jeg, som sensor, spørre en privatistkandidat noenlunde detaljert om frelseslæren i kristendom, islam, hinduisme, buddhisme og jødedom. Jeg kunne forvente at kandidaten visste litt om de katolske sakramentene, ikke-sjel-læren i buddhismen (an-atman), hellige tekster, sentral religiøs praksis og begreper.
Den siste læreplanen har revet vekk alt dette, og lærebokforfatterne fra de store forlagene har forverret det: Nå skal elevene vite mest om samer, sosiologi, dialog og identitetspolitikk. Fagbøkene gir dem ikke begreps- eller faggrunnlag for noe av dette, men oppfordrer derimot til synsing om «livet, verden, Gud og sånt …»
Mange eksamenskandidater har dermed ikke peiling på faget de eksamineres i, selv om læreplanen fortsatt mener de skal kunne fagbegrepene. I fagbøkene for videregående skole er kapittelet om kristendommen kuttet ned til sju sider. Men klart: Det er mulig elevene blir litt flinkere til å synse om alt annet – og dermed synse «korrekt». (Gu’ hjelpe meg om de synser feil!)
Systemets feil
Når læreplanene blir uklare, blir selvsagt også undervisningen uklar. Når kunnskapsmålene uthules, svekkes også vurderingsgrunnlaget til læreren eller sensor. Når fag gjøres om til holdningsproduksjon, blir det umulig å vite hva som faktisk skal kunnes. Dermed får vi nå «karakterinflasjon» i skolen – statistikker som viser karakterlister med enten jevne 6-ere eller 2-ere. Ingen aviser eller medier rapporterer lenger om han eller hun som kun fikk seksere på vitnemålet – for det er blitt daglig kost på de fleste skoler.
I motsatt ende av skalaen vil jo heller ingen lærer pålegge det offentlige merkostnader ved å stryke en elev. Derav florerer karakteren 2.
Det som hadde vært oppsiktsvekkende i våre dager, er om en elev i videregående opplæring gikk ut med en karakterrekke som kun besto av 4-ere. Det hadde vært noe å skrive hjem om!
Ny tid, nye verdier?
Selvsagt skal skolen lære elevene evne til å leve sammen i et mangfoldig samfunn. Det er viktig! Samene gis svært stor plass i læreplanene i nesten alle fag, også i religionsfaget.
Det som ikke nevnes, er at samefolket faktisk fikk Bibelen på sitt eget språk før vi nordmenn fikk den: Den ble oversatt fra dansk av samen Lars Hætta da han satt buret inne i Oslo botsfengsel etter Kautokeino-opprøret.
I lærebøkene presenteres det derimot en forkvaklet idé om at samene slår på runebommer og tilber forfedre. Det er riv ruskende galt, og faktisk en fornærmelse mot det samiske folk. Men det er en idé som passer med sinnbildet enkelte politikere ønsker å videreformidle til barn og ungdom. Den gjengse same er i dag langt mer bekjennende kristen enn den vanlige nordmann.
Kunnskap skal være frigjørende, ikke farlig
Det er blitt sagt at skolen skal være relevant. Ja vel. Men hva er mer relevant enn å kunne lese en tekst? Hva er mer relevant enn å kunne skrive? Hva er mer relevant enn å forstå historien, religionen, litteraturen, språket og samfunnet man lever i?
Mange i 9. klasse i grunnskolen kan verken skrive, lese eller peke ut hvor Danmark eller Østerrike er på et Europa-kart. Derfor må de mange reformene reverseres:
Fagene skal ha tydelige kompetansekrav. De skal ha en kanon. Man må lære noe før man kan mene noe, ikke omvendt.
Samtidig klør skolepolitikerne seg i hodet over hvorfor elevene blir dummere. Men se da på læreplanverkene dere selv har vedtatt! Se på reformene dere stadig igangsetter. Sjekk gjerne alle konkrete læreplanmål som er strøket fra planverket i R-94 – eller tidligere – til i dag! Læreplanene er desimert mange ganger siden de som i dag er 45+ år, gikk på skole.
Det norsk skole trenger aller minst, er politikere som prøver å «lappe på» kunnskapsfallet med nye reformer initiert av fagre ord om «fornyelse» og framtidige «løft».
Vi trenger ikke mer «Venstreskole». Vi trenger en kunnskapsskole!
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.
