Dagens julenisse er en tannløs, kommersiell gallionsfigur skapt av amerikanske reklametegnere.
Av John M. Johansen etter en ide fra Nettavisen.
Den virkelige St. Nikolas var en hardtslående biskop som ikke var redd for å bruke nevene for å forsvare kristendommen.
Vi oversvømmes av amerikansk kulturimperialisme hver desember. «Santa Claus», med sine flyvende reinsdyr og «ho-ho-ho», har fortrengt våre egne tradisjoner. Men graver man i historien, finner man en skikkelse som er langt mer fascinerende – og brutal – enn den bestefarsfiguren kjøpesentrene prøver å selge oss.
Den virkelige julenissen bodde ikke på Nordpolen, og han kjørte ikke med slede. Han var en gresk-tyrkisk biskop i Romerriket som kjempet mot falsk lære og ren ondskap.
Biskopen som slo
Nikolas av Myra (ca. 280–343 e.Kr.) levde i en tid da det kostet å være kristen. Han ble fengslet og torturert under keiser Diokletians kristenforfølgelser, men nektet å bøye seg.
Den mest talende historien om hans karakter stammer fra kirkemøtet i Nikea i år 325. Keiser Konstantin hadde samlet biskopene for å rydde opp i læren. Kjetteren Arius sto på talerstolen og fornektet Jesu guddommelighet.
Nikolas nøyde seg ikke med en teologisk debatt. Legenden forteller at han ble fylt av et hellig raseri, marsjerte over gulvet og ga kjetteren en solid ørefik – eller et knyttneveslag – rett for øynene på keiseren. Han ble kastet i fengsel for volden, men ifølge tradisjonen grep jomfru Maria selv inn og renvasket ham.
Dette var en mann som sto for noe. Dagens nisse deler ut gaver til alle som er «snille». Den opprinnelige Nikolas delte ut juling til dem som angrep troen.
Beskytter mot ondskap – ikke bare en gaveutdeler
Mens moderne julefortellinger handler om alver og magisk støv, var middelalderens legender om Nikolas preget av en brutal virkelighet. Han var barnas beskytter i en verden full av reelle farer.
En av de mest kjente – og groteske – legendene forteller om tre studenter som ble drept av en grådig vertshuseier, partert og lagt i en tønne med saltlake for å selges som svinekjøtt. Nikolas avslørte ugjerningen, og ved Guds kraft vekket han guttene til live igjen.
Det er langt fra denne makabre virkeligheten til dagens Disney-versjon. Nikolas var helgenen man ba til når skipet holdt på å synke eller når hungersnøden truet. Han var ikke en figur for hygge, men for overlevelse og mirakler.
Luthers genistrek og amerikanernes kupp
I århundrer ble St. Nikolas feiret på sin dødsdag, 6. desember. Det var Martin Luther og reformasjonen som forsøkte å rydde opp. Luther ville ha fokus på Jesus, ikke på helgener, og flyttet gaveutdelingen til julaften. Tanken var at gavene skulle komme fra «Christkind» (Kristusbarnet).
Ironisk nok var det protestantiske USA som skulle tømme figuren for religiøst innhold.
På 1800-tallet bestemte eliten i New York seg for å «temme» julen. Forfattere som Washington Irving og Clement Clarke Moore diktet opp sleden, reinsdyrene og skorsteinen for å skape en trygg, borgerlig høytid.
Tegneren Thomas Nast plasserte ham på Nordpolen – et genialt trekk for å gjøre ham nasjonsløs og universell. Og selv om det ikke var Coca-Cola som oppfant ham, var det deres reklametegner Haddon Sundblom som på 1930-tallet standardiserte den tjukke, røde og joviale figuren vi ser overalt i dag.
Ta fjøsnissen tilbake
Her hjemme har vi latt oss forføre. Den norske nissen – fjøsnissen eller tuftekallen – har ingenting med den gresk-tyrkiske biskopen å gjøre. Vår nisse var en lunefull vette som passet gården. Han krevde respekt og grøt, ellers kunne han slå i hjel buskapen.
Det svenske ikonet Jenny Nyström smeltet på slutten av 1800-tallet disse tradisjonene sammen. Men i dag er det den amerikanske kjøpesenternissen som dominerer.
Kanskje er det på tide å huske hvem mannen bak skjegget egentlig var. Ikke en brus-reklame, men et tortur-offer, en kjetter-denger og en helgen som reddet barn fra å bli syltet ned på tønne.
Det er en historie med betydelig mer substans enn «Driving Home for Christmas».
