Hans Rustad 1. mai var Espen Barth Eide gjest på feiringen av dagen i Skien. Der lot han seg avbilde sammen med Mona Osman (36) som bar på en plakat. Bildet av de to har siden gått verden rundt.
Kommunestyrerepresentant for Rødt i Skien, Mona Osman (36) sammen med Espen Barth Eide. Foto: Facebook/privat
Hvis man vet litt mer om bakgrunnen til Mona Osman faller det noen mørke skygger over bildet. Hun er datteren av palestineren Walid Osman som var med på angrepet på den jødiskeide restauranten Goldenberg i Paris i 1982: Seks ble drept og 22 såret. Osman rømte til Norge og følte seg trygg i Grenlandsområdet. Helt til det franske politiet ba om utlevering. De hadde møysommelig etterforsket seg frem til at Osman var en av de fire maskerte terroristene.
Hva mer er: Det var Abu Nidals gruppe som sto bak angrepet. Abu Nidal gjennomførte en rekke brutale terrorangrep på europeisk jord. De var datidens Hamas.
Osman forsøkte å trenere utlevering og appellerte saken, til ingen nytte. Forbrytelsen var for grov. Osman ble utlevert i november 2020. Bevisene var for sterke. Justisdepartementet kunne ikke avslå.
Vi vet ingenting om Mona Osman og hva hun visste om farens fortid. Men de to har samme syn på krigen mellom Israel og Hamas åpenbart.
Norske medier har skapt et miljø hvor folk ikke kvier seg for å flagge sine sympatier og antipatier offentlig på en vulgær måte.
Det står HAMAS mellom linjene.
Er det problematisk? Ja, for flere. Eide stilles i forlegenhet. UD sendte ut en melding hvor de sa utenriksministeren ble overrumplet og at han ikke sto inne for budskapet.
Men Rødt og lokale politikere slipper ikke like lett unna.
Mona Osman er kommunestyrerepresentant for Rødt i Skien og hun stilte som deres ordførerkandidat ved valget i 2023. Da har man partiets godkjenning. Lokalt har man visst hvem hun er datter til. Hennes far ble utlevert for bare litt over tre år siden og hele historien ble rullet opp igjen. Det er således utenkelig at ikke Rødt-ledelsen visste at de satte datter til en etterlyst terrorist som sin kandidat.
Og det ser ut som om hun har holdninger som ligner på farens.
Det er altså ikke bare Amrit Kaur som er problemet. Hun er ingen ensom ulv. Hun kom fra en flokk. Hvor stor er flokken?
Det vi har sendt under Gaza-krigen er en beredvillighet på venstresiden til å gå i kompaniskap med islamister. Dette er en allianse som er blitt synlig over hele Vest-Europa. Den har vist seg mest militant på amerikanske universitet foreløpig, men mange i norske medier svermer nok for en ny 68′. George Floyd tok ikke helt av i Norge.
Her til lands er det journalistene og det humanitære komplekset som har ivret mest for Gaza, uten å trekke noen klar linje overfor «myndighetene», og krysset grensen til tilskyndelse til antisemittisme.
Eide er derfor ikke helt uskyldig der han står.
I forbindelse med overfallet på en SPD-politiker i Dresden fredag, dukket RAF-spøkelset opp. CDU-politikeren Walther Lübcke var den første i etterkrigstiden som ble drept av en høyreekstremist i Tyskland. Året var 2019. Det gjør inntrykk når man skriver «den første siden krigen», men da ble mediene nødt for å nevne at mange ble drept av venstreekstrem terror på 70-80-tallet. Av rød terror.
Men det er en ubehagelig påminnelse.
Alle skjønner at omfavnelsen av Gaza og Hamas åpner vinduet for terror i Europa både mot jøder, israelske interesser og «europeere». Det kan ramme både medier og politikere som en boomerang.
Mona Osman burde være en advarsel.
I USA har barn av 70-årenes terrorister dukket opp på campus som revolusjonære aktivister. Der har foreldrene oppdratt barna til å fortsette der de slapp.
56-åring bosatt i Norge etterlyst for terrorangrep mot jøder i Paris i 1982
