Norske ordspråk kommer godt med når en skal forklare hvilken linje medier og politikere følger overfor publikum. Et slikt slagord er ensbetydende med at mediene forstiller seg og skaper en virkelighet som er make-believe, som de vet er usann. Dette var en påstand som falt enkelte journalister og redaktører tungt for brystet, men vi har ikke noe problem med å dokumentere den.

Nær sagt alt som har med innvandrere og kriminalitet og gjøre, blir fortegnet. Hanne Tolg laget et illustrerende eksempel for kort tid siden da en mann ble ranet med en ekte pistol, en traumatisk opplevelse. Politiet ga et presist signalement: De etterlyste to mørkhudede unge menn. Den etniske markøren valgte VG å utelate.

Det finnes ingen paragraf i Vær Varsom-plakaten som minner journalister og redaksjoner på effekten av utelatelser, enda det har vært et konstant problem i mange år. Utgangspunktet var at man skulle skåne nye landsmenn. I lys av kriminalitetsutviklingen er det et antikvert syn. Likevel er det ingen i pressen som slår til lyd for større åpenhet og ærlighet.

Resultatet er at folk lager seg sine egne hypoteser om hva som egentlig har skjedd og det faller ikke ut til innvandreres fordel.

Noen velger å leve i uvitenhet. Mediene appellerer til deres behov for fortrengning. Dette er i seg selv polariserende.

Kampanjen mot Trump var uten sidestykke i moderne pressehistorie. Store deler av norsk publikum aner ikke at de ble holdt for narr.

Nå gjentar det samme seg i forhold til vaksinen. Dagsrevyen toppet med at drop-inn-vaksinesentre har vanskeligheter med å fylle kvotene. Folk møter ikke opp. Det ble skyldt på egoisme og ferie. Men det kom også frem at mange er skeptiske, og en ungdom sa hun ikke visste om konsekvensene om fem år.

Da var det tid for å ro i land situasjonen ved å hanke inn en myndighetsperson som sa at vaksinen var den eneste veien ut av pandemien og det å si noe annet var å basere seg på rykter.

Glad verden var så enkel.