Konvertitter til islam har stått bak en rekke terrorattentater de siste årene. Blant de siste tilfellene er bombene i Volgograd og nedslaktingen av Lee Rigby i London.

Hva er grunnene til det som vanskelig kan dreie seg om annet enn en voldsom overrepresentasjon?

Dette spørsmålet drøfter skribenten og bloggeren Daniel Greenfield i sin artikkel «The Muslim Suicide Convert», offentliggjort på hans egen blogg – Sultan Knish .

Denne litt vel generaliserende teksten ville hatt godt av en redaktør, og erfaringen tilsier at en in extenso-gjengivelse fort kunne ha blitt misforstått av den som har lett for det. Ikke desto mindre inneholder den svært innsiktsfulle betraktninger man sjelden finner hos mer polerte skribenter og som det dermed er verdt å fremheve.

Det dreier seg ikke om at konvertitter ikke kan skilles utseendemessig fra majoritetsbefolkningen i vestlige land, skriver Greenfield. Et ikke-europeisk utseende er et meget lite handikap i en verdensdel som er så livredd for anklager om diskriminering at den ikke engang bruker all den demografiske kunnskapen som er relevant for kriminalitetsbekjempelse.

Det finnes etter artikkelforfatterens oppfatning fire årsaker til konvertitters større tilbøyelighet til å begå terror: De er oftere lettlurte, fanatiske og suicidale, og de kan ofres med lett hjerte.

Den siste årsaken er kanskje den minst innlysende og muligens også den mest interessante, for den er en kritisk operativ faktor, og den har å gjøre med omstendigheter som ikke er begrenset til religionen, nemlig at muslimer gjerne kommer fra klan- og stammesamfunn:

Despite its claims of transnationalism and multiculturalism, Islam is an ethnic religion with the descendants of Mohammed elevated over everyone else, the families in the region of his first conquests elevated over other Arabs, Arabs elevated over non-Arabs, Asian Muslims over African Muslims and African Muslims over Western converts to Islam.

Den manglende familietilhørigheten betyr at en konvertitt rett og slett ikke regnes som noe stort tap, hvilket har helt konkrete praktiske implikasjoner:

A convert to Islam is lowest on the totem pole because he has no family group. In a tribal society, not having a family connection makes you an outsider and expendable. A Muslim who Jihads himself to death creates a hole in the tribal network of arranged cousin marriages, illegal business arrangements and other extended family support structures. A Muslim convert was never part of the network unless he married into it. And even then he can easily be unplugged because he has no common ancestry with them.

In a Muslim country, he can be killed without having to pay blood price. In a Western country, he can be sent off to die without the «tribe» of Pakistanis or Egyptians who built the mosques and hired the Imams who converted him and convinced him to kill non-Muslims being affected by his death.

He is expendable.

Converts are not part of the family networks of the Muslim settlers in their Western diasporas. That makes them useful cannon fodder. If they are captured, the mosque denies all responsibility and blames the internet even though most mosques and Muslim student groups host those same speakers who «radicalize» converts over the internet at their own facilities and events.

Greenfield mener at selve konversjonen også betyr at man brenner broene til det gamle livet. Kombinert med den manglende tilhørigheten til det man trodde var ens nye venner, forsterkes driften mot den ideologiske renheten som erstatter de menneskelige båndene. Endestasjonen er jihad, med eget liv som innsats:

The act of conversion is a form of death. It destroys the entire cultural and faith background of the individual. It cuts him off from his family, his people and his way of life. Conversion can be constructive, but it should never be forgotten that it is also destructive.

Converts to Islam often discuss feeling empty. They expect Islam to fill the void within them and when it does not, they are told that the failure is theirs.

The Muslim convert finds Islam in a search for fulfillment and then still feeling unfulfilled, seeks out its «purer» forms whose commitment to Jihadist violence is more overt. The violence of their rhetoric and the force of their commitment briefly feel like fulfillment, but then dissatisfaction sets in again. Told to blame himself for this final failure, the Muslim Suicide Convert is encouraged to make his final kamikaze run hoping to find the meaning and fulfillment in the afterlife that evaded him in this life.

Greenfield mener dessuten at konvertitter er ekstra sårbare fordi de mangler de kulturelle ressursene, fremfor alt evnen til kompromisser, som muslimske befolkninger har utviklet for å kunne kombinere en religion som i sin reneste form er fanatisk, med en noenlunde levelig tilværelse. Uten denne ballasten blir det fort bare fanatismen som gjenstår:

Muslims have learned to make the necessary compromises with their fanatical religion that make their lives livable. That is why most of them do not go out and blow themselves up; instead they undermine Western societies in slower and steadier ways through demographics, disinformation and political influence.

The Muslim Suicide Convert seeks an uncompromising purity. He rejects the compromises that Muslims have learned to make over the centuries. Seeking the core revelation in a religion of death; he finds that revelation only in death.

Lettlurtheten følger endelig av at konvertittene som oftest ikke forstår kodene i en kultur de har omfavnet uten å kjenne den særlig godt.

Muslim converts are strangers in a strange land, slowly learning a foreign way of life and pathetically eager to be accepted by another culture. It is all too easy for Muslim clerics to lead them down the garden path to the suicide bomber’s paradise by offering and withholding affection until they are willing to do anything to belong.

Artikkelforfatteren poengterer at de som rekrutterer potensielle terrorister, anser universitetene som gode steder å lete etter passende kandidater. Siden akademia lærer bort en kritisk holdning til nær sagt hva som helst, blir mange kritiske til seg selv, sin egen bakgrunn og sin egen kultur. Det resulterende vakuumet kan dermed fylles av islam, hvor all tvil er ryddet av veien:

Into this universe of doubt, the Muslim cleric intrudes with his false offer of certainty, with the air of the victim, the badge of the underdog, the mysticism of the east and the romance of the grass, that like the terrorist flags that wave among it, always grows greener on the other side of the world.

Ansvaret for elendigheten ligger, slik Greenfield ser det, ikke bare hos den villfarne konvertitten selv eller hos dem som villeder vedkommende. Deler av skylden ligger hos et storsamfunn som ikke har kulturelle antistoffer og som blant annet mangler en tilstrekkelig kritisk holdning til islam.

It is everyone who advocates for Islamic immigration while covering up its crimes, who calls for more tolerance and more mosques and more Islamic law and then rushes to the scene of the bombing before the blood and tissue of the innocent victims of Islamic immigration have hardly been scraped off the sidewalk to announce that Islam had nothing to do with this act of Islamic terror.

Om Greenfields analyse er rett, eller i det minste har noe for seg, er et av de mest effektive tiltakene samfunnet kan iverksette for å hindre dragning mot terror, simpelthen å verdsette sin egen kultur, sin egen historie og sine egne sedvaner mer – dog uten å havne i den motsatte grøften av relativismen og nihilismen.

Spørsmålet er om folk fortsatt kan veien tilbake til kildene.

Sultan Knish: The Muslim Suicide Convert