En ung nigerianer identifisert som Abdul Farouk Abdulmutallab, forsøkte i går å sprenge en bombe i et fly som var i ferd med å lande i Detroit, men ble raskt overmannet av andre passasjerer, slik at bomben ikke detonerte og han ikke gjorde alvorlig skade på andre enn seg selv. Denne og lignende saker lar en konstatere én ting, og spørre seg om en annen.

For det første er det klart at den som virkelig går inn for det, kan klare å smugle små mengder eksplosiver ombord i et fly. Abdulmutallab hadde tapet et eksplosivt pulver fast til benet, og hadde flytende kjemikalier med seg i en sprøyte. Hvilken skade det ville ha vært mulig å gjøre uten de andre passasjerenes resolutte inngripen, er uvisst. Uansett vil det alltid finnes hull i de fleste sikkerhetssystemer.

For det andre oppstår det usikkerhet om hvorvidt en enslig potensiell terrorist som etterretningen ikke har sterkt fokus på, opererer på egenhånd eller ei, noe man også spurte seg da Mohammed Game for en tid tilbake gjorde et mislykket terrorattentat mot en kaserne i Milano. I hans tilfelle kan det av etterforskningen se ut som om økonomiske problemer fikk ham til å oppsøke moskeen, hvor han fikk ideer som drev ham til å planlegge attentatet uten hjelp fra terrorgrupper, dvs. høyst med noen få andre, nære personers assistanse. Abdulmutallab var ingeniørstudent i London, og hadde dermed trolig den nødvendige intellektuelle utrustning til å lage en bombe. Han hevder at Al Qaeda i Jemen stod bak, men det er vanskelig å vite om han snakker sant. Man tar seg i å lure på om en aksjon koordinert av et terrornettverk kanskje ville ha vært noe mindre amatørmessig gjennomført. Mon tro om det også i hans tilfelle var private problemer som med religionen som katalysator drev ham til privat jihad? Saker av en slik type representerer et sikkerhetsproblem det er vanskelig å løse, men inntil videre kan det se ut som om personene det gjelder gjør begrenset skade.