Førsteamanuensis i klassisk filologi ved universitetet i Bergen, Gjert Vestrheim, advarer mot boken Spansk gullalder, som han mener er et skoleeksempel på tendensiøs språkbruk, feilaktige og ubegrunnede påstander, manglende kildekritikk og fortielse av sentrale fakta. Boken er skrevet av professor i kulturhistorie Knut Aukrust og informasjonsrådgiver Dorte Skulstad ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo.
Boken Spansk gullalder er utgitt med støtte Lærebokutvalget under Universitetet- og Høyskolerådet.
Hvilken gullalder?, spør Vestrheim i en artikkel ved samme navn på prosa.no:
Forfatterne innleder med en diskusjon av opprinnelsen til begrepet gullalder, som de finner i antikk mytologi. Når et slikt begrep brukes i historieskrivningen er det, som de ganske riktig påpeker, politisk begrunnet: «Fortiden […] kan endres avhengig av samtidens behov» (22). På tross av dette finner de dette mytologiske begrepet anvendelig for å beskrive en historisk periode, nemlig det muslimske styret i Spania (711-1492). Om dette heter det i baksideteksten at «en gullalder vokste fram», det var «en gyllen tid da kristne, jøder og muslimer levde side om side i fruktbar sameksistens».
Toleranse?
Seriøs historieforskning er naturligvis opptatt av å avvikle denne typen historiske gullalderforestillinger. Forfatternes prosjekt er imidlertid ikke historisk, men mytologisk; det dreier seg nettopp om å endre fortiden for å bruke den til samtidens behov, ved å beskrive den med honnørord fra samtidens politiske debatt. Det muslimske Spania fremstilles som et «vellykket samliv» (22), «fargerikt fellesskap» (kapitteloverskrift s. 61), og som et «pluralistisk samfunn» (83) der man levde «side om side» (126) i et «religiøst og kulturelt mangfold» (baksideteksten). For å få dette kartet til å passe med terrenget må forfatterne underkommunisere enkelte fakta, som at de religiøse gruppene var juridisk segregert, bortforklare andre, som muslimenes deportasjon av kristne til Afrika i 1126, og fortie atter andre, som massakren på jødene i Granada i 1066.Det muslimske Sør-Spania blir ikke sammenlignet med de samtidige kristne regimene i nord, men med det som fulgte etterpå. Baksideteksten forteller at «i 1492 erobret de kristne kongedømmene i Spania muslimenes Granada, og det var slutt på religiøst og kulturelt mangfold». Det er riktig at etter 1492 førte tvangskonvertering og deportasjon til at det ble slutt på det religiøse mangfoldet i det kristne Spania, men i det muslimske Spania hadde det samme skjedd tre hundre år før.
Vestrheim viser til den systematiske økonomiske, juridiske og symbolske diskrimineringen av kristne og jøder som pågikk under det muslimske styret, hvor ydmykelse av kristne og jøder hørte til den sosiale orden. Forfatterne Aukrust og Skulstad later imidlertid til å ha lite å si om dette, og til tross for at systemet omtales som “diskriminerende toleranse” blir ikke utslagene konkretisert i boken.
Derimot får vi gjentatte ganger runde formuleringer som at befolkningsgruppene levde «side om side» (126). Det er nok riktig i rent fysisk forstand, men sosialt, politisk og økonomisk var muslimene privilegert. Vi får vite at «ekteskapelige relasjoner» mellom kongehusene i nord og eliten i sør «var del av den normale orden» (52), men ikke hvilke begrensninger slike relasjoner var underlagt og hvilket maktforhold de var uttrykk for.
Slike ekteskap var bare mulige hvis det var kvinnen som var kristen og mannen muslim, siden det motsatte var i strid med islamsk lov. Barnas religion fulgte naturligvis farens. Kristne prinsesser ble sendt sørover for å giftes, men ingen muslimske prinsesser ble sendt nordover. At kongehusene i nord fant seg i denne praksisen viser styrkeforholdet mellom partene.
Aukrust og Skulstad motsier også seg selv, når de på den ene siden hevder at Cordoba-kalifatet bygget på et “solid byråkrati som ikke favoriserte noen etniske eller religiøse grupper”, mens de på den andre siden konstaterer at «kulturens press og muligheten til karriere tilsa likevel en økende grad av konvertering» til islam, fortsetter Vestrheim.
Også i den tidlige perioden hadde altså den religiøse toleransen sine klare grenser, som ble tydelig demonstrert i behandlingen av de såkalte Córdoba-martyrene, kristne som offentlig bestred islams lære og dermed oppsøkte martyriet. Dette kan tolkes som uttrykk for at den kristne eliten, som i første omgang hadde klart å beholde mye av sin stilling, nå var under press for å konvertere. Forfatternes velger å se saken fra maktens perspektiv, og deres fremstilling fortjener å siteres i sin helhet (70):
”I perioden 850-59 framsto det en gruppe på om lag 50 kristne som i ettertid er blitt kalt Córdoba-martyrene. I full offentlighet fordømte de Muhammad som en falsk profet og en utsending fra djevelen. Myndighetene visste ikke helt hvordan de skulle håndtere saken, de ønsket ikke bråk, men ettersom erklæringene var i omløp, måtte de reagere. Blasfemi på offentlige steder brøt med dhimmakontrakten. Etter forgjeves samtaler med de anklagede om å dempe sine påstander ble de henrettet i overensstemmelse med den lovbestemt[e] straffen.”
Her blir altså den systematiske undertrykkingen av annerledestroende omtalt som en «kontrakt» som myndighetene motvillig «måtte» håndheve. Valget av perspektiv er interessant, særlig i lys av bokens påstand om at dette var et «pluralistisk samfunn». Også inkvisisjonen førte «samtaler» for å få sine ofre til å «dempe sine påstander»; middelalderens kjettere og de svarte borgerrettighetsforkjemperne i Sydstatene hadde også brutt den sosiale «kontrakten» og ble rammet av «den lovbestemte straffen», men disse regimene holdes sjelden opp som mønstereksempler på pluralisme og toleranse.
Forfatterenes vilje til å se de politiske realitetene bak jussen er fraværende, mener Vestrheim, som peker på at Aukrust og Skulstad unnlater å nevne det angivelig tolerante regimets massakre på Granadas jøder i 1066. De to forfatterne skriver istedet at Granada på denne tiden var preget av «det nære samkvemmet mellom berbere og jøder». Som eksempel på dette nevner de at den jødiske Samuel ibn Naghrilah ha Nagid var hærsjef og at hans sønn Josef av påbegynte byggearbeidet på det som senere skulle bli Alhambra. Aukrust og Skulstad velger imidlertid - av høyst forståelige årsaker - å utelate slutten på suksesshistorien de presenterer for sine lesere: At en jøde var kommet så høyt på strå i samfunnet førte til utbredt misnøye i den muslimske befolkningen, og 1066 ble Josef følgelig myrdet av en rasende folkemengde som korsfestet liket hans over byporten. Dagen etter ble drapet fulgt opp av en massakre på resten av byens store jødiske befolkning. Kilden til opplysningene er den daværende kongen av Granada, Abd Allah, som så langt fra å beklage det unntrufne omtaler den myrdede Josef som “svinet”. Et samtidig dikt beskriver da også jødene som “aper”, og gjør oppmerksom på at det er en plikt å drepe jødene fordi de har trådt ut over deres underordnede stilling i samfunnet.
Massakren viser hvilke spenninger som fantes mellom de folkegruppene Aukrust og Skulstad hevder at levde “side om side” i et “fargerikt fellesskap”, skriver Vestrheim:
Under de mindre tolerante regimene til almoravidene og almohadene på 1100-tallet fulgte deportasjon av kristne til Nord-Afrika og tvangskonvertering av jøder. Deportasjonen blir omtalt med én linje (60), og forklart som reaksjon på et angrep fra de kristne i nord, på tross av at dette angrepet var «helt urealistisk». Tvangskonverteringen omtales eufemistisk på samme side som at «de nye berberregimene gjorde situasjonen vanskelig for jødene», mens den på side 92 blir omtalt som et «krav», og ikke som en praksis. Konsekvensen var uansett, som forfatterne også skriver, at mange jøder flyktet nordover (60, 92), og at «mot slutten av det 12. århundret fantes det få kristne igjen» under muslimsk styre (60). På tross av dette forteller baksideteksten at det fredelige samlivet under muslimene «varte nesten 800 år».
På 1100- og 1200-tallet var de kristne kongedømmene, som ekspanderte sørover, mer tolerante enn de muslimske. Dette innser også forfatterne, men som de skriver på side 109: «Årsaken var neppe først og fremst religiøs toleranse i moderne forstand, men snarere behovet for arbeidskraften og kompetansen til den muslimske befolkningen.» Dette er selvfølgelig riktig, for «religiøs toleranse i moderne forstand» fantes ikke i middelalderen, heller ikke i muslimske samfunn.
Når det kommer til kristne opererer Aukrust og Skulstad med gjennomførte dobbelstandarder, påpeker Vestrheim. Det som stilles i et positivt lys når det gjelder muslimer og deres virksomhet, blir negativt fremstilt når det gjelder de kristne:
Forfatterne opererer med gjennomførte dobbelstandarder. De gjør et poeng av å unngå ordet maurer (9) fordi det opprinnelig betyr svart (erobrerne kom fra Afrika), selv om ordet knapt har noen negative konnotasjoner på norsk. Om de kristne vestgoterne, som ble beseiret av maurerne, heter det derimot at de var «barbariske folkeslag som strømmet innover Iberia i de 5. og 6. århundrer» (19). Men denne strømmen av barbarer utgjorde bare noen få prosent av befolkningen, da de nådde Spania var de dessuten snarere en krigerkaste enn en etnisk gruppe, de antok raskt latin som språk og etterhvert også undersåttenes katolske kristendom istedetfor sin egen arianske. Til sammenligning med denne påståtte strømmen av barbarer understreker forfatterne gjentatte ganger at de muslimske erobrerne var få i antall, i en slik grad at vi på side 65 blir fortalt at «invasjonshæren sørfra omkring år 711 var ikke truende stor.» Dette er en meningsløshet: Hvis den var stor nok til å erobre landet, var den også stor nok til å true det.
Perspektivet på den muslimske erobringen er gjennomført kolonialistisk. Erobrerne kom til et land som «befant seg helt i utkanten av den siviliserte verden, primitiv, rå og uten religion» (41). Dette er muligens parafrase av en kilde, men står i en nøkternt fortellende passasje. Like før har vi fått høre hvordan de kristne under en beleiring hadde latt seg lure til å tro at en arabisk general måtte være en trollmann: Da han en dag opptrådte med sitt grå skjegg farget svart, mente de at han hadde forynget seg selv, og de overgav seg derfor straks. Denne anekdoten gjenfortelles uten antydning til kildekritikk.
De innfødte var med andre ord enkle og harmløse mennesker: «Lokalbefolkningen utgjorde ingen særskilte utfordringer og holdt seg for det meste i ro» (41). Samtidige «moralske» forklaringer på at landet var dekadent og fortjente å bli erobret blir referert og får lov til å stå uten kommentar (37), på tross av at de åpenbart er konvensjonell retorikk og uten historisk forklaringsverdi. Forfatterne konkluderer sin fremstilling av erobringen med at «det nye regimet hadde inngått fordelaktige avtaler med den visigotiske eliten og landaristokratiet, og livet ble stort sett bedre for innbyggerne» (41). De gir ingen eksempler på hvordan livet ble bedre, og det er lite trolig at det ble det: Ikke bare førte erobringen til en ny, religiøst basert undertrykkelse, men noen må også ha betalt for aristokratiets «fordelaktige avtaler», for hærtoktene inn i Frankrike og for at erobrerne «slo seg ned i attraktive områder og ble landeiere» (65).
Erobrerne bygget opp dette primitive samfunnet og fikk ørkenen til å blomstre: Under kapitteloverskriften «Det paradisiske hagelandet» (97) får vi vite at «landskapet var frukten av muslimenes målbevisste kultivering. Gjennom flere hundre år ble det omformet til et paradis» (99). Men «konsekvensene av den kristne erobringen var dramatiske også for landskapet. I løpet av 200 år var avskoging og jorderosjon resultatet. Et tørt landskap … fra Gibraltar til Pyreneene» (120). Her gjør det mytologiserende språket at det blir vanskelig å få fatt på de historiske realitetene, som ganske sikkert er forskjellige på ulike steder: Spania er ikke ett landskap, men mange.
Muslimene slo seg ned i områder som var egnet for kunstig vanning, bygget ut kanalsystemet og gjorde således irrigasjonsjordbruk til en muslimsk spesialitet. Men denne typen jordbruk fantes i Spania før deres tid, opplyser Vestrheim.
At det mange steder ble avløst av mindre arbeidsintensive bruksmåter (kvegdrift og tørt landbruk) etter den kristne erobringen er også klart. En nærliggende forklaring på dette er befolkningsnedgang som følge av muslimsk utvandring fra kristne områder. Aukrust og Skulstad har ingen interesse for slike forklaringsmodeller, her er perspektivet utelukkende moralsk: En «glupsk og jordødeleggende kvegdrift» overtok for det paradisiske irrigasjonsjordbruket; særlig opprørt er de to over at saueholdet var innrettet mot «tekstilproduksjon og eksport» (110). Den penge- og eksportorienterte muslimske økonomien roses for sin overlegenhet; utviklingen av en slik økonomi i de kristne statene blir derimot møtt med forargelse over et «system med vekt på kommersielle avlinger» (110). Slike dobbelstandarder skal vi møte flere av.
Samtidig blir de muslimske ekspansjonsforsøkene konsekvent nedtonet av bokens forfattere. Aukrust og Skulstad påstår attpåtil at maurerne i al-Andalus ikke var truende og at de på tross av militær overlegenhet aldri gjorde «forsøk på å utvide sitt territorium til å omfatte hele den iberiske halvøya». Ekspansjonen inn i Frankrike omtales med én setning, og hverken slaget ved Poitiers i 732 eller okkupasjonen av Narbonne i 720-59 blir nevnt.
I boken heter det at Abd al-Rahman IIIs mål med krigstoktene mot kongedømmene i nord på begynnelsen av 900-tallet var «å befeste grensene» og at disse toktene førte til «gode forbindelser mellom de to sidene». Som eksempel på de gode forbindelsene anfører Aukrust og Skulstad at «de kristne søkte mot Córdoba for å be kalifen om råd og ha ham som alliert», at de muslimske herskerne gjerne tok kristne prinsesser til koner - mens det motsatte ikke var aktuelt - og at de også hadde makt til å gripe inn i arvefølgen i de kristne kongedømmene, fortsetter Vestrheim, som mener at forfatterne enten ikke vil eller kan se at det hele er uttrykk for den sterkere parts makt over en svakere, og at kalifenes ambisjoner slett ikke stoppet ved grensen slik de to påstår. At den muslimske herskeren al-Mansur drev omfattende herjing og plyndring i det kristne nord på slutten av 900-tallet blir omtalt som en “markering av eksisterende grenser”, og forfatterne tar seg ikke bryet med å nevne at krigstoktene også var et middel til å holde konkurrentene svake og å berike seg selv.
Men mens Aukrust og Skulstad beskriver den muslimske ekspansjonen fra herskernes perspektiv og til dels bortforklarer den, beskrives den kristne ditto på 1000-tallet fra tapernes perspektiv. Likhetene mellom den muslimske og den kristne ekspansjonen skjules ved hhv. positiv og negativ ordbruk. Blant annet nevnes ofrene bare for den sistes vedkommende, ikke for den førstnevnte:
De kristne kongedømmene i nord «forsøkte å utnytte urolighetene» i sør (51), og når de til slutt erobret Granada i 1492 var det «rått parti med kun ett mulig resultat» (27). Til sammenligning het det om den muslimske erobringen at «under minimal motstand klarte troppene å kaste over ende det kristne visigotiske regimet i Toledo» (10). Likhet i sak skjules ved negativ og positiv ordbruk. Om muslimenes erobring heter det at «i stedet for lønn i kontanter fikk soldatene land» (66), om de kristnes erobring derimot at den «ga rett til land på bekostning av dem som allerede bodde der» (108). Ofrene nevnes i den ene sammenhengen, men ikke i den andre.
Forfatterne forteller at de muslimske erobrerne baserte seg «på avgifter fra den kristne og jødiske befolkningen som hadde status som beskyttede grupper, ahl al-dhimma» (67). De kristne erobrerne tre hundre år senere drev derimot med «systematisk økonomisk undertrykking», idet de «kombinerte inndrivelse av beskyttelsespenger med utpressingstaktikk i beste mafiastil,» i stedet for å bli der de var og «utvikle egne ressurser» (57). Her er det igjen forskjell i ordbruk, men ikke nødvendigvis i sak: Også de muslimske herskerne inndrev skatter fra dem de «beskyttet». Som så mange andre steder mangler konkretisering og eksempler. Forfatterne stiller seg forøvrig aldri spørsmålet om ikke også de muslimske erobrerne burde ha blitt hvor de var, i Nord-Afrika, og «utviklet egne ressurser.» (Dette avsnittet på side 57 er nærmest ordrett oversatt fra Jayyusi, The Legacy of Muslim Spain, side 756, uten henvisning eller anførselstegn.)
Selvforståelsen til senmiddelalderens muslimske Granada fremstilles i heroiske ordelag: «å være fra Granada medførte stolthet» (115). Likeledes fremheves det som positivt at umayyade-kalifene fremstilte seg selv som «arvinger til den romerske og den persiske keiser, og de innlemmet også [vestgoternes] kong Roderic i dette anegalleriet». Dette tas som uttrykk for et ønske om å «inkludere de andres politiske og kulturelle prestisje» (45). En slik bruk av vestgoterne til propagandaformål og et slikt krav på å være deres rettmessige arvinger finner vi også i Asturias, men her er forfatterne opptatt av å avvise propagandaen som propaganda (57, 65). De er opptatt av at det ikke er noen statsrettslig kontinuitet mellom vestgoterne og de senere kristne kongedømmene i nord, samt at muslimene på et tidspunkt ble i flertall i sør, slik at erobringen derfor ikke kan legitimeres som en gjenerobring (reconquista). Legitimiteten til den muslimske erobringen blir derimot ikke diskutert, siden den ikke hadde noen.
Forfatterne opplyser merkelig nok om at muslimske imperiebyggere så på seg selv som “Romerrettens forsvarere og rettmessige forvaltere”, og legger til at disses “orientering mot romerske og antikke forbilder var faktisk enda tydeligere og tidligere enn de kristne fortolkningene.» - Jeg begriper ikke hva det hentydes til her, skriver Vestrheim, og viser til det faktum at da islam oppsto, hadde Romerriket allerede vært kristent i 300 år. De islamske statene var naturligvis bygget på islamsk rett, fortsetter han.
Vestrheim påpeker også at forfatterne later til å være glade i ladede begreper som de unnlater å presisere. - Men de historiske realitetene lar seg ikke forstå ved hjelp av slagord. Historisk forståelse krever kritisk holdning til kildene, evne og vilje til kontekstualisering og genuin interesse for den kulturen man studerer. Forfatterne av denne boken mangler alle disse forutsetningene, avslutter han:
Jeg har konsentrert meg om bokens første del. Annen del er et oppgjør med forestillingen om at 1500-tallet var Spanias gullalder, Siglo de Oro, altså med den mytologiske historieforståelsen som forfatterne ønsker å bytte ut med sin egen. Dette er bare av mindre interesse. Det spanske kongedømmet har hatt dårlig presse i Nord-Europa siden reformasjonen, ikke uten grunn, og Siglo de Oro er knapt et begrep på norsk. Den norske offentligheten trenger ikke å overbevises om at Filip II var en tyrann.
Derimot er det nødvendig å advare den norske offentligheten mot denne boken. Det er en skuffelse at noe slikt kan publiseres av en professor ved Universitetet i Oslo (Aukrust), og at et seriøst forlag har latt det slippe gjennom kvalitetskontrollen.
IKOS: Har vi glemt Europas flerkulturelle fortid?
- Religiøst mangfold i Europa er ikke noe nytt. Etter 22. juli er det viktig å minne om at vi har en 800 år lang suksesshistorie å vise til, sier Knut Aukrust og Dorte Skulstad. De har skrevet bok om al-Andalus.
Fortiden inngår gjerne som argument for handlinger i nåtid, påpeker Knut Aukrust, professor i kulturhistorie ved IKOS. Sammen med Dorte Skulstad, informasjonsrådgiver samme sted, har han skrevet boka Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. Boka bygger på mange års forskning i spansk kulturhistorie.
– I Spania levde jøder, muslimer og kristne side om side fra 700-tallet og framover i mer enn 800 år. Under islamsk styre og under beskyttelse av Koranens ord: Det er ingen tvang i religionen, sier Aukrust.