Det har i de siste dagene vært stor medieoppmerksomhet omkring en 25 år gammel kvinne og hennes lille sønn, som fikk avslag på søknaden om asyl i Norge og deretter i henhold til Dublin-reglene ble sendt tilbake til Italia, hvor de har lovlig opphold. Da Aftenposten skrev at de to holdt til i Genova uten husvære samt at kvinnen fikk avbrutt høyst nødvendig medisinsk behandling i Norge før utsendelsen, tok UNE saken opp til ny vurdering. Det tidligere vedtaket ble så bekreftet, hvorpå UNE offentliggjorde en redegjørelse hvor det fremgår at det er store avvik mellom sakens omstendigheter og Aftenposten og andre medias fremstilling av den.
Dette har mange fellestrekk med saken om den ni år gamle eritreiske gutten Simon og hans far, som etter å ha fått avslag på sin asylsøknad i Norge i fjor høst ble sendt tilbake til Italia, hvor de etter pressens fremstilling levde som uteliggere i 80 dager, innen de tok seg ulovlig inn igjen i Norge, også denne gangen uten å oppnå asyl. UNE offentliggjorde også i denne saken opplysninger som ikke hadde fremkommet i pressen.
I begge sakene heter det seg altså at noen med små barn blir kastet ut fra Norge til en husløs tilværelse i Italia, og i begge sakene offentliggjør media hjerteskjærende historier som sett i lys av de utelatte opplysningene vanskelig kan oppfattes som annet enn en journalistisk kampanje i den hensikt å hjelpe personene det gjelder til å få opphold i Norge, samtidig som det gis et umenneskelig portrett av såvel norske som italienske utlendingemyndigheter.
Kanskje det snarere er behov for et noe mer kritisk søkelys på medias egen rolle i slike saker?
——————————
Det er med dette formål for øye jeg tar opp Simon-saken. Det er noe jeg gjør med stor ulyst av flere grunner. For det første fordi saken ikke ser ut til å være endelig avgjort, for det andre fordi det ikke føles bekvemt å tale offentlig om noe som burde være en sak mellom privatpersoner og myndigheter, og for det tredje fordi jeg i denne saken mener at Simon burde fått bli i Norge, tatt i betraktning at han etter atten måneders opphold hadde slått rot i et lokalmiljø. Men det er i lys av den siste saken fra Genova vanskelig å la være å ta opp måten media, i særdeleshet NRK, fremstilte Simon-saken på.
Da nyheten om utkastelsen fra Norge av den eritreiske niåringen ble gjort kjent i fjor høst, reagerte jeg i likhet med mange andre negativt på at en slik skjebne skulle tilfalle en velintegrert og godt likt gutt i skolealder med et langt opphold bak seg. Dertil kommer at store deler av lokalsamfunnet hadde trykket ham til sitt bryst, hvilket bl.a. manifesterte seg ved at hans støttegruppe på Facebook fikk femten hundre medlemmer, samt de mange underskriftene som ble samlet inn. Regler er riktignok regler, men når det finnes sterke nok substansielle grunner, klarer man alltids å tøye reglene dit man vil. Og menneskeskjebner gjør inntrykk uavhengig av ens syn på innvandringspolitikken. Tanken på at en liten gutt blir rykket opp med roten fra miljøet han har funnet seg til rette i, mens terrorister og narkolangere får bli, er også opprørende. Alt dette tatt i betraktning mente jeg, og mener jeg fortsatt, at det var galt å sende Simon ut av Norge. Det er rett med en streng asylpolitikk, men avslag må skje hurtig. Skjønt, det at det tok lang tid skyldtes nok også at faren oppgav usanne opplysninger.
Når det er sagt, vil jeg legge til at det som fremkom gjennom media ikke var hele historien, og det var ikke sant alt som ble fortalt. Undertegnede har i lang tid oppholdt seg størsteparten av året i Bari, hvor Simon ble sendt fra Florø sammen med sin far. Så da en nyhetssending fra NRK fortalte at far og sønn overnattet i en park i et mindre bra strøk av Bari, fikk jeg lyst til å oppsøke dem for å se hva jeg – om mulig – kunne gjøre for dem. Simons støttegruppe ble derfor kontaktet via Florøs ordfører, og en talsmann for gruppen takket for interessen og lovte å komme tilbake til saken hvis det kunne være til guttens beste. Men siden hørte jeg ikke noe mer fra dem, hvilket jeg syntes var litt pussig. To personer i en prekær situasjon, som ikke hadde annet valg enn å overnatte under åpen himmel – blant horer, rusmisbrukere og kriminelle, og prisgitt vær og vind – trengte altså ikke noen hjelpende hånd fra en velvillig person på stedet? Enda det gikk ukevis før de skulle komme seg tilbake til kirkeasylet i Florø? Hvis de hadde ressurser eller venner, hvorfor var ikke det viktigste problemet blitt løst, dvs. å skaffe seg ly for natten? Det skulle neppe ha bydd på nevneverdige problemer å finne noen som mot en slant ville ha leid ut et krypinn svart til papirløse.
Grepet av nysgjerrighet forsøkte jeg derfor litt senere å finne ut hvilken park de to overnattet i. Jeg kikket på fotografiene og TV-bildene som var offentliggjort i forbindelse med saken, og så blant annet at det dreide seg om en ganske stor park. Noen mediekilder opplyste at de befant seg i “slummen” eller i “utkanten” av Bari. Men hverken erfaringen, kartet eller forespørsler hos kjente satte meg på sporet av noen stor park i noen slum eller utkant. Da jeg satte meg ned for å se TV-opptakene en gang til, merket jeg meg at Simons far ble intervjuet ikke langt fra en aviskiosk hvor man kunne se et gult skilt med påskriften “Testi giuridici”. Hva slags aviskiosk er det som selger bøker om juss i slummen eller utkanten av en by? Det måtte være i sentrum. Den eneste kiosken jeg kunne huske å ha sett med det skiltet, befinner seg da også midt i sentrum av byen, rett foran jernbanestasjonen, ved Piazza Moro to hundre meter fra universitetets juridiske fakultet. Navnet på en buss-stopp i bakgrunnen kunne også være Piazza Moro, men bildet var ikke skarpt nok til å si det sikkert. Men juridisk fakultet ligger jo rett foran en park. Det skulle da vel aldri…? Med skjerpede sanser gransket jeg NRK-opptaket fra parken en tredje gang. Jo, det stemte. Det var helt likt parken midt i byen, ved Piazza Umberto langs sentrums hovedgate, en drøy kilometer fra mitt italienske hjem. TV-bildene viste lekeapparater av samme type, benkene var helt like, vegetasjonen lignet, det samme gjorde gangstiene. Til forskjell fra andre media, opplyste da også NRK i et av sine opptak at parken lå i sentrum, dog uten å si hvilken. Det kunne ikke være den andre store parken i sentrum, ved Piazza Garibaldi, for den har andre typer benker og lekeapparater, og er omgitt av et gjerde. Parkene ved festningen eller langs sjøen var det heller ikke. Det måtte være Piazza Umberto.
Men jeg ante ugler i mosen da NRK-reporteren fortalte at det ifølge politiet “selv på dagtid var så mye fyll, kriminalitet og prostitusjon” i denne parken, hvor jeg i likhet med andre foreldre aldri har hatt betenkeligheter med å la mine egne små barn leke om søndagene fra tid til annen, og aldri har sett fyll. En og annen harmløs boms med en flaske øl i hånden finnes det riktignok, noe forbipasserende også kan ha tenkt om undertegnede i et ubarbert og ikke altfor velkledd øyeblikk. Men politiet er såpass tilstede midt i sentrum, særlig nær hovedgaten, at det sjelden skjer tyverier og overfall der, til forskjell fra enkelte tilstøtende, indre bydeler, hvor faren for denslags er adskillig større. Svært ofte er det en politibil og 7-8 polititjenestemenn stasjonert i sørenden av parken. Og ingen jeg kjenner kunne noen gang huske å ha sett prostituerte der; de holder til helt andre steder, langt fra sentrum. De står gjerne langs stranden sør for byen eller i nærheten av fotballstadion, også i byens utkant, gjerne under motorveibroene. Men det kunne ikke være noen annen park. Bløffet NRK? Bløffet de om det ene, bløffet de muligens om det andre også. Var det kanskje tøv at de to overnattet i parken? Jeg hadde jo spasert gjennom den flere ganger før på vei hjem fra teatret eller serveringslokaler sent om kvelden, uten hverken å føle meg spesielt nervøs eller se noen sovende. Men det hadde riktignok sjelden vært etter midnatt, og det var en stund siden sist.
Kort tid etter oppsøkte jeg derfor parken nattestid. Etter å ha finkjemmet den og sett i og bak alle busker, kunne jeg konstatere at det ikke sov et eneste menneske der. En lasaron på et for meg ukjent nattlig ærend som jeg snakket med, sa at det forekom at folk sov der, men ikke så veldig ofte, og han kunne ikke huske å ha sett noen i det siste. Han mente de fleste uteliggerne oppholdt seg ved stasjonen, enten inne i bygningen, i venterommene ved sporene, eller i noen av vognene som stod parkert for natten. At det skulle ha overnattet barn i parken, avviste han kategorisk. Eksakt den samme informasjonen fikk jeg dagen etter, da jeg snakket med en som vasker det offentlige toalettet i parken. Han mente at politi eller barnevern ville ha grepet inn hvis de så mindreårige sove der om natten, eller fikk høre om noe slikt. Og tatt i betraktning at lokalpressen hadde skrevet om to voksne personer som overnattet i et portrom annetsteds i byen, var det rart at det ikke var fremkommet noe som helst om et barn som gjorde noe lignende. To senere nattlige besøk gav uansett samme resultat: Ingen sov i den parken, hvor far og sønn ifølge NRK hadde overnattet i flere uker. Den siste natten tok jeg i selskap av en byvanker også en runde på andre steder hvor det normalt finnes uteliggere, blant annet jernbanestasjonen, hvor Simons far hevdet de også hadde sovet ved anledning, og jeg fant en sju-åtte sovende personer, men ikke de to jeg lette etter. En mann som hadde arbeidet ved bagasjeoppbevaringen i tretti år, kunne på forespørsel dagen etter aldri huske å ha sett noen under 14-15 år sove på stasjonen, heller ikke en kaféansatt, ei heller en politimann stasjonert der. Hadde de funnet husly i mellomtiden? Hvorfor ble ikke det i så fall opplyst f.eks. til folk på Facebook-gruppen som oppriktig bekymret ville vite hvordan det gikk med gutten, men ikke fikk svar? Passet det ikke inn i fortellingen til støttegruppen, som holdt appeller offentlig hvor de insisterte på at Simon sågar risikerte livet i situasjonen han befant seg i?
To henvendelser til bekjente med spørsmål om de visste noe om saken, henholdsvis en politioverinspektør og en som driver veldedighetsarbeid blant utlendinger, gav samme svar som før: Det sov sjelden noen i den parken på den tiden, i særdeleshet ingen mindreårige utlendinger, og det hadde ikke gjort det på en god stund. Det var nok overnattingsplasser på asylmottaket og i hospitsene, det nærmeste bare seks-sju kvartaler fra parken, nær jernbaneundergangen ved Sant’Antonio-kirken. Politimannen lurte på hvorfor de ikke sov på asylmottaket, siden Italia nesten automatisk gav asyl av ett års varighet til alle som på den tiden kom fra Eritrea, og asylmottaket selv ved plassmangel ville gi prioritet til barn. Den andre kilden fant det helt utenkelig at det ganske tallrike og svært sammensveisede eritreiske miljøet i Bari, et av de største i hele Italia, ville sitte med hendene i fanget og se på at en landsmann overnattet utendørs med sin lille sønn, en tanke som halvt hadde slått meg tidligere da jeg så et NRK-bilde av en afrikansk, muligens eritreisk, kvinne som kjærtegnet guttens hode idet han fikk litt vann. Men siden jeg da ikke ante at eritreerne hadde et godt nettverk i byen, forlot tanken hodet etter et øyeblikk.
En dag spaserte jeg tilfeldigvis forbi en matutdelingsstasjon for fattige drevet av Mor Teresa-søstrene ikke langt fra jernbanestasjonen, og i køen utenfor stod en mann som godt kunne være eritreer. På spørsmål om han visste av den ni år gamle gutten, sa han “jada, du kan komme i kontakt med faren i en afrikansk butikk i sentrum”. Han gav meg adressen til butikken, som jeg raskt tittet innom like etter uten å se hverken far eller sønn, dog uten å spørre etter dem. Kanskje mannen tok feil? Eller hadde jeg misforstått ham? Noen dager etter tok en av mine ovennevnte bekjente kontakt, og gav meg samme opplysning. Man kunne komme i kontakt med dem ved å henvende seg til innehaveren eller noen andre i den forretningen, etter hans opplysninger et møtested for eritreere, som forøvrig tilbyr telefontjenester og bare ligger noen få kvartaler fra parken hvor de angivelig sov. Men den mest interessante opplysningen gav han meg like etterpå. Han hadde nemlig fått høre, uten å vite hvor pålitelig opplysningen var, at far og sønn var blitt tatt hånd om ikke lenge etter at de kom til Bari, og at de hadde tak over hodet, enten hos bekjente eller på asylmottaket, stikk i strid med norske massemediers versjon. Han kunne ikke garantere at de ikke hadde overnattet ute en eneste natt, men han var sikker på at det umulig kunne ha vedvart, slik det ble påstått i norske media, som etter deres retur til Florø hevdet at de hadde sovet ute i nesten tre måneder. Et besøk ved asylmottaket brakte på det rene at flere husket at Simon og faren hadde vært der. Men det lot seg ikke gjøre å få bekreftet der og da at de hadde bodd der hele tiden. Hvor hadde de eventuelt bodd de andre nettene? Og hvorfor hadde det i så fall oppstått behov for å oppholde seg andre steder? Mange spørsmål er ubesvart, og det kan ikke helt utelukkes at de to har sovet ute sporadisk. Men i lys av disse undersøkelsene var bildene av Simon på teppet utendørs overveiende sannsynlig en iscenesettelse.
——————————
Det er altså grunn til å stille seg kritisk til NRKs rolle og profesjonalitet. Opptaket ved Piazza Umberto fant sted om dagen. Sjekket man at de virkelig sov ute samme natt? Tok man deres ord for både den og alle de andre nettene? Eller var NRK med på notene, selv om de skjønte eller hadde på følelsen at det ikke var sant? Og hvorfor intervjuet NRK Baris kulturbyråd Fabio Losito i sakens anledning, av NRK Radio feilaktig kalt Fabilo Losito, som ikke er kompetent til å uttale seg i utlendingesaker? Han gjorde ellers ikke annet enn å bekrefte at staten ikke alltid har kapasitet til å gi husly til alle som kommer.
Ble den lille familiens skjebne – gjenfortalt av statens TV-kanal, finansiert av offentligheten for at denne skal holdes orientert om sannheten – i det hele tatt gjort enda mer hjerteskjærende enn den i realiteten er i den hensikt å bløtgjøre opinionen, en opinion som langt fra alltid er oppmerksom på at virkeligheten er mer kompleks enn den ser ut til ved første blikk? Man skulle tro historien om en gutt som rykkes opp fra et trygt miljø hvor han trives, for å havne i et mer brutalt miljø hvor han hverken får skolegang eller har noe fornuftig livsprosjekt, er trist nok i seg selv. Var det nødvendig å pumpe den opp mer enn det?
Fremstillingen av Italia som et land uten omtanke for barns ve og vel, har også ført til oppgitte skuldertrekk hos italienere som er blitt fortalt historien, og disse har på sin side lurt på hva det er for slags land som først lar et barn få slå rot i atten måneder, for siden å sende det vekk. Portrettet som er tegnet av Bari, hvis sentrum skal være livsfarlig for barn og herjet av fyll og prostitusjon, samsvarer heller ikke med virkeligheten, men har kanskje gått hjem hos mange lettlurte nordmenn.