Saken om hestekjøtt viser at det norske mattilsynet ikke fungerer tilfredsstillende som kontrollinstans for innført mat. Handlingslammelse og rådløyse er det som har preget Mattilsynet i denne saken, en passivitet som godt illustreres ved at seksjonsjef Randi Edvardsen til mediene fortalte at Mattilsynet holder et åpent og helhetlig blikk på det norske markedet. Hvor langt man når i å styrke kontrollen med et helhetlig blikk, håper jeg at man i Mattilsynet har en begrunnet mening om. Helhetlig og åpent blikk eller ei, fakta er at Mattilsynet ikke tester importert mat for å finne ut om matvarene inneholder det som produsentene oppgir i sine varedeklarasjoner.

Testing av ferdigmatvarer, både innførte og innenlandske, er en ny problematikk for Mattilsynet. En viktig årsak til at det ikke blir gjennomført kontroll med importert mat her i landet, er EØS-avtalen. I EU er politikken på matvareområdet at produsentene skal føre kontroll med seg selv, såkalt egenkontroll, etter regler laget av det enkelte lands myndigheter. Og disse reglene er de samme i hele EU-systemet, i samsvar med den totalharmoniseringen av regelverket som er foretatt i EU-, EØS-området.

Og hvordan Norge slavisk følger EUs regler, fikk vi et godt eksempel på da Norge bestemte seg for å gjennomføre DNA-testing av matvarer med hestekjøtt først etter at det i regi av EU-kommisjonen var fattet vedtak om det. Men etter at dagligvarekjedene hadde fjernet matvarene med hestekjøtt fra sine hyller, kom Mattilsynet fram til at de ikke skulle foreta denne opprinnelseskontrollen likevel, før man landet på at man skulle teste 50 matvareprodukter, både innenlandske og utenlandske, for så til slutt å utvide tallet til 100.

Vanligvis er det dagligvarekjedene og produsentene som gjennomfører slike kontroller. Om det også skal skje i dette tilfellet, henger noe løst i lufta, i hvert fall dersom man legger til grunn det som har stått i avisene om saken. Forbrukerdirektør Randi Flesland skapte muligens litt større avklaring da hun etter et møte om hestekjøttet sa at kanskje også Mattilsynet bør gå inn og ta stikkprøver for å være helt sikre.

Egenkontroll er altså løsningen for EUs byråkrater og deres norske vasaller i Mattilsynet, løsningen for en matvareindustri som omsetter for enorme milliarderbeløp i året og der mafiasyndikater er med på å høste milliardprofitter ved for eksempel å blande billig hestekjøtt i butikk-kjedenes lasagne. Å la industrien kontrollere seg selv på denne måten, kan gjerne sammenlignes med at skattemyndighetene overlater kontrollen med skattesvindel til den enkelte bedrift og skattebetaler. Egenkontroll er altså blitt løsenordet for den nye friksjonsfrie varehandelen over statsgrensene i EU. Myndighetene skal holde hendene unna ”rattet” og la bedriftene og produsentene styre og selv sørge for at de følger reglene for helsetrygg matvareproduksjon. Bort med ekstern og offentlig kontroll, noe slikt kan man ikke ha i et fritt marked der matvarene uhindret skal passerer landegrensene fra produsenter i den globaliserte økonomien som geografisk og kontrollmessig fjerner seg mer og mer fra dem som skal spise produktene, nemlig vi norske forbrukere.

Om egenkontrollen svikter i EU, hva da med deler av verden som ikke nyter godt av EU-byråkratenes finurlige regler? Norge innfører matvarer i økende mengder fra land langt utenom EUs grenser. I min tid som sjauer på Oslo havn var jeg med å losse tønner med grise- og storfetarmer fra Kina til pølseindustrien her hjemme. I dag er produktspekteret av importvarer fra Kina langt bredere, og omfatter også ferdigproduserte matvarer. Butikk-kjedene her i landet får til dømes hermetisk sopp og asparges fra Kina. Til Kina sendes norsk fisk som kommer tilbake som frosne fileter eller som fiskepinner. Kina har i de siste årene vært herjet av flere matvareskandaler, forurensningen av vatn og jordsmonn i deler av landet som ligger over faregrensene.  Hva med egenkontrollen der? Og hva med Mattilsynets kontroll med Kina-varene?  I tilfelle noen i Mattilsynet skulle bli grepet av ”kontrollgalskap”, løser utenlandske produsenter problemet ved å sende varene i transitt til et annet EU-land før de går videre til Norge. For kommer varene fra et EU-land, så har vi jo EUs system med egenkontroll, og Mattilsynet slipper å løfte en finger!

Hestekjøttsaken er ikke det første eksempelet på at Mattilsynet og det norske styringsverket ikke har den nødvendige handa på rattet ”til de internasjonale matvarevognene”. I 2007 gikk en talsmann for Mattilsynet i Oslo ut og sa at man var i ferd med å gi opp kampen mot flommen av ulovlig og potensielt farlig kjøtt som særlig havner i Oslo-restauranter og butikker drevet av våre nye landsmenn. Kravene til sporbarhet for kjøtt gjorde at Mattilsynet den gangen kunne gi tvangsmulkter på minst 50.000 kroner for lovovertredelser, men det skremte få fra å fortsette med denne virksomheten.

– I de verste tilfellene kan vi gi butikkeieren karantene for å drive butikken i inntil seks måneder. Men da kan en annen som er tilknyttet butikken, ta over, så er vi tilbake ved det gamle, sa seksjonsjef Christoffer Nielsen ved Mattilsynets distriktskontor i Oslo til Dagsavisen den gangen. Det er lite som tyder på at situasjonen er annerledes i dag, helst verre.

Norske politikere har fått Norge med i et system som undergraver en anstendig kontroll med matvarene, og Mattilsynet er redusert til et supperåd. Gaulet fra de næringsliberale partiene og fra bistandshumanister av alle partiavskygninger om mer og billigere matvarer fra utlandet og priskrigen mellom butikk-kjedene, forsterker tendensen til mer matimport, mens norske bønder går økonomisk i hundene. Det er en oppgave for ethvert sivilisert samfunn å besørge egenproduksjon av basalvarer som mat. Den europeiske middelklassens globalistiske ”sivilisasjonsprosjekt” åpner opp for import, spekulasjon og svindel med det som holder oss alle i gang, maten. Det er ikke egenkontroll som er løsenordet her, ordet skandale er mer på sin plass.