I en banebrytende artikkel fra 1907 med tittelen Vox Populi i tidsskriftet Nature, fortalte den britiske antropologen, psykologen og statistikeren Francis Galton om en gjettekonkurranse som hadde funnet sted under en husdyrutstilling i Plymouth.

Konkurransen gikk ut på å gjette slaktevekten til en utstilt okse, og prisen for å delta var seks pence. Nesten åtte hundre personer deltok i konkurransen, både bønder, slaktere og tilfeldig forbipasserende, og den som leverte det nøyaktigste svaret vant en premie.

Da det hele var over, samlet Galton inn alle svarene, ordnet dem i rekkefølge og regnet ut det aritmetiske gjennomsnittet, 1207 pund, som viste seg å være et utmerket estimat av oksens vekt på 1198 pund. Faktisk et bedre estimat enn vinnerens.

En viser gjerne til Galtons lille historie som det første empiriske beviset på kollektiv intelligens eller folkelig visdom, som altså kan vise seg å være større enn eksperters sådanne. Det er et klart argument for demokrati.

James Surowiecki, som er finanskommentator i The New Yorker, populariserte slike tanker — blant annet med eksempler fra aksjemarkeder — i sin bok The Wisdom of Crowds, som ble en bestselger i 2004. Surowiecki gjorde der et poeng av at visse betingelser må være oppfylt for at den folkelige visdom skal kunne tre i kraft. Blant disse betingelsene er meningsmangfold og det at hver enkelt tar stilling til de aktuelle spørsmålene på uavhengig vis.

Som vi vet kan grupper av mennesker også manifestere en dumskap — eller en grusomhet — som de aller færreste individer ville greid å oppvise på egenhånd. Finnes det et tilsvarende empirisk belegg for flokkens stupiditet?

Det gjør det, og et ferskt eksempel er å finne i en artikkel kalt How social influence can undermine the wisdom of crowd effect, offentliggjort 31. mai i år i Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States — et av verdens fremste tverrfaglige vitenskapelige tidsskrifter — av en gruppe under ledelse av matematikeren Jan Lorenz og sosiologen Heiko Rahut ved Eidgenössische Technische Hochschule (ETH) i Zürich.

Overraskende er det ikke at fravær av en betingelse Surowiecki nevner, nemlig uavhengigheten, reduserer gruppens samlede evne til å løse oppgaver som er beslektet med det å gjette slaktevekten til oksen. For med et eksperiment som involverer 144 forsøkspersoner rekruttert blant studenter ved høyskolen, demonstrerer ETH-forskerne at selv en begrenset påvirkning fra omgivelsene gjør at den samlede konsensus blir adskillig mindre treffsikker.

Først ble forsøkspersonene bedt om å svare på kvantitative spørsmål, som folketettheten i Sveits, lengden av landets grense mot Italia, eller antall forbrytelser begått dertillands i løpet av et år. En gruppe ble deretter fortalt hva de andre hadde svart, og bedt om å revurdere sine egne svar i lys av den informasjonen, med det resultat at de nye gjetningene samlet sett endte opp med å bli mye dårligere enn de gamle.

Forfatterne identifiserer tre egenskaper ved reduksjonen i gruppens samlede treffsikkerhet. En effekt som tilskrives sosial påvirkning, reduserer variasjonen i svarene uten at den totale feilen avtar. En annen virkning er at svarintervallene snevres inn samtidig som hovedtyngden av svarene fjerner seg fra sannheten. Endelig finner man en økning i respondentenes selvsikkerhet når et galt svar finner bekreftelse hos andre.

En bjellesau på ville veier drar altså flere andre med seg, og disse andre styrkes i troen på at det er den rette vei. Lorenz og Rahut oppsummerer sine observasjoner på følgende måte:

Truth becomes less central if social influence is allowed.

Enhver kan tenke seg effektene av slik sosial påvirkning på mer eller mindre lukkede vitenskapelige eller politiske miljøer, særlig hvis det også er økonomiske interesser med i bildet.

Denne tendensen til konformisme blir potensielt lynrask og svært omfattende på sosiale medier, hvor man omgitt av utvalgte personer kan se hva disse mener om en rekke forskjellige spørsmål, gjerne før man selv har tenkt igjennom dem. Et slikt fravær av uavhengighet i ens vurderinger kunne kanskje forklare hvorfor presumptivt intelligente personer fra tid til annen uttrykker enighet om tåpeligheter på Facebook.

For den som ikke er så heldig å være omgitt av annerledes tenkende, hva enten det er i den fysiske eller den virtuelle virkeligheten, er det uansett en påminnelse om at man må ha kritisk avstand til egne oppfatninger.