Mauricio Hochschild var en av de såkalte tinnkongene i Bolivia og landets nest rikeste person. Tysk jøde med studier fra bergakademiet i Freiburg (Moritz blir Mauricio i Latin-Amerika).
I Tyskland blir jødenes situasjon på 1930-tallet stadig vanskeligere, og jødiske organisasjoner som Joint Distribution Commitee (JDC) i New York, spør Mauricio: Kan han hjelpe? Er det mulig å flykte til Bolivia?
Han svarer nei. Bolivia er i krig, Chaco-krigen (1932–1935) med Paraguay. Det er ingen muligheter for arbeide. Bolivia er det verst tenkelige stedet å flykte til for jøder.
I 1933 merket han selv endringene på kroppen. Som jøde mistet han tysk nasjonalitet, men kunne raskt skaffe seg argentinsk. På forretningsreise til Tyskland startet problemene. På grensen: Du er født i Tyskland, men har ikke tysk pass? Er du jøde? Ved smelteverket Berzelius, som han var kunde hos i mange år, ble han brutalt kastet på dør.
JDC gir seg ikke, men svaret forblir nei. Men ettersom det nærmer seg 1937, blir situasjonen vanskeligere, og stadig færre land tar imot jødiske flyktninger. Mauricio skifter mening: Redde de som reddes kan! Han kontakter den unge presidenten Germán Busch og forklarer situasjonen. «Selvsagt må vi gjøre noe.» Presidenten ber Mauricio å utarbeide en plan.

Lizi Rosenfeldt utfordrer skjebnen i Wien. Skriften på benken sier «NUR FÜR ARIER» (kun for ariere). Bildet er fra USC Shoah Foundation.
Germán Busch
Hvem er denne unge presidenten? Født 1903 i Beni (Bolivias Amazonas). Faren Paul (Pablo) var tysk lege og eventyrer, moren Raquel benianer. Men da sønnen var bare to år, ble faren stormforelsket i en 14 år gammel jente, og forsvant for å starte en ny familie.
Germán vokste opp med sin mor, tre søstre og en bror. Uten å lære tysk eller tysk kultur vokste han opp som en jungelgutt sammen med fiskere, jegere og cowboys. 16 år gammel ble han utvist fra skolen. Han hadde løst en konflikt med rektor på den eneste måten han kjente til: med knyttnevene!
Desember 1921 ble Germán kadett ved Colegio Militar, krigsskolen i La Paz, regjeringssetet (det vanskeligste var nok den nødvendige attesten for god oppførsel!). Kadetten sluttførte studiene i 1927. Han hadde måttet repetere noen teorieksamener, men var alltid nummer én i sport og våpenbruk.
1932: Chaco-krigen
Chaco Boreal, 650.000 km2 i tropene, før krigen kanskje 15.000 innbyggere, de fleste indianere, noen i stammer som ikke var kontaktet. Ifølge kart fra kolonitiden var dette Bolivia. Paraguay var uenig. Måtte dette rike landet oppi fjellheimen ha alt?
Ingen av landene hadde egentlig noen særlig kontroll eller tilstedeværelse. Soldatene lærte fort at dette var et grønt helvete, en grønn ørken. Stekende sol og lite vann. Flere soldater døde av sult og tørst enn av kuler og krutt.
Men jungelgutten var i sitt ess! Det tok ikke lang tid før det gikk gjetord om hans bravader landet rundt. Germán opererte som en enmanns geriljahær bak de paraguayanske linjene, og var så effektiv at paraguayanerne utlovet skuddpremie. Før krigen var over var jungelgutten blitt oberstløytnant.
I 1937 blir jungelgutten president. 33 år gammel, og allerede hans tredje statskupp. Perioden etter krigen er det bare unge offiserer med krigserfaring som blir presidenter. Historikerne kaller denne perioden «militær sosialisme». Presidenten vil ikke ha livvakt, han stoler på sin Colt, kaliber 32, som alltid er i lomma.
Krigshelten, nasjonalhelgenen og slåsskjempen Germán Busch kunne være ustabil. En historie fra 20. august 1937 viser det: Den kjente intellektuelle Alcides Arguedas hadde skrevet noe kritikk av regjeringen. Den unge presidenten likte tydeligvis ikke dette, og innkalte Alcides til regjeringskontoret. Alcides ankom med forventninger om en saklig diskusjon. Men temperaturen stiger, og til sist utbryter presidenten: ¡Es usted un canalla! (De er en skurk!). Alcides svarer, og sier at navnet hans blir gjenkjent i hele Amerika. Men nå har presidenten mistet beherskelsen helt, og avslutter møtet med en kraftig, dobbel ørefik. Alcides forlater kontoret blødende, og assistentene må finne frem førstehjelpsskrinet.
Mauricio Hochschild
Født i Biblis, Tyskland, 1881. Familien i Biblis førte sin historie til en Salme John des Samuil (Salme sønn av Samuel), som i 1781 måtte bytte navn etter et dekret fra Josef II, keiser av Østerrike. Jødene måtte da velge etternavn, som skulle gå fra far til sønn. Noen valgte typisk tyske navn, men andre var kreative og fant opp nye navn som ble typisk jødiske. Som Goldstein (gullstein), Rosenthal (rosedal), Silberberg (sølvfjell) eller Kinderfreund (barnevenn).
Familien hadde allerede interesser i bergverk. Studier ved bergakademiet i Freiburg. Under studietiden besøkte han kobbergruver i Ural-fjellene, en reise som nok da var ganske uvanlig for studenter. Etter noen år i Australia og Sør-Afrika prøvde han lykken i Latin-Amerika, først Chile. Med god hjelp fra sin onkel Leopold, som var bankier i London, en kreditt på 5000 britiske pund (rundt en million dollar idag). Først som rescatador de minerales, oppkjøper. De fleste gruvene var svært små operasjoner i konstant kapitalmangel. Rescatadores gav kreditt (penger og naturalia) og ble betalt, om alt gikk bra, i malm.
1921 kommer han til Bolivia, som han omtaler som «et av verdens rikeste land, i sin mineralrikdom bare sammenlignbart med Canada og Rhodesia». Opp mot finanskrisen i 1929 stiger tinnprisen internasjonalt med en faktor seks. Dette hjelper Mauricio å etablere seg som en av de tre tinnkongene. De to andre er Carlos Victor Aramayo og Simón Patiño, den siste ble kalt «Andesfjellenes Rockefeller».
Historikere som snakker om utbytting, kan fundere over at det var tre bolivianere (OK, Mauricio var tysk, men ikke akseptert, og formuen var skapt i Bolivia) som bygget opp bergverksvirksomheten der, og bygget kapital der som de så brukte til oppkjøp rundt i verden. Dette begynte tidlig. Carlos Victor Aramayos far José hadde i 1868 bygget et smelteverk for vismut i London som han hadde finansiert med boliviansk kapital.
Visum
Mauricio legger planer. Politikere og regjering må overbevises. Bolivia er et gruveland som importerer mat, og jordbruket må utvikles. Derfor blir det bestemt å gi jordbruksvisa. En dårlig match for de jødiske flyktningene, som er byfolk.
Juni 1938 publiseres nyheten i internasjonal presse. Ryktene går fort.

Jøder i Wien står i kø for migrasjonsdokumenter etter Anschluss. Bildet er fra United States Holocaust Memorial Museum.
«Månen var virkeligere for oss»
Gert Conitzer ankom Bolivia i 1939. Han ble arrestert i 1938 og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, men ble sluppet ut da han fikk visum! I Bolivia blir han privatsekretær for den kjente liberale politikeren og intellektuelle Alcides Arguedas.
De fleste flyktningene var tyskspråklige, og svært få kunne spansk. Noen få hadde med bøker som 1000 Worte Spanisch (1000 spanske ord), som gikk på omgang. «Si meg, Bolivia, hvor er det?» spurte Egon Schwarz etter at han hadde fått visum på konsulatet.
Under den én måned lange overfarten ble tiden brukt til å prøve å lære om dette mytiske landet, men det var få som visste noe. De fleste reiste på tredjeklasse, det trengtes nok distraksjon fra dårlig mat og uhøflig mannskap! Kapteinen hadde sagt han var trist på vegne av landene som skulle ta imot lasten…
I 1939 ankom skipet Colombo El Callao, en havneby utenfor Lima, Peru. 650 flyktninger ombord. Men Peru ønsket ikke flyktninger, og ville sende dem tilbake til Europa. Jødiske organisasjoner jobbet febrilsk for å finne en løsning. Heldigvis var Mauricio H. i La Paz, og kunne overbevise Germán Busch om å ta imot disse 650. Colombo kunne endre kurs og dro videre til Arica, den nordligste havnebyen i Chile.
La Paz
Februar 1939. 1500 jøder ankommer, først med båt til Arica. Arica har ingen vei eller jernbaneforbindelse sørover, og er adskilt fra resten av Chile med Atacama-ørkenen, verdens tørreste. Dette beroliger de chilenske myndighetene. Det er vanskelig for flyktningene å bli igjen i Chile. Eneste vei videre er jernbanen Arica–La Paz, som strever oppover mot høylandet, Altiplano, 4000 meter over havet. Toget når grensen ved Charaña, lengre stopp for kontroll. Men ingen migrant blir noensinne avvist og sendt tilbake til Arica. Lokale aimaras kommer ombord for å selge mat, også sydfrukter som mange aldri har sett, som chirimoya. En av passasjerene, Kurt, fikk alvorlige problemer med høyden, og døde få dager senere.
La Paz. Velkomstkomiteen, SOPRO, var ikke egentlig fullt forberedt og mye ble improvisert. JDC hadde bidratt endel til finansiering, ikke nok, og som vanlig ble det Mauricio som betalte resten. Over årene dette varte, bidro Hochschild privat store summer, i moderne penger adskillige millioner dollar.
Noe kaotisk. I en by på 200.000 merkes det når det over natten dukker opp flere tusen nyankomne uten penger, jobb eller bosted! Jordbruksvisum, ja, men det tok tid å etablere en jordbrukskoloni.
JDC sendte noen representanter til Bolivia, blandt dem advokaten David Glick fra Pittsburgh. Glick hadde vært representant for JDC i Tyskland i 1936/37, hvor han også hadde møter med folk som Himmler, Heydrich og Haselbacher, ansvarlige for det såkalte «jødeproblemet». I 1937 klarte han å forhandle frem frisettelsen av 130 av de 300 jødene i konsentrasjonsleiren Dachau, så de kunne migrere.
Sysselsetting ble et stort problem, selv om det etterhvert løste seg for de fleste. Det var vanskelig for leger, som ikke fikk sine diplomer anerkjent. De måtte i det minste ta ny eksamen, muntlig, på spansk. Men mange av dem fikk allikevel jobb, statlig og svært dårlig betalt. De ble sendt til avsidesliggende steder hvor ingen bolivianske leger ønsket å dra! Men populære ble de blant lokalbefolkningene der, som ikke var vant til tilgang på leger.
Buena Tierra
Mauricio H. trengte å få jødene bort fra gatene, særlig de arbeidsløse. Italieneren Felipe Boloni hadde tidligere hatt suksess med sin jordbrukskoloni for italienske migranter i Patagonia. Han fikk nå jobben med å starte en jordbrukskoloni.
Valget falt på Charobamba, i Yungas, de dype grønne dalene som faller ned, nordøstover fra Cordillera Real, mot Amazonas. Men det skulle vise seg at Yungas var noe ganske annet enn Patagonia!

Liten pike på skolevei i Buena Tierra. Bilde fra Jewish Latin America.
Det vertikale terrenget var vanskelig for maskineri. Veiene var svært dårlige. Den nærmeste byen, Coroico, var bare 20 km unna, men reisen dit tok seks timer, den siste biten på muldyrrygg. La Paz, markedet for produktene, bare 100 km unna. Veien var ganske nylig hugget ut i fjellveggen av paraguayanske krigsfanger. Det høyeste punktet var fjellpasset La Cumbre, 4650 meter over havet, det laveste punktet, nær Coroico, 1000 meter. Avstanden mellom disse bare 35 km.
Senere generasjoner av mochileros, backpackere, skulle døpe den «camino del muerte», dødsveien. Det ble sagt det var verdens verste, men en moderne reisehåndbok bestemte seg for å faktasjekke denne påstanden. Svaret var nei: Et sted i Burma er det verre veier! For mye av produktene ble ødelagt før de nådde La Paz. Kolonien var dimensjonert for 300 familier. Etter tre år uten at kolonien kunne nå lønnsomhet, ble den forlatt.
Bolivia og nazismen
Det var en stor tysk koloni i Bolivia, og mange var nazister. Flyktningene unngikk derfor disse, og laget sine egne institusjoner. Skole, barnehage, gamlehjem og så videre.

Medlemmer av nazipartiet i La Paz ca. 1935. Bilde fra boken «Hotel Bolivia» via Ramona Cultural.
Det var noe kontakt mellom Tyskland og presidenten, Germán Busch. I Tyskland spurte man seg om den tyskættede presidenten kunne være en sympatisør? Presidenten for et svært kaotisk land lurte på om det var noe å lære av et Tyskland som virket velordnet, velorganisert.
Faren Pablo Busch ble sendt til Tyskland for å forhandle om handel. Tyskerne var interessert i råmaterialer, spesielt tinn. Pablo Busch var tilstede som æresgjest sammen med noen nazi-dignitærer ved æresparaden for Legión Condor da denne kom tilbake etter deltagelse i den spanske borgerkrigen. En kveld var han invitert i operaen av Hitler selv. Der gav han Hitler en svært fin gave, et sengeklede av vicuña-ull. Det er ukjent om noe kom ut av forhandlingene.
Sluttspill
Etter at krigen er over kommer endel Holocaust-overlevende for å gjenforene seg med familiemedlemmer som hadde flyktet. Men etterhvert kommer det også noen andre flyktninger: nazister som flykter fra rettsforfølgelse – den mest kjente er Klaus Barbie, i Bolivia kjent som Klaus Altman. Noen ganger blir han konfrontert på gaten. Salo Frischman, som hadde overlevd noen år i Auschwitz, forteller:
En dag så jeg Altmann, Barbie, stående rett utenfor butikken min i gaten Yanacocha. Dette var etter at Beate Klarsfeldt var her. Jeg klarte ikke å holde munn. Jeg løp ut på gaten og skrek, flere ganger: «Dette er en barnemorder, en krigsforbryter!» Folk stimlet sammen. Politiet kom. Jeg brydde meg ikke om det. Jeg gjorde det fordi jeg visste, som offer, hva han hadde gjort. Jeg ble arrestert, forhørt. «Hva er det du ønsker? Hvorfor laget du denne skandalen?» Mitt svar: «Jeg vil ikke se ham! Jeg er ikke ansvarlig for hva som skjer hvis jeg ser ham igjen!» Jeg fikk en advarsel, og kunne gå fri. Jeg visste nå at jeg var i fare. Barbie hadde mektige venner. Jeg lekte med livet mitt. Men følte at kunne jeg ha banket ham opp med egne never, hadde jeg vært lykkelig. Jeg hadde skreket av glede med hvert slag: «Dette er fra min far, dette fra min mor, fra brødrene mine, fra søsteren min…». Jeg er den eneste overlevende fra min familie som kunne ha banket en nazi-kriminell, en SS!»
Jorge Drexler, uruguayansk lege og cantautor, feirer historien slik:
Faren hans var tysk jøde som kom til Bolivia i 1939.
Det er ikke mange etterkommere etter flyktningene i dagens Bolivia. De fleste dro etterhvert videre til naboland som Chile eller Argentina, eller lengre unna til USA eller Israel. Det er uklart hvor mange som flyktet til Bolivia. Kildene er uenige, og oppgitte tall går fra 9000 til 22.000 eller høyere.
Tinnkongene var mektige, men ikke populære. De ble beskyldt for mye. Hochschild ble dømt til døden (to ganger!) for skattesvik og lignende, men dommen ble ikke fullbyrdet. I august 1944 ble han kidnappet, holdt i fangenskap i rundt to uker og truet med arkebusering. Sjefen for kidnapperbanden var politimesteren. Da dette marerittet gikk over, forlot han raskt Bolivia for aldri å vende tilbake. I 1961 ble han tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden av Konrad Adenauer.
Natten til 23. august 1939 høres det skudd fra presidentboligen i Miraflores. Skudd fra en Colt, kaliber 32. Noen timer senere er president Busch død. Var det mord eller selvmord? Diskusjonen fortsetter den dag i dag.
Kilder
Raúl Peñaranda, Robert Brockmann: Escape a Los Andes
Leo Spitzer: Hotel Bolivia: The Culture of Memory in a Refuge From Nazism
Robert Brockmann: Dos disparos al amanecer: Vida y muerte de Germán Busch
Helmut Waszkis: Dr. Moritz (Don Mauricio) Hochschild 1881–1965
Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!



