På tross av at jeg bare er en lavpannet pensjonert oljearbeider som aldri har tatt meg bryderiet med å kopiere meg en master, tillater jeg meg selv å uttrykke en mening om dagens situasjon.
Spesielt vil jeg framholde likhetene ved det som skjer i dag med det som tidligere skjedde med jødene.
Når det gjelder kravene om handelsboikott av Israel, ser jeg for meg 1930-tallets tyske butikkvinduer påmalt «Kauft nicht bei Juden» (kjøp ikke av jøder).
Når det gjelder krav om at Israel skal nektes deltakelse i sports- og kulturarrangementer, ser jeg for meg 1930-tallets tyske plakater med påskriften «Juden sind hier unerwunscht» (jøder er uønsket her).
Når det gjelder Israels krigføring i Gaza og Libanon, vil jeg trekke fram likhetene med de alliertes krigføring mot tysk (og japansk) sivilbefolkning under 2. verdenskrig. Første verdenskrig endte med en fredsavtale som lot Tyskland overleve som stat og hvor krigføringen ikke medførte store lidelser for tysk sivilbefolkning. Resultat: et tysk folk som var rasende og oppsatt på å gjenopprette fordums storhet og få hevn for nederlaget. Myten om at Tyskland var blitt forrådt av jødene, ble skapt, og dette ga mulighet for maktovertakelse for Hitler og nazismen (fullt navn NSDAP, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, lyder ikke så veldig høyreekstremistisk, gjør det vel?) og banet vei for 2. verdenskrig.
Tyskland introduserte massebombing av sivile mål, og de allierte svarte med samme mynt. Etter at amerikanske ressurser ble tilgjengelige, ble bombingen av Tyskland intensivert til et meget høyt nivå, noe som ga store tap for tysk sivilbefolkning. I 1943–44 sendte Tyskland fredsfølere til de allierte, visstnok via Heinrich Himmler. De allierte hadde da mulighet til å avslutte krigen et år tidligere og derved spare tusenvis – kanskje millioner – av liv. Prisen ville være at Tyskland og nazismen ville overlevd. Etter få år ville man da risikert å stå overfor et gjenopprustet Tyskland. Et Tyskland med atomvåpen og verdens mest avanserte raketteknologi. Et Tyskland sultent på hevn. En gjentakelse av 1. verdenskrig.
Man avslo, og insisterte på betingelsesløs tysk kapitulasjon og fortsatte bombingen av tyske (og japanske) sivile mål.
Det var en grusom, men klok avgjørelse. Tyskland og Japan har nå vært fredelige nasjoner i over 80 år.
Det samme dilemmaet står Israel overfor i Gaza og Libanon. Hamas og Hizbollah har som mål å utslette Israel. De pisser på Barth Eides oppskrytte tostatsløsning. De ønsker å bruke en framtidig fredsperiode til å gjenoppruste for ny krig mot Israel. Israel gjør derfor det samme som de allierte under 2. verdenskrig: De forlanger total overgivelse og innføring av fredelig sivilt styresett. De bomber sivile slik som de allierte gjorde mot Tyskland når det var nødvendig. Den eneste forskjellen er at Israel gir et kort varsel om hvor de vil bombe, for å redusere sivile tap. Det gjorde ikke de allierte under 2. verdenskrig.
Etter min mening har Israel like få valgmuligheter som de allierte i sin tid hadde.
Da står vi overfor en interessant problemstilling:
Vi utroper 2. verdenskrigs bombeflygere og krigsseilere til helter, mens vi fordømmer israelske militære for å være krigsforbrytere, for å gjøre det samme som oss og våre venner. Dersom ikke dét er et uttrykk for jødehat, så vet ikke jeg hva som skal til av bevis.
Verden må nå innse at tiden der jøder gikk inn i gasskamrene og lot seg utrydde uten å gjøre motstand, er forbi. De vil nå forsvare sine liv med alle midler de har til rådighet, også atomvåpen, om nødvendig.
Det er dét konflikten dreier seg om: palestinere som vil ha tilbake «sitt» land, mot jøder som vil fortsette å leve. Og bakenfor står det kristne Europa, som myrdet 6 millioner jøder under 2. verdenskrig, og som nå tydeligvis er sultne på å drepe flere.
Til slutt vil jeg rette en unnskyldning for mine ukorrekte og frimodige ytringer til vår politisk korrekte norske elite.
