Norge selger billig vannkraft til utlandet gjennom kabler regjeringen selv har godkjent. Så kjøper vi strømmen tilbake – dyrere, og ofte produsert på kull og gass.
Samtidig har utenlandske eiere fått sluke opp strømkapasiteten gjennom datasentre de færreste nordmenn har hørt om. Dette blir ikke presentert som noe noen har bestemt. Det blir presentert som markedskrefter, som noe som bare skjer. Dét er løgn. Det er villet politikk, ført av navngitte politikere, og det er på tide at noen sier dette rett ut.
Skagerrak-kablene til Danmark, NordLink til Tyskland og North Sea Link til England lander alle i samme prissone, NO2. I tredje kvartal 2024 var strømprisen der 44,47 øre kilowattimen. På Østlandet, i NO1, var den 20,89 øre. På Vestlandet 21,16 øre. Sør-Norge betaler altså mer enn dobbelte så mye som resten av landet for strøm som i stor grad renner samme vei ut gjennom kablene.
Og det stopper ikke der. Vi tapper egne magasiner for å sende kraft ut, og kjøper så europeisk strøm tilbake når det butter. Mye av den kraften er ikke ren vannkraft, men kull- og gasskraft fra Kontinentet. Vi selger ren vannkraft og kjøper tilbake skitten kraft. Til overpris. Dét er ikke spesielt klimavennlig politikk, noe våre politikere/diktatorer forsøker å få oss til å tro at de er så opptatt av.
Olje- og energiminister Terje Aasland har hevdet at strømprisene i Norge ville vært høyere uten utenlandskablene. Problemet er at regjeringens eget strømprisutvalg konkluderte stikk motsatt. I rapporten «Balansekunst», levert allerede i oktober 2023, slo utvalget fast at kablene gir en «klar prissmitte» til norske priser, og at kablene må reduseres betydelig dersom smitten skal unngås.
Dette er tre år siden. Ingenting er redusert. Tvert imot er det bygget mer kapasitet som skal mates med norsk kraft, i form av datasentre som vokser fram i samme tempo som strømregningene.
Teknologirådet la nylig fram tall som burde ha fått flere til å reagere enn de m som gjorde det: 90,6 prosent av norsk datasenterkapasitet er eid fra utlandet. Green Mountain, landets største datasenterselskap, eies hundre prosent av israelske Azrieli Group. Lefdal Mine Datacenter eies fra Luxembourg og Tyskland. Bulk Infrastructure styres gjennom holdingselskaper i Luxembourg og på Kypros. Stack Infrastructure ble i år solgt til amerikanske Apollo. Orange Business er fransk. Telia er svensk. Google bygger nå stort i Gromstul utenfor Skien.
– Når byggeperioden er over, med mange arbeidsplasser, blir det lite igjen til lokalsamfunnet, sier Teknologirådets direktør Sverre Gotaas.
Så der har vi det. Vannkraften er norsk. Arbeidsplassene er midlertidige. Overskuddet går til Tel Aviv, Luxembourg, New York og Paris.
Verst er likevel historien fra Glomfjord. Der driver selskapet Nscale et datasenter hvor Kjell Inge Røkkes Aker har investert milliarder og er en sentral eier. Men gjennom en avtale fra mai 2025 fikk det TikTok-eide ByteDance, via sitt Singapore-registrerte datterselskap Spring (SG) Pte Ltd, tilgang til 2304 Nvidia B200-brikker i akkurat dette anlegget.
USA forbyr eksport av slike avanserte brikker direkte til Kina. Men regelverket hindrer ikke kinesiske selskaper i å leie regnekraft fra datasentre i tredjeland. Så ByteDance kjører AI-beregninger på amerikansk toppteknologi, plassert på norsk jord, drevet av norsk vannkraft, uten at en eneste brikke noensinne krysser en kinesisk grense. Norge er blitt smutthullet.
Først nå, etter at Teknologirådets rapport fikk store oppslag, sier digitaliserings- og forvaltningsminister Torgeir Micaelsen (Ap) at regjeringen jobber med en stortingsmelding som skal stramme inn reglene for datasentre. Det er fint. Det er også for sent, og det sier noe om rekkefølgen: Først gis tilgangen bort, siden skal reglene komme.
I årevis har kraft til datasentre blitt tildelt etter prinsippet «først til mølla», uavhengig av hvem som søker eller hva de skal bruke kraften til. Kablene ble godkjent med full kunnskap om prisvirkningen, dokumentert av regjeringens eget utvalg i 2023. Dette er ikke et marked som har løpt løpsk. Det er politikere som har visst, og som likevel har latt det skje.
Dette er ikke én regjerings verk. Konsesjonene til NordLink og North Sea Link ble gitt 13. oktober 2014, av Solberg-regjeringen, med Tord Lien fra FrP som olje- og energiminister. Fire år senere, i mars 2018, stemte Stortinget for at Norge skulle bli en del av EUs energibyrå Acer og den tredje energimarkedspakken, rammeverket som gjorde denne typen kraftutveksling til fast politikk. Det vedtaket hadde ikke gått igjennom uten Arbeiderpartiet. AUF og fagbevegelsen var imot. Stortingsgruppen stemte likevel for.
Begge kablene kom i ordinær drift i 2021, fortsatt under Solberg. Støre overtok i oktober samme år. Det var altså hans regjering som fikk Balansekunst-rapporten i hendene to år senere, og som siden har latt være å gjøre noe med den. En borgerlig regjering åpnet døren, med Ap’s velsignelse i Stortinget. En rødgrønn regjering har holdt den åpen i fem år til, vel vitende om regningen.
Når man med åpne øyne gir bort kontrollen over landets egne naturressurser til utenlandsk kapital, mens landets egen befolkning betaler rekordhøye priser for strøm fra sine egne fossefall, så er det ett ord som ligger ubehagelig nær:
Dette grenser til landsforræderi.
