Det er tirsdag formiddag, og sola flommer inn i skogen. I går var det en rimelig begivenhetsrik dag, med pressemelding og varsel fra Norsk Redaktørforening. Vi har fått et mer omfattende brev enn det pressen har fått. Foreløpig er det til internt bruk.

Det var nok mange som ble skuffet fordi det var så forsiktig. Det var et varsel om en mulig advarsel. For de mest hissige og eksklusjonsivrige mediene, slik som VG og Aftenposten, var det nok altfor forsiktig. Sikkert også for NRK.

Vi valgte å prioritere NRK. Dagsnytt 18 er et greit medium, og Dagsrevyen møtte oss utenfor. Da får du gjort to ting på én gang og når veldig mange. Vi kan ikke sitte og prate med ti forskjellige medier som alle vil ha egne uttalelser.

Det ser ut som om Redaktørforeningen er i tvil. Den tvilen har vi tenkt å gjøre større ved å minne dem om hvordan en eksklusjon vil bli oppfattet: at det bare er plass til én mening i Redaktørforeningen.

Vi vil ha konkrete begrunnelser

Brevet bruker veldig generelle vendinger om at vi ikke følger presseetiske prinsipper. Jeg savner konkrete eksempler på hvordan og når vi skal ha brutt dem. Det er for dårlig. Det går ikke an å slenge ut at vi bryter pressens regler uten å begrunne det. Det kommer vi til å be om. De har sagt at de vil gå i prosess med oss.

Når det gjelder fellelsene i PFU, ser vi at veldig mange av dem er generert av Harald Klungtveit. Det reiser også spørsmål om PFUs habilitet. Klungtveit har åpenbart en agenda. PFU må passe seg så de ikke stiller seg bak den agendaen.

Anne Kalvig må man høre på

Jeg lå i natt og hørte på intervjuet med Anne Kalvig. Det er et intervju man må ha med seg for å forstå et av de viktigste temaene i vår tid: forestillingen om at menn kan bli kvinner og forlange å bli behandlet som kvinner. Det vil si at kvinner marginaliseres på sine egne områder.

Jeg reagerer sterkt på det jeg hørte om sammenligningen mellom transpersoner og jødene før andre verdenskrig. Jeg ser ingen grunn til å legge fingrene imellom på dette punktet. Etter mitt syn har PFU latt seg radikalisere.

Det er ikke vi som har flyttet oss, det er PFU. Det kommer vi til å si høyt og tydelig fra om.

Anne Kalvig er en dame med bein i nesa og kunnskaper. Hun har satt seg inn i sakene. Det er slike stemmer vi må vende oss mot. Før var det feminister. Det er ikke mange igjen i hovedstrømsmediene.

Møtet med Barth Eide

Da vi kom inn i NRK, var det Espen Barth Eide som snakket om FN i krise. Jeg fikk nesten vondt av ham. Han kom ut av studio og mistet passet sitt. Jeg sa: «Jeg tror du mistet passet ditt, Eide», og bøyde meg ned og tok det opp. Jeg får følelsen av at de som lever inne i denne bobla, savner eller mangler kontakt med normale mennesker. Jeg hadde gjerne stilt opp og sagt: Barth Eide, du kan ikke komme med så krass kritikk og så trekke deg og si at du ikke vil nevne navn på land som boikotter eller saboterer FN.

Så begynner han å snakke om at vi lever i mørke tider, og viser til Antonio Gramsci, den italienske kommunisten som satt i fengsel under Mussolini. Jeg forbinder Gramsci med strategien om å erobre institusjonene innenfra. Det er jo den venstresiden har fulgt helt siden 1960-tallet. Er Barth Eide uvitende om det? Det hørtes sånn ut. Han hadde vel hørt et sted at Gramsci var et kort å dra.

Et så lavt presisjonsnivå gjør at man kvier seg litt for å si til utenriksministeren: Vet du i det hele tatt hva du snakker om?

Det er betegnende for debatten i dagens Norge.

Hvem får kalle andre fascister?

Kalvig fortalte også om Jonas Bals. Jeg har sett at han har klippekort i Aftenposten til å skrive om fascisme. Slik jeg oppfattet det hun fortalte, fremstiller han det å si at det bare finnes to kjønn som et kjennetegn ved den nye fascismen.

Hvis du kan si noe sånt sprøyt og kalle mennesker fascister for en oppfatning svært mange i den norske befolkningen deler, og likevel være rådgiver i LO og inne i varmen, da er det noe fundamentalt galt. Da er det de innsatte som har overtatt asylet, som uttrykket lyder.

Dette er et tegn på woke: at man kan si noe sånt sprøyt. Folk må forstå at dette er alvor. Jeg ser transkulturen som et angrep på kvinners frihet i Vesten.

En tekst kanselleres i Norge og publiseres i Danmark

Kalvig fortalte om hvordan redaktøren i Rogalands Avis ga hennes kommentar om trans til en av dem som var omtalt, før den var publisert. Ifølge hennes fremstilling ble teksten lagt ut på Facebook, og det genererte en masse aggresjon mot henne før innlegget i det hele tatt hadde vært ute. Da kommentaren ble publisert, lå den ute i to timer. Så fikk redaktøren panikk og trakk den. Likevel ble avisen felt i PFU.

Det er en helt utrolig historie.

Så fikk Berlingske vær av disputten og kanselleringen. De ba Anne Kalvig om å få publisere innlegget hennes, og det gjorde de. Berlingske er også eid av Amedia. De har altså såpass integritet at de kan publisere en tekst som en norsk avis i samme konsern har kansellert.

Det kaster et interessant lys over norsk pressefrihet sammenlignet med dansk. Jeg mener det intellektuelle nivået skiller våre land. Norske medier begynner å bli så lavpannede at naboen steiler. Danskene ville i hvert fall slippe til Anne Kalvig. Her blir hun kansellert.

Her er det masse ammunisjon mot både PFU og de andre hovedstrømsmediene som enten er passive eller aktive medløpere. Jeg tror leserne ville reagert kraftig hvis de visste hvor langt ute redaksjonene er i dette spørsmålet. De ville forstå at dette er en trussel mot kvinners rettigheter i Norge.

Det er som om Camilla Collett aldri har levd. Det kan vi rett og slett ikke finne oss i. Det står for mye på spill.

Noen er likere enn andre

I intervjuet hørte jeg også om voldsomme utfall i Klassekampen og om at Kalvig skal ha forsøkt å svare og blitt refusert av debattredaktøren. Dette må jeg sjekke nærmere.

Slik er favoriseringen: Alle skal være like, og noen er likere enn andre. Jeg prøvde å si det på Dagsnytt 18 i går: Det er noen som er likere enn andre. Norge er blitt et 1984-samfunn, og det er ikke lov å si det. Hva er essensen av woke? At to pluss to er fem. Det er det de prøver å lære oss å akseptere.

Det har vi ikke tenkt å gjøre.

Guds fred, og takk for i dag.

Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 29.09.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.