Det er 7. oktober. Tre år etter massakren i Israel sitter Espen Barth Eide i NRKs studio og slipper de ubehagelige spørsmålene. Samtidig får vanlige nordmenn høre at de må forstå, innrette seg og være fornøyd. Det er blitt et gjenkjennelig mønster: Politikerne belærer, og mediene lar dem holde på.
Sola flommer inn denne morgenen, men dette er en veldig spesiell dag. NRKs Nyhetsmorgen vil, eller gir inntrykk av å ville, minnes det som skjedde for tre år siden. Yama Wolasmal har snakket med en overlevende fra Nova-festivalen som nå viser folk rundt der nede. Så kommer intervjuet med Espen Barth Eide. Han får ingen ubehagelige spørsmål.
Det ville vært naturlig å spørre hvorfor kongehuset ikke kondolerte etter massakren. Kong Harald sa engang at han gjorde det han fikk beskjed om. Da må man kunne spørre: Hvem ga beskjed? Hvilke råd fikk han, og fra hvem? Jeg mener vi må se nærmere på forbindelsene mellom hoffet og UD, og på miljøet som legger premissene for norsk Midtøsten-politikk, særlig i Palestina-spørsmålet. Men dette er spørsmål NRK lar ligge.
Barth Eide opptrer også som om forholdet til Israel er i orden. Hvorfor blir han ikke utfordret på hvordan norske myndigheters politikk har påvirket hans egen adgang og Norges forhold til landet? På selve årsdagen for 7. oktober burde det vært mulig å stille slike spørsmål.
Norge er i ferd med å bli beryktet
Jeg snakket dagen før med Henrik Beckheim, som er i USA. Han fortalte fra en pressekonferanse med ledelsen i den sivile avdelingen i det amerikanske justisdepartementet. Der ble det spurt om land som vil straffeforfølge dem som handler med eller mottar varer fra israelske bosetninger. Ifølge Beckheim ble dette betegnet som en form for antisemittisme. Da skjønner du hva Norge kan ha i vente.
På engelsk har man begrepet notoriety, som betyr å være beryktet. Jeg frykter at det er dit Norge er på vei. Norske myndigheter tror kanskje at de står i spissen for en moralsk kamp. Selv tror jeg at de undervurderer hvordan politikken deres blir oppfattet utenfor de miljøene de selv omgås. Hvis de tror at de vil vinne denne kampen, tar de sørgelig feil. Jeg frykter at stadig flere vil oppfatte den norske regjeringen og den norske eliten som om de er på parti med Hamas.
Og denne kvelden var det varslet en demonstrasjon ved gamle Oslo S som jeg oppfatter som en hyllest til Hamas. Hvorfor fikk ikke Barth Eide spørsmål om dén? Det ville vært en selvfølgelig anledning til å be ham ta avstand fra at massakrens årsdag brukes på denne måten. Men spørsmålet kom ikke.
Jeg legger merke til at NRK har sluttet å stille de virkelig ubehagelige spørsmålene til politikerne. Det går innenfor vante, opptrukne linjer. Samtidig skjer det ting som ville alarmert lytterne dersom de fikk vite om dem.
Informasjonen siles
Vi får mange tips om slike saker. Denne morgenen fikk jeg høre om en diskusjon på Stortinget kvelden før, om å gjøre det lettere å reise tiltale for spionasje og forræderi. Det fikk meg til å tenke på saken rundt den tidligere tyske etterretningssjefen August Hanning. I omtalen jeg hadde sett, ble det først antydet forbindelser til Russland. Senere var det Aserbajdsjan som ble omtalt. Jeg hadde ikke sett noen korreksjon hos NTB. Men her tar jeg et forbehold: Jeg hadde ikke finlest hele tjenesten.
Hanning hadde også sittet i styret for en bank i Latvia sammen med tidligere NATO-generalsekretær og dansk statsminister Anders Fogh Rasmussen. Det er en forbindelse som burde gjøre saken interessant også for danske medier. Jeg så ikke noen umiddelbar omtale i Berlingske, slik jeg ellers ville ventet. Hvorfor ikke? Det må undersøkes. Jeg kan ikke slå fast hva som ligger bak, men det føyer seg inn i et mønster jeg stadig reagerer på: Informasjon som er ubehagelig for de rette menneskene, får ikke nødvendigvis den oppmerksomheten den fortjener. Mediene siler informasjonen. Publikum ser bare det som slipper igjennom.
Et system som rekrutterer seg selv
Så leser jeg om ytterligere 40 millioner kroner til å styrke ungdommens leselyst og interesse for redaksjonsstyrte medier. Men penger kan ikke oppveie manglende interesse. Det penger kan gjøre, er å disiplinere. Man kan opprette attraktive ordninger og stipendier som en bestemt type ungdom søker seg til. Det blir et springbrett til karrierer. Dermed blir systemet selvrekrutterende.
Det er slik autoritære og kommunistiske systemer har fungert: De velger ut dem som skal videre, og belønner dem som lærer seg å tenke riktig.
Jeg mener vi allerede ser dette i flere av partiene og i byråkratiet. Det er ikke slik man bygger tillit. De kaller det tillit, men jeg oppfatter stadig mer av det som avskrekking. Innbyggerne skal lære hvilke grenser de må holde seg innenfor. De skal skremmes til lydighet.
Frankrike blir fremstilt som et skoleopprør
Det samme mønsteret ser jeg i NRKs dekning av Frankrike. Jeg hørte innslaget på radio og så senere fjernsynsdekningen. Man skulle tro det handlet om pen gymnas-ungdom med bannere som ønsket flere lærere og bedre skoler. Men hva med skolene som blir satt i brann? Hva med angrepene på politifolk og brannmenn?
Jeg bruker ordet borgerkrig om utviklingen fordi jeg mener alvoret er langt større enn det bildet NRK gir av et skoleopprør. Når ødeleggelsene og volden tones ned, får publikum heller ikke mulighet til å forstå hvorfor franske myndigheter står overfor en så alvorlig situasjon. Vi så voldsomme opptøyer også i 2023, etter at en ungdom ble skutt av politiet. Saken mot politimannen Florian M. er blitt et symbol på hva politifolk risikerer når de bruker makt. Da tar du motet fra dem. De opplever at hendene er bundet. De skal vente til de er i ytterste livsfare, og da kan det være for sent.
I en lengre NRK-artikkel var vekten lagt på sårbare ungdommer som følte seg trakassert og ikke slapp til orde. Professor Kjerstin Aukrust ble brukt som ekspert. Jeg oppfatter denne dekningen som at venstresiden blir strøket med hårene. Bråkmakerne omtales som casseurs, som om de er en gruppe som bare dukker opp for å lage kvalm og ødelegge. Men hvilke forbindelser finnes til den politiske venstresiden og La France insoumise? Hvem bidrar til å holde konflikten gående? Dette er spørsmål som må stilles.
Jeg utelukker ikke at noen ønsker at uroen skal fortsette frem mot valget, slik at Frankrike blir uregjerlig. Det kan dabbe av, for deretter å blusse opp igjen. De har startet noe som kan fortsette å brenne.
Regningen veltes over på vanlige folk
Storbritannia og Tyskland vil fortsette krigen i Ukraina, mens problemene i deres egne land vokser. Brutalt sagt oppfatter jeg det som at de lar sine egne land gå til grunne. Støre følger den samme oppskriften som Macron: Velt utgiftene over på vanlige folk. Gi dem noen symbolske smuler fra de rikes bord, og fortell dem at nå må de være fornøyd. Hvis vanlige folk mener de har dårlig råd, blir det behandlet som følelser og innbilning.
Jeg hørte Jens Stoltenberg fra Stortingets talerstol denne morgenen. Han har lagt seg til en paternalistisk, belærende tone. Det er noe som skjer etter mange år i toppolitikken, når man fører en politikk jeg mener går på tvers av befolkningens interesser. «Dere må jo forstå at når noen får mer, må pengene tas fra et sted. Kaka vokser ikke ubegrenset.» Men den norske kaka har vokst. Spørsmålet er hva de vil bruke den på. Jeg mener at de ikke vil bruke nok av den på befolkningen.
Bitterheten som bygger seg opp, kan bli vanskelig å håndtere, fordi mønsteret blir stadig lettere å gjenkjenne.
EU og klimamålene ligger fast
Jeg frykter at de kommer til å ta livet av småbedrifter gjennom vinteren, én etter én. For én ting ligger fast: lojaliteten til EU og klimamålene. CO₂-avgiften skal fortsette å øke. Der kommer det ingen lettelser. Jeg lurer på hva meningsmålingene ville vist dersom folk fikk spørsmål som gikk helt inn til beinet: Hva synes dere om pengebruken til Ukraina, til Palestina og til det grønne skiftet? Hvordan vurderer dere disse prioriteringene opp mot deres egen økonomi? Når staten legger ut så mye på det politikerne omtaler som gode saker, må pengene hentes inn et sted.
Også elbilpolitikken viser hvordan reglene endres underveis. Først bruker staten store avgiftslettelser for å få folk over på elektriske biler. Så strammes fordelene inn når de blir for kostbare. I stedet for å spille med åpne kort, får vi selvskryt. Og selvskrytet kombineres med nedlatenhet overfor vanlige folk, som får høre at de innbiller seg at de får dårligere råd. Dét er en dårlig kombinasjon i politikken.
Tilbake til adelskapet
Dette er kjennetegnene på en elite som tror og signaliserer at den er høyt hevet over vanlige folk. Vi er tilbake til adelskapet, hvor noen er likere enn andre.
Dét liker ikke nordmenn. De liker ikke å få noen over seg som er hevet over reglene andre må følge, og som endrer reglene underveis, mens det legges stadig nye steiner til byrden.
Jeg reagerer også på hvordan Stoltenberg presenterer skattelettelsene. Ved å velge et gammelt sammenligningsgrunnlag kan han få lettelsene til å se langt større ut enn det folk vil merke sammenlignet med dagens nivå. En beskjeden lettelse blir fremstilt som en stor gave. Men folk måler den mot regningene de faktisk skal betale. Da er det ikke nødvendigvis ett dekkskift engang. Hvis du samtidig sier til folk at de innbiller seg at det er dyrt, blir de etter hvert forbannet. De føler seg fornærmet og ydmyket. Jeg tror at nettopp dét er i ferd med å skje med denne regjeringen.
De står på balkongen
Hadde Vedum vært en politiker med mot, hadde han skiftet side for lenge siden. Da kunne han kanskje gjort det bra. Men han tør ikke. Han er redd for å gi Sylvi drahjelp. Men dét gjør han uansett hva han finner på.
Og Ine Eriksen Søreide og Jens Stoltenberg kan bare gå sammen. De står for mye av det samme. De står på balkongen og ser ned på befolkningen, og dette merker folk seg.
Jeg fikk høre at 42 av 43 tog fra Kongsvinger var innstilt. Tenk på hva det betyr for dem som er avhengig av å komme seg på jobb. Hva slags prioritering av hverdagen deres er det? Folk øst for Glomma kan dra til Sverige og handle. Men også dét møtes med en tone som om de svikter noe. De skal være lojale. De skal godta prioriteringene og kysse elitens hånd. Det er denne holdningen jeg reagerer på hos Jens. Støre er enda verre!
Men vi har kakket hull på nimbusen de omgir seg med. Så la pressen drive på.
Vi kan selv sette ord på hva som virkelig foregår.
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 07.10.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.
