Dagens Næringsliv minner oss på hvor dårlig det står til i Høyre. Samtidig blir vi minnet på at det heller ikke står noe bedre til i Dagens Næringsliv, i tilfelle de ønsker å fremstå som en avis, forankret i næringsvett.

I kommentaren «Et tomt brøl» i Dagens Næringsliv (DN) lørdag, minnet avisens politiske redaktør Frithjof Jacobsen oss på i hvilken dårlig forfatning Høyre befinner seg i. «Med venner som Blått distriktsnettverk, trenger høyre ingen fiender», skriver han.

Frithjof Jacobsen. Stillbilde: NRK.

Kort fortalt støtter han partileder Ine Eriksen Søreide i å ikke videreføre avgiftskuttene på drivstoff. Men han går lenger enn det. Han mener det var en tabbe av Høyre å bidra til de midlertidige avgiftskuttene i vår. Ergo mente han det beste for Høyre ville vært å følge Arbeiderparti-regjeringens linje.

Frithjof Jacobsen er samboer med tidligere sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet Jette Christensen, et forhold han holdt skjult mens hun forsynte ham med innsideinformasjon om prosessene mot Trond Giske. Da forholdet ble kjent, medførte det at han måtte forlate stillingen som politisk kommentator i VG.

Da Ap-mannen Kjetil B. Aldstadheim forlot stillingen som politisk kommentator i DN, til fordel eller ulempe for Aftenposten noen måneder senere, ble stillingen som politisk kommentator i DN ledig for Jacobsen.

Hva Alstadheim og Jacobsen stemmer, vet selvsagt ikke Document, men som selvskrevne gjester på «pølsefesten» til Hadja Tajik etter seieren mot Giske er det nærliggende å tro at avstanden til Arbeiderpartiet er kort.

I kommentaren kommer Jacobsen med en reprimande til Nettavisens politiske redaktør Skjalg Fjellheim og går rett i strupen på grasrota i Høyre, som reiser seg mot partiledelsens linje i avgiftspolitikken eller melder seg ut av partiet som følge av den.

Blåser i hundefløyten

Gitt siste tids utvikling på meningsmålingene er denne kommentaren i beste fall en fattig trøst for Ine Eriksen Søreide, men mer sannsynlig en ydmykelse, noe den kanskje var ment som.

For hvis Høyre skulle vært et troverdig borgerlig alternativ, forsvinner det i teksten til Jacobsen, med setningen «Store deler av norsk næringsliv har de siste årene ønsket seg både lavere skatt og subsidier. Det går ikke opp».

Her ligger nemlig et av Høyres hovedproblemer. NHO har over en årrekke vært under sterk påvirkning av Fornybar Norge, Enova og en rekke klimapolitiske krav som servilt har blitt akseptert. Det er viktig å huske på at Fornybar Norge er en sammenslåing av Energi Norge (vannkraftbransjen) og Norwea (vindkraftbransjen) i 2023.

Fornybar Norge er således pådriveren for omfattende subsidier til utbygging av havvind, mens Enova er det statlige instrumentet for kanalisering av subsidier til næringslivet som en del av klimapolitikken.

Høyre, som tradisjonelt har vært NHOs parti, har da også blitt partiet for både skattelettelser og subsidier. Så når Jacobsen med sin stoltenbergske logikk proklamerer at det ikke går opp, får han jo rett og kan servere dette på et fat til en ydmyket Ine Eriksen Søreide, som trolig er desperat etter å finne sin plass i norsk politikk, vel vitende om at hun kan ryke ut på neste landsmøte i Høyre hvis hun ikke gjør det.

På denne måten blåser Jacobsen i hundefløyten til den naive delen av sin leserskare samt omgangskretsen til samboeren, at man like godt kan velge ekte vare, dvs. Arbeiderpartiet.

Droppet hjemmeleksen

Hadde Høyre derimot vært et borgerlig parti, og Jacobsen en kommentator med borgerlig tankegods, la oss si en Olav Versto, og DN en avis med et redaksjonelt ståsted forankret i næringsvett, ville vinklingen vært en ganske annen.

Da ville den kort oppsummert inneholdt følgende:

Å være et borgerlig parti, i posisjon eller opposisjon, bør ha i seg et prinsipp om å begrense statens økonomiske makt over enkeltmenneske og bedrifter.

Ettersom både Ine Eriksen Søreide og Henrik Aasheim har sittet ved føttene til Erna Solberg, som brøt med dette borgerlige prinsipp, har de nå en unik mulighet til å rette opp feilene og bringe entusiasmen tilbake til Høyre.

Men i stedet velger Ine en vei som er vanskelig å skille fra den til Arbeiderpartiet, bortsett fra lovnaden om skattelette lenger ned i veien enn man kan skue – dog er det uklart hva inndekningen skal være.

Et ekte borgerlig parti har en nøytral næringspolitikk. Det betyr en næringspolitikk uten subsidier.

Et ekte borgerlig parti vil styrke insitamentet til å jobbe fremfor å heve trygder og motta bostøtte.

Et ekte borgerlig parti støtter ikke sjablongmessige pengegaver i form av en gitt prosent av noe man ikke har politisk kontroll over – f.eks. BNP.

Ergo er det ikke borgerlig politikk å dele ut nesten 60 milliarder kroner hver år i bistand, der nærmere halvparten går til diffuse kategorier som «global uspesifisert» og «multilateral kjernestøtte» uten at der gjøres grundige revisjoner hvert år for å få rede på hvordan disse pengene er brukt, og uten debatt om dette har noen verdi for norske skattebetalere som i utgangspunktet har finansiert gildet.

For ikke å glemme den identifiserbare bistanden til land som Kina, Iran, Venezuela og Cuba, som i fjor mottok til sammen 130 millioner kroner. Bistand til land som undergraver Norges eller våre alliertes interesser og sikkerhet.

Et seriøst borgerlig parti kjøper ikke den stoltenbergske proklamasjonen om at det ikke er mulig å kutte i offentlige utgifter. For det er det samme som å signalisere til enkeltpersoner og bedrifter at skattene kan kun økes, ikke senkes. Et seriøst borgerlig parti må aktivt søke vekk fra Stoltenbergs manifest og alltid ha en fersk meny av offentlig kostnadskutt som ut fra et borgerlig ståsted burde kunne gjennomføres, selv om det vekker følelsesmessige reaksjoner på venstresiden.

Det være seg kutt i subsidier, nedleggelse av Enova, arbeidsmarkedstiltak, innstramninger i innvandring av sosialklienter som uansett vil stemme sosialistisk ved første og beste anledning, innstramninger i støtten til trossamfunn og ikke minst kutt i bistandsbudsjettet som er en voksende verkebyll i kjølvannet av Epstein-avsløringene, ellevilt pengeforbruk og manglende revisjon. Norsk bistand fremstår som et stadig grovere brudd på samfunnskontrakten og folks rettferdighetssans, og et hån mot fornuften.

Ergo, når det i et samfunn som det norske, som har OECDs høyeste andel offentlig økonomi, dukker opp en mulighet til å redusere denne, det være seg gjennom skattekutt eller avgiftskutt, bør muligheten gripes. Og dette bør ledsages av en meny bestående av allerede utarbeidede inndekninger i form av kostnadskutt.

Men der er ikke Høyre. Høyre har ikke gjort den fundamentale hjemmeleksen som kreves for å være et troverdig borgerlig parti.

Vinduet lukkes

Etter 22 år med Erna Solberg som leder fortsetter Ine Eriksen Søreide på den samme kursen, som en blek utgave av Arbeiderpartiet, dog med litt retorikk om skatt, for syns skyld. Men det har ikke noe troverdighet.

Dermed blir partiet et lett bytte for slike som Jacobsen og ikke minst for Jens Stoltenberg, som i fjor hadde helt rett da han uttalte at «Høyre har ikke vist noen evne til å kutte i offentlige utgifter«.

Dermed lukkes vinduet for Høyre.