Journalisten spør hvorfor Document valgte å publisere Anne Kalvigs debattinnlegg etter at RA Stavanger ble felt i PFU for å ha publisert det.

Svaret er enkelt: Fordi vi mener at også tekster som PFU mener går over grensen, må kunne leses, diskuteres og kritiseres.

PFU er et presseetisk organ. Det er ikke en domstol, og en PFU-fellelse er ikke et publiseringsforbud. Redaktøransvaret ligger fortsatt hos den enkelte ansvarlige redaktør.

Vi la heller ikke skjul på PFUs avgjørelse. Tvert imot opplyste vi allerede før selve innlegget at RA Stavanger var blitt felt, og vi lenket direkte til hele PFUs uttalelse. Leserne kunne dermed lese både teksten PFU reagerte på og PFUs begrunnelse, og gjøre seg opp sin egen mening.

Det er dette redaktørstyrte medier skal gjøre.

PFU understreket selv betydningen av å kunne debattere kjønnsidentitet på fritt grunnlag og landet «under noe tvil» på at innlegget ikke skulle vært publisert i den formen det hadde.

Når en tekst først er blitt gjenstand for en prinsipiell presseetisk strid, mener vi dessuten at offentligheten har en legitim interesse av å kunne lese hva striden faktisk handler om. Alternativet blir en merkelig situasjon der alle kan lese at en tekst er så problematisk at den ikke burde vært publisert, mens selve teksten blir utilgjengelig.

Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund sier til Journalisten at hun har vanskelig for å se publiseringen som annet enn en «bevisst provokasjon».

Det er hennes tolkning.

Jeg ser det annerledes. Det ville vært langt mer problematisk dersom norske redaktører begynte å betrakte tidligere PFU-fellelser som en liste over tekster og synspunkter andre redaktører ikke lenger kan publisere.

PFU må tåle kritikk. Norsk Presseforbund må tåle kritikk. Og redaktører må kunne komme til forskjellige presseetiske vurderinger.

Det gjelder særlig i vanskelige og sterkt omstridte spørsmål. Pressefriheten viser ikke sin verdi først og fremst når alle er enige om at en tekst er uproblematisk. Den viser sin verdi når det er ubehagelig å publisere.

Document står derfor ved beslutningen om å publisere Anne Kalvigs innlegg.

Vi publiserte samtidig innlegget hun svarte på, og innlegget som lå til grunn for den opprinnelige debatten. Leserne fikk dermed anledning til å lese argumentene fra flere sider.

Det er ikke et angrep på den presseetiske debatten.

Det er å delta i den.

Hans Rustad
ansvarlig redaktør