Engelskmennene har et uttrykk som beskriver hvordan folk kan bli motstandere av noe de egentlig er for når det dukker opp rett i nærheten av der de bor. NIMBY-isme, kalles det – «not in my back yard».

Et ferskt eksempel på en NIMBY er Rachel Marsh. Som andre kvinner i Piddington er hun imot plasseringen av minst 1200 migranter i et tidligere militærbygg rett i nærheten. Rachel ønsker i prinsippet flyktninger velkommen, men så viser det seg at de ikke er så velkomne til å bli hennes naboer likevel. Hun er et klassisk eksempel på den moderne, liberale kvinnen som har meninger som kræsjer med den nye virkeligheten.

Kvinnene i Piddington har fått mye oppmerksomhet etter at noen av dem lagde en video der de ba innstendig om at migrantene – deriblant båtmigranter, som altså er ulovlige, økonomiske migranter – ikke skulle plasseres rett ved landsbyen deres. Men nå er Rachel, som ikke var med i videoen, men likevel har vært skeptisk, livredd for å bli stemplet som rasist. Saken har nemlig fått oppmerksomhet fra «feil» type mennesker. Hun forteller til BBC at hun er «knust over å oppdage at jeg bor blant noen veldig fordomsfulle, rasistiske mennesker».

For ifølge Rachel handler ikke protestene deres om at menneskene som skal bosettes på mottaket i Piddington – en bitte liten landsby med litt over 300 mennesker – er migranter, men at de er menn. Det er slik hun kan rasjonalisere sin motstand, for selv er hun jo en forkjemper for innvandring og åpne grenser.

Luksusmeninger

I Storbritannia har den liberale middelklassen lenge kunnet ha slike luksusmeninger. «Luxury beliefs» er et uttrykk den amerikanske skribenten Rob Henderson bruker for å beskrive populære ideer og meninger som privilegerte mennesker kan ha, fordi de neppe noensinne må forholde seg til dem i praksis.

Å være for masseinnvandring har i mange år hatt null konsekvenser for privilegerte briter som kan bosette seg langt fra der innvandringsbefolkningen bosetter seg – som i de store byene Manchester og Birmingham. Men nå kan dette ta en brå slutt, for Labour-regjeringen med Andy Burnham ved roret har besluttet at migranter skal fordeles over hele landet.

Det er i og for seg en avgjørelse som ikke bør være kontroversiell for norske ører. I Norge blir jo hver kommune pålagt å huse flyktninger. I Storbritannia har situasjonen vært en annen, fordi de ikke har noe system – annet enn å bruke billigst mulige løsninger, som til nå har betydd at ellers nokså tomme hoteller er blitt omdannet til mottak for de stort sett unge mennene som har ankommet. Hotell-løsningen har ikke vært populær, men det spørs om den nye modellen vil bli stort bedre.

Sannheten er at den britiske befolkningen som helhet ikke ønsker å ha udokumenterte (papirløse) økonomiske migranter til naboer, fra land med kulturer som ikke er kompatible med den vestlige. Enten det er «pink ladies» i Essex som protesterer utenfor hoteller, eller middelklassekvinnene i Piddington – ingen av dem ønsker å slippe sine døtre og barnebarn ut i parken alene dersom de vet at migranter vanker i området. Det er ikke rasisme, det er beskyttertrang og sunn fornuft.

Ground Zero for «ytre høyre»

Det er likevel en smule fornøyelig å høre på Rachels argumenter. Hun vil for all del ikke assosiere seg med Daniel Thomas og hans balaklava-kledde menn, som hun mener utnytter Piddington og bruker landsbyen som «ground zero» fordi han ønsker å besøke den. Hun vil altså ikke ha hjelp av dem som er enig med henne, for hun vil for all del ikke assosieres med «feil» type mennesker.

«Mobiliseringen av ytre høyre, som vi har vært vitne til denne helgen, blir veldig merkbar her i landsbyen», forteller Rachel til BBCs Victoria Derbyshire: «Bruken av frykt for å mobilisere og aktivere folk har dessverre oppmuntret og invitert feil type folk til å uttrykke sine ytre høyre-synspunkter. Mer bekymringsverdig, mennesker utenfra, som The Patriot Platform.»

Patriot Platform er organisasjonen til Daniel Thomas.

Rachel sier at hun kom til Storbritannia for 40 år siden fra New Zealand, og elsket det «for sitt mangfold». Hun beskriver så at vi er vitne til en «femte bølge av fascisme», mens hun selv er imot å bosette migranter som hun mener er en berikelse. The mind boggles, som vi sier her borte.

Følelsene er sterke i Piddington. De stemte nylig igjen om hvorvidt Piddington skulle melde seg ut av Storbritannia, og svaret var et rungende «ja», med overveldende flertall. Man kan undre seg over hvorfor lokalbefolkningen så sent som i 2024 stemte inn Calum Miller fra Liberal Democrats, noe tilsvarende Venstre, når de nå viser seg å være ytterst konservative i praksis. Ingen stemmer på Lib Dems om de er imot masseinnvandring. I 2023 skrøt Calum Miller av at han var enig i å gjøre Oxfordshire til «en frihavn for dem som flykter fra tortur og død», og at «Oxfordshire er stolt over sin historie med å ønske velkommen folk som ønsker trygghet».

Vær forsiktig med hva du ønsker deg, kan man kanskje si. For nå banker de på døren.