Hva har stedsnavnene Piddington, Portsmouth og Dovedale til felles? De alle er engelske og vekker assosiasjoner til tradisjonelle, pittoreske scener: Portsmouth med sine gylne strender og sitt livlige natteliv, Piddington som et eksempel på en tradisjonell, liten landsby, og Dovedale, en nasjonalpark i Peak District, med flott, ubesudlet natur. Men ingen av disse stedene er det de var for bare noen år siden. Nå er de alle i ferd med å endres til det ugjenkjennelige.
Historien om den lille landsbyen Piddington begynte tidligere i sommer, da den plutselig havnet i nyhetene. Landsbyen som har litt over 300 innbyggere, er et fredelig lite sted i Oxfordshire, men da det ble kjent at britiske myndigheter planlegger å huse 1200 ulovlige migranter der, ble det ståhei. Innbyggerne avholdt et møte der 96 prosent ble enige om at det skulle holdes et valg der tilhørigheten til Storbritannia skulle avgjøres – de vil løsrive seg fra landet, rett og slett, fordi de frykter for sin egen og sine barns fremtid når over tusen migranter, stort sett menn, skal bosettes rett ved siden av parken der barna leker og folk går tur med hundene sine.
Det har i etterkant kommet frem at myndighetene planlegger for at den tidligere militærbasen, der migrantene skal huses, kan ta imot hele 3500 mennesker. Piddington er så langt den samme fredelige plassen, men innbyggerne frykter for fremtiden. De vet hva de har i vente om landsbyen blir invadert. For dem som skulle lure, er innbyggerne i Piddington helt vanlige mennesker, og verken fremmedfientlige eller fascister. Denne videoen viser kvinnene i landsbyens oppriktige bekymringer, og de henvender seg til kvinnene i Parlamentet:
De er redde, med god grunn. Det er bare å se til Dovedale, en nydelig nasjonalpark i Peak District, for å se hva som kan skje når man importerer en helt annen folkegruppe, med en helt annen kultur, til et område som aldri før har opplevd «mangfold». I Dovedale er utbredt bruk av cannabis og forsøpling med engangsgriller og annet søppel samt tilgrisede toaletter blitt et vanlig skue. Det er resultatet av at muslimske og asiatiske familier har begynt å besøke området, ofte i store grupper, oppmuntret og fasilitert av organisasjonen Peak District Mosaic, melder nyhetssiden Visegrad24. Denne organisasjonen ønsker å invitere «nytt publikum» til området, ifølge nettsiden, og «skape og pleie engasjement». Men ifølge Manchester Evening News er Dovedale nå blitt en «no go zone», et sted som lokalbefolkningen helst holder seg unna.
Portsmouth – folket reiser seg
Et tredje eksempel på en tidligere velfungerende, trygg by som har fått smake på mangfoldsberikelsen, er Portsmouth – en populær ferieby, med gylne strender for badegjester på dagtid og tettpakkede barer og nattklubber på nattestid. Men den relative idyllen er nå brutt.
For noen dager siden kom den første båten med ulovlige migranter til byen, helt fra Normandie. Det er en lengre reise enn den vanlige til kysten av Kent. «Denne krisen utbrer seg gjennom vår sørlige grense til andre fylker, og for første gang har ulovlige migranter landet i Portsmouth», sa Suella Braverman, tidligere Tory-minister og nå parlamentsmedlem for Reform UK.
«Det betyr at de er blitt mer ambisiøse, de er blitt modigere, og de er blitt bedre på å nå Storbritannia. Langt ifra å stoppe båtene, og fra å stoppe migrantene, så taper isteden regjeringen kampen.»
I Portsmouth ble nylig en 14 år gammel gutt voldtatt av en iraker «uten fast adresse». Portsmouth var i min ungdom et populært sted å dra på språkreise – nå er også dette stedet i ferd med å ødelegges. Innbyggerne selv er langt fra apatiske. De har fått nok. Da båten med de ulovlige migrantene var i ferd med å legge til kai, var hundrevis ute i gatene for å blokkere den videre transporten av migrantene. De dekket til ansiktene med balaklavaer, for de fryktet å bli arrestert i etterkant. Protesten var fredelig, men demonstrantene mente alvor. De stoler ikke lenger på at myndighetene sørger for deres trygghet – de tar saken i egne hender. Det er et faresignal som blant andre professor David Betz har snakket mye om. Da nærmer vi oss borgerkrigslignende tilstander, og samfunnslimet vil gå i oppløsning.
Økte skatter til en voksende stat
«If you want to destroy a country – make the taxes so high that the rich people leave, and the welfare system is so generous that immigrants want to flock here», sier William Nutting, en analytiker for finansrådgivningsfirmaet Nutstuff. Storbritannia er langt på vei til å gjøre nettopp dette. Med Andy Burnham ved roret ser det ikke ut til at økonomien får ben å gå på, tvert imot blir det mer av det samme: høyere skatter og stadig høyere utgifter til sosiale ytelser. De rike er allerede flådd, så nå er det middelklassens tur.
Noen drar til den lille øya mellom Skottland og Irland, Isle of Man, for øvrig øya som inspirerte Sodor i Thomas-toget-serien. Unge mennesker som er verken millionærer eller milliardærer, men som ikke får jobb, drar kanskje til USA eller Australia. Mange av milliardærene har allerede reist sin kos.
The Sunday Times Rich List viser at Storbritannia nå har 157 milliardærer, ned fra 177 i 2022. Fjoråret hadde den største nedgangen i listens historie, med ni færre milliardærer på ett år.
Tyske tilstander
Det er ikke alle som kan, eller vil, reise fra landet sitt. Heldigvis, får man si. I skotske aviser advares det nå om «tyske tilstander» – elitene er redde for skotter, og andre briter skal ta inspirasjon fra det som skjedde i Sachsen-Anhalt, der AfD gjorde et brakvalg for noen dager siden. Det gjelder å male fanden på veggen før narrativet rakner helt – eller er det for sent?
Det sensasjonelle med AfDs triumf er ikke politikken (som for øvrig er ganske forskjellig fra Reforms på mange punkter, og går en del lenger når det gjelder remigrasjon og er mer russiskvennlige enn Reform), det er skiftet i elektoratet. Det var en enorm valgdeltagelse, på hele 77,8 prosent, opp fra 60,2 prosent i 2021. Når velgere som ellers ikke gidder å stemme, går flokkevis til valgurnene, er det noe viktig i gjære. Mens moderne vestlig politikk er bygget på apati – partiene er så like at det er ikke noen vits i å stemme på noen av dem –, er den politikken vi ser konturene av, et reelt alternativ til det bestående.
Storbritannia drukner i gjeld, velferdsavhengighet, ukontrollert innvandring, svindyre energipriser og et statsapparat som bruker stadig mer penger samtidig som det skjøtter sine oppgaver dårligere og dårligere. Å reparere det vil kreve disiplin og kompetanse. Som i Tyskland, har Storbritannia har fortsatt måneder og år fremfor seg der konsensuspolitikken får fortsette sin ødeleggelse av de samfunnene de egentlig skal beskytte. Men vi er ved et veiskille, og det er kampvilje her i øyriket, akkurat som i Tyskland. Så får vi bare håpe at det som kommer, enten det er via Reform UK, et reformert og modernisert Tory-parti under Kemi Badenoch, eller en allianse, er i stand til å reversere og revitalisere det som allerede er ødelagt.
